Selv om jeg hittil i livet har brukt lite energi på å tenke på mine eldre dager, er faktum at de sniker seg nærmere og nærmere år for år. Naturens gang tilsier at også jeg med stor sannsynlighet vil trenge hjelp når jeg når en viss alder – og med de spådommene regjeringen kom med i sin perspektivmelding om konsekvensene av den lenge varslede eldrebølgen, må jeg innrømme at jeg ser med bekymring på tjenestene som skal leveres når jeg kommer dit i livet.
I meldingen henvises det til Statistisk sentralbyrås fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse- og omsorgssektoren i 2035 og 2060, som fastslår at det trengs henholdsvis 110.000 og 260.000 flere årsverk. I forbindelse med offentliggjøringen av perspektivmeldingen satte finansminister Jan Tore Sanner (H) det i et annet, skremmende perspektiv overfor NTB:
«Hvis du legger dette til grunn, vil du gå fra at hver åttende arbeidstaker jobber innenfor helse- og omsorgssektoren i dag, til at hver tredje må gjøre det i 2060.»
Skal vi klare å gi den eldste delen av befolkningen en trygg og verdig alderdom i fremtiden, kan vi ikke feste vår lit til at vi makter å masserekruttere i det omfanget vi trenger. Vi er nødt til å jobbe parallelt med å frigjøre helsepersonell fra oppgaver som enten kan håndteres automatisk ved hjelp av teknologi, eller bruke velferdsteknologi for å forebygge. Hvis ikke vil det ikke finnes nok varme hender om noen år.
Allerede i 2016 fikk norske kommuner refs av helseminister Bent Høie (H) for å være for trege med å ta i bruk teknologien
Mange kommuner er godt i gang med å ta i bruk velferdsteknologi. Ulstein kommune har tatt i bruk digitalt tilsyn på natten, noe som har redusert en ekstra nattevakt til en samlet kostnad på 2 millioner kroner i året. Men Norge er et langstrakt land bestående av mange kommuner med ulike forutsetninger. Kommunene ute i de rurale strøk er aller mest presset på både økonomi og menneskelige ressurser, og den nevnte perspektivmeldingen slår fast at utfordringen med flere pleietrengende vil bli størst i små kommuner. Det er derfor nedslående å lese i Sintefs rapport fra 2020 at det er de små kommunene som kommer dårligst ut og mangler ressurser til å ta i bruk velferdsteknologi – de som trenger det mest.
Under pandemien har digitaliseringen både i privat og offentlig sektor fått et skikkelig spark bak. Spørsmålet er om helse- og omsorgssektoren i like stor grad har fått fart på implementeringen av velferdsteknologi. Allerede i 2016 fikk norske kommuner refs av helseminister Bent Høie (H) for å være for trege med å ta i bruk teknologien.
Vi må snu helsetjenesten fra å være reaktiv og alarmstyrt til å bli proaktiv og forebyggende
En begynnelse kan være noe så enkelt som en smart vannmåler. Vannmåleren vil gi nyttig innsikt i hvordan vannet brukes i en bolig, og vil kunne gi både omsorgstjenesten i kommunen og pårørende viktig informasjon. Har Michael stått opp? Har han hatt en bra natt? Har han glemt å slå av vannet på kjøkkenet? Har han utført de vanlige rutinene eller har det skjedd endringer i adferd? Dette er informasjon som kan leses direkte ut av vannforbruket, og som kan frigjøre ressurser som det i dag legges stort beslag på i hjemmetjenesten.
Vi må snu helsetjenesten fra å være reaktiv og alarmstyrt til å bli proaktiv og forebyggende. Det trengs bevisstgjøring og incentiver for at kommunene skal anskaffe forebyggende velferdsteknologi.
Data og velferdsteknologi er livbøyen når eldrebølgen slår innover landet vårt. Nå må vi gripe den før det er for sent.
Michael Jacobs
Adm. direktør i Atea Norge
