De seneste årene har vi sett en økende interesse for lederteorien servant leadership (på norsk: tjenende lederskap), både innen næringslivet og akademia. Teorien ble først utviklet av Robert K. Greenleaf (1904–1990) i essayet The Servant as Leader i 1970. Her lanserer han tanken om en tjenende form for lederskap, og påpeker at det er basert på «det naturlige ønsket om å tjene, og å tjene først».
Ifølge Greenleaf vil en sann leder først og fremst være opptatt av å tjene. Det skjer blant annet ved å bidra til at medarbeiderne utvikler seg og vokser, og gjennom det også presterer på et høyere nivå. Fokuset på medarbeiderne tilsier, som Greenleaf påpeker, «at de blir sunnere, klokere, friere og mer autonome, samt at de også blir tjenende ledere».
Med andre ord, tjenende ledere baserer sitt lederskap på å se etter andre menneskers beste og fremme deres vekst og utvikling, ikke primært hva som tjener dem selv og deres egne behov. Medarbeidere som blir vist tillit gjennom økt grad av autonomi og frihet, samt erfarer en støttende lederstil, vet vi har gode forutsetninger for å finne nye og fremtidsrettede løsninger. I en tid med omstilling og endring, trenger vi slike medarbeidere (og lederne som fostrer dem).
Forskningen viser at tjenende lederskap kan ha en positiv effekt på bedriftens resultater. Blant annet har man sett at denne typen ledelse bidrar til økt indre motivasjon og tilfredshet blant medarbeidere, samt bedre samarbeid internt og mer kreativitet. Sammen med en gjennomtenkt strategisk tilnærming, kan dette hjelpe virksomheter til å skape og opprettholde konkurransefortrinn, også i perioder med omstilling og endring.
Flere innflytelsesrike historiske personer praktiserte og formidlet denne ledelsesformen
Et annet viktig poeng for Greenleaf var at alle organisasjoner, på ulike måter, har et oppdrag i samfunnet som er av tjenende karakter. Dette gjelder også bedrifter. De har en viktig samfunnsfunksjon, i tillegg til å skape arbeidsplasser og bidra med skatteinntekter til staten. Et slikt utvidet samfunnsansvar tas ofte av virksomheter som kombinerer og forener finansielle mål med å jobbe for å realisere sosiale mål, som for eksempel å støtte klimarelaterte initiativ og ansette mennesker som vanligvis faller utenfor arbeidslivet. Uansett sektor vil imidlertid en tjenende leder være opptatt av å bygge sunne og sterke organisasjoner som er til nytte for og tjener sine interessenter og samfunnet som helhet.
Ser vi på innholdet i teorien, kan det argumenteres for at dette ikke er helt nytt. Flere innflytelsesrike historiske personer praktiserte og formidlet denne ledelsesformen, som vår egen Hans Nielsen Hauge (1771–1824). Hauge var en sterk og tydelig leder for det som etter hvert ble en folkebevegelse i Norge på 1800-tallet. Samtidig var han kjent for å være en ydmyk mann og en som lyttet til råd fra andre. Han investerte i sine medarbeidere, blant annet ved å finansiere yngre ansattes utdanning, og søkte å gi dem oppgaver og ansvar i samsvar med deres evner og talenter.
I løpet av få år startet eller restartet Hauge flere titalls bedrifter, og var involvert i etableringen av cirka 150. Basert på estimater som er gjort bidro Hauge og hans samarbeidspartnere til å skape tusenvis av arbeidsplasser, og han er derfor en av norgeshistoriens største og mest betydningsfulle gründere. Og som vi har sett over, en tjenende leder.
For å utvikle et fremtidsrettet og bærekraftig arbeids- og næringsliv, kan altså tjenende lederskap være en nøkkel. Her ser vi etter ledere som ikke primært er opptatt av egen posisjon og prestisje, men medarbeidernes vekst og utvikling. De gir dem nødvendig frihet og støtte, men også retning og fremtidsvisjon.
Truls Liland
Avdelingsleder ved Hauge School of Management, NLA Høgskolen
(Kronikken bygger på materiale i undertegnedes artikkel om tjenende lederskap i den nylig utgitte antologien «In the Legacy of Hans Nielsen Hauge. Entrepreneurship in Economics, Management, Education, and Politics».)
