<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 30. des. 2021 kl. 12.47
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 708 ord
REKORDVERDIER I NORSK OLJE- OG GASSEKSPORT: Mye skyldes innfasing av vind- og solkraft og utfasing av kull og kjernekraft i EU, skriver artikkelforfatteren. Foto: Bloomberg

Vi trenger mer oljeleting

EUs energipolitikk bretter ut sine svakeste sider denne vinteren. Norsk olje- og gassindustri går gode tider i møte, mener professor emeritus Rögnvaldur Hannesson.

Nylig har vi fått høre at eksporten fra Norge setter nye rekorder. Det skyldes i første rekke vår olje- og gassindustri. Det later ikke til å være noen solnedgangsindustri, som noen vil ha det til, men heller en som er på middagshøyden. Så har vi da også cirka halvparten av våre olje- og gassreserver igjen, ifølge Oljedirektoratet.

Rögnvaldur Hannesson. Foto: NHH

Denne eksportrekorden skyldes først og fremst økte priser, og da særlig for gass, ikke økt produksjonsvolum. Det i sin tur skyldes den energipolitikk som våre naboer i EU har drevet; innfasing av vind- og solkraft og utfasing av kull og kjernekraft.

I høst har vindkraften til gagns demonstrert sin svake side; den uteblir selvsagt når det ikke blåser. Da må man fyre opp med noe annet, hvilket vil si gass eller endog kull. Skjebnens ironi hadde det til at Storbritannia måtte ta i bruk noen av sine ellers utfasede kullkraftverk under selveste klimatoppmøtet i Glasgow. Miljøvernerne som møtte opp der i hopetall slapp å gå tom for batteri.

Den andre svakheten ved de europeiske lands energipolitikk har også vist seg denne høsten. Europa har gjort seg kritisk avhengig av russisk gass. Leveransene av den ble imidlertid kuttet samtidig som behovet for den økte sterkt, på grunn av lite vind i Vest-Europa. Det ble en perfekt opptakt for russerne i aggresjonen mot Ukraina. Er det noen som tror at europeerne vil «straffe» russerne ved å stenge av deres leveranser av gass? Uttalelser fra både NATO og amerikanerne om «konsekvenser» hvis russerne finner på å invadere Ukraina lyder mest bare pinlige.

Det ser ut til å gå opp for i hvert fall enkelte beslutningstagere i EU at deres energipolitikk de siste årene kanskje ikke har vært så vellykket. Det blir sagt at EU-ledelsen arbeider med forslag om å definere gass og kjernekraft som «bærekraftige» energikilder. Det er sikkert politisk nødvendig å gi dem et nytt navn, og om det kan bidra til en bedre energipolitikk er det bare prisverdig. Så kan vi på kjøpet også få noe å le av.

Norsk olje- og gassindustri går da gode tider i møte. Utsagnet fra Det internasjonale energibyrået (IEA) om at det ikke er behov for å finne nye olje- og gassfelt blir da mer og mer virkelighetsfjernt. Det mange ikke ser ut til å ha fått med seg er at utsagnet var betinget av at alle klimagassutslipp ble stoppet før 2050. De som tror på den spådommen bør orientere seg litt om IEAs scenarier for klimagassutslipp de siste 15–20 årene.

Skjebnens ironi hadde det til at Storbritannia måtte ta i bruk noen av sine ellers utfasede kullkraftverk under selveste klimatoppmøtet i Glasgow

La oss for eksempel se på deres analyse i World Energy Outlook (WEO) i 2012. Den gangen gikk klimamålet ut på å begrense konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren til 450 ppm (parts per million). Ifølge den utslippsbane som var forenlig med det, skulle utslippene av kulldioksid være godt under 35 gigatonn i 2019 og fallende. I stedet ble de godt over 35 gigatonn og økende, hadde det ikke vært for coronapandemien.

Sannsynligheten for at net-zero-banen de presenterte i 2020-utgaven av WEO blir realisert, er antagelig like stor. Dette årets utvikling peker i hvert fall ikke i den retning. Det selvsamme IEA tror at verdens kullforbruk vil ha økt med 6 prosent i år og aldri vært større. Kina og India, som på klimakonferansen i Glasgow reserverte seg mot det foreslåtte vedtaket om å fase ut kull, er ansvarlig for to tredjedeler av verdens kullforbruk, det fossile brenselet som slipper ut mest kulldioksid.

Andre og kanskje mer edruelige institusjoner har også sine analyser av energibehovet pr. 2050. En av dem er International Energy Outlook fra den amerikanske Energy Information Administration. De ser for seg økende utslipp av kulldioksid frem til 2050. Om leting etter nye reserver sier de følgende:

«For å møte økt etterspørsel, må verdens land øke sin letevirksomhet (for å finne nye ressurser), bore flere brønner (for å utvinne nye og eksisterende funn), og stole på teknisk fremgang (for å få ut mer av eksisterende reserver).»

Av en eller annen grunn synes norske medier å være lite kjent med denne analysen, og ikke har jeg sett denne konklusjonen gjengitt noen steder.

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)