<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
Publisert 26. des. 2021 kl. 19.45
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 438 ord
I GANG: Daværende statsminister Erna Solberg la ned grunnsteinen til Northern Lights' administrasjonsbygg i Øygarden i mai 2021. Northern Lights skal transportere CO2 til en ny mottaksterminal. Gassen skal deretter injiseres 2.600 meter under havbunnen. Foto: NTB

Et synkeferdig Langskip?

Mye tyder på at både usikkerheten og optimismen til karbonfangst og -lagring er særlig stor, skriver professor emeritus Rögnvaldur Hannesson.

Grave- og boremaskinene er for lengst satt i aktivitet for å realisere Langskip, karbonfangst og -lagringsprosjektet i Øygarden utenfor Bergen. Det må sies å være et uttrykk for ukuelig optimisme. Karbonfangstprosjektet på Mongstad havarerte jo i sin tid med dunder og brak. Det samme har skjedd andre steder.

Rögnvaldur Hannesson. Foto: NHH

I en nylig forskningsartikkel i tidsskriftet Energy Policy diskuterer tre forskere skjebnen til de karbonfangst og -lagringsprosjekter som har vært planlagt siden 1995 (Wang, Akimoto og Nemet: What went wrong? Learning from three decades of carbon capture, utilization and sequestration (CCUS) pilot and demonstration projects. Energy Policy 158 (2021): DOI: 112546). Det har ikke manglet på ambisjonene.

I tiden frem til 2018 ble 234 prosjekter offentlig annonsert, med en planlagt kapasitet på 250 millioner tonn kulldioksid pr. år. Av disse var 34 operative pr. 2018, med en kapasitet på godt under 50 millioner tonn pr. år. Legger vi til prosjekter under bygging, kommer vi opp i 69, med en kapasitet på ca. 70 millioner tonn. Antallet kansellerte prosjekter er dermed 165, med en kapasitet på 180 millioner tonn. Ser vi kun på EU, offentliggjorde de i 2007 en ambisjon om å ha 12 karbonfangstprosjekter pr. 2015. Pr. 2018 hadde de ikke har fått til så meget som ett demonstrasjonsprosjekt.

Selv om alle annonserte prosjekter var blitt realisert, hadde det vært beskjedent i forhold til hva Det internasjonale energibyrå (IEA) mener ville være nødvendig. I sin analyse (World Energy Outlook) fra 2018 mente IEA at en kapasitet på 2.300 millioner tonn pr. 2040 ville være nødvendig for å nå deres bærekraftsmål. Det er langt igjen til det målet, og verden synes ikke å være på vei dit. Man kan mene meget om vår hjemlige klimapolitikk, men ett krav burde være at den tar utgangspunkt i verden som den faktisk er, ikke hvordan man ønsker den skal være. Særlig for et lite land som Norge med ubetydelig innflytelse i global målestokk, må dette være åpenbart.

Likevel har man satt i gang med Langskip. Det skal unektelig bli spennende å se hvor vellykket det blir. Kostnads-nytteanalysen som ble offentliggjort lot det ikke være noen tvil om at lønnsomheten i prosjektet er kritisk avhengig av at andre land benytter seg av den infrastruktur som nu bygges i Øygarden. I oversikten som fulgte med denne rapporten benyttet man flittig plusstegn for å indikere positive, men usikre virkninger. Lønnsomheten i prosjektet avhenger av de tallene disse plusstegnene står for. Man brukte ikke mindre enn fire av dem på hver post. Var det en subtil måte å kommunisere at her er både usikkerhet og optimisme særlig stor?

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)