<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 23. aug. 2021 kl. 13.45
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 626 ord
VURDERT SOM TAPSBRINGENDE: Nei til formuesskatt i Frankrike og i tilnærmet alle andre land i OECD, burde få varsellampene til å lyse, mener Ernst Ravnaas. Foto: Eivind Yggeseth

Norges alenegang er gambling

Frankrike prøvde, og Storbritannia vurderte. I begge land ble formuesskatten skrotet, påpeker SANDS-partner Ernst Ravnaas.

Enkelte økonomer i akademia argumenterer for formuesskatt på norskeid næringskapital uten å tydelig angi forutsetningene for konklusjonene. Først og fremst underkommuniseres/undervurderes det at vi lever i en åpen økonomi, hvor subjektene for formuesskatten – de rike – ganske enkelt kan flytte fra landet og derved fullstendig unngå skatten.

Hadde man hatt formuesbeskatning også i de andre OECD-landene, ville det ikke vært grunn for å tillegge dette særlig vekt, men når Norge er alene om å ha en slik skatt, blir det meningsløst å argumentere for formuesskattens virkning over tid på skatteinngang, fordeling, sysselsetting, nyskaping mv. uten å ha foretatt en skikkelig evaluering av risiko for og effekt av utflytting. En slik evaluering mangler.

«Historiens lærdom: Frankrikes formuesskatt gjorde mer skade enn gavn»
Investor's Chronicle, 11. februar 2021

Vi må forholde oss til at de «rike» ganske enkelt kan forlate norsk økonomi og ta med seg både risikokapital (som i større grad ville vært investert i norske virksomheter hvis de hadde bodd her) og penger som ellers ville ha kommet inn i form av ulike skatter og avgifter. Mange av de med størst formue har allerede flyttet.

I Storbritannia kom det forslag om innføring av formuesskatt, som del av tiltakspakken i forbindelse med Brexit, men forslaget er lagt til side. I Investor’s Chronicle 11. februar i år, under tittelen (i det følgende oversatt til norsk) «Historiens lærdom: Frankrikes formuesskatt gjorde mer skade enn gavn», står det blant annet:

«I 1982 introduserte Francois Mitterand en formuesskatt som raskt ble fjernet av Jacques Chirac i 1986, men innført to år senere igjen da Mitterand på nytt ble valgt til president. Skatten ble beholdt til 2017, da den ble opphevet under Emmanuel Macron (...). Skatten førte til en stor utflytting blant landets rikeste. Mer enn 12.000 av disse forlot Frankrike i 2016, ifølge forskningsgruppen New World Wealth. De anslår at mer enn 60.000 «millionaires» flyttet til andre land mellom 2000 og 2016. Da mistet ikke Frankrike bare inntektene fra formuesskatten, men også inntekter fra andre skatter som inntektsskatt og merverdiavgift.

For meg dreier ikke dette seg om å beskytte de rike, men å vurdere Norges interesser

Den franske økonomen Eric Pichet har estimert at formuesskatten i sum påførte statskassen et tap som var dobbelt så stort som inntektene.»

Nei til formuesskatt i Frankrike og i tilnærmet alle andre land i OECD, burde få varsellampene til å lyse – i enda større grad når man ønsker å skjerpe beskatningen vesentlig som varslet av flere politiske partier. Det valg alle andre land har gjort, viser at formuesbeskatning ikke er løsningen.

For meg dreier ikke dette seg om å beskytte de rike, men å vurdere Norges interesser – om formuesskatt (på arbeidende kapital) er et egnet virkemiddel i nærings- og fordelingspolitikken. Byggingen av nye virksomheter i Fastlands-Norge til erstatning for oljevirksomheten vil kreve svært mye risikokapital. Det er de med store formuer som vil være den viktigste kilden til slik kapital.

I en rapport utarbeidet av studenter ved NHH og NTNU, «Effekter av formuesskatt på norske bedrifter og eierskap», presenteres interessante fakta. I motsetning til flere av sine læremestre er de opptatt av å løfte blikket fra læreboken med teoretiske resonnementer, og se på konsekvenser av en videreføring og skjerping av formuesbeskatningen.

I rapporten nevnes at Norge så langt bare har klart å få frem to såkalte enhjørninger, det vil si hurtigvoksende innovasjonsbedrifter med en markedsverdi på over en milliard dollar. Sverige har utviklet 21. Kan det skyldes at rammevilkårene for eierskap i næring er ganske forskjellig i de to landene?

Når vi lever i en åpen økonomi, kan det være svært skadelig for vår verdiskapning, sysselsetting og velferd å velge en helt annen vei enn alle andre. Det bør i alle fall gjennomføres grundige konsekvensanalyser før man gjør det.

Ernst Ravnaas

Partner i SANDS Advokatfirma