Publisert 21. mars 2022
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 3 ord
STORSVINDLERE: Indigo Gruppen holdt til her i Haakon VIIs gate i Vika i Oslo. Foto: Iván Kverme
I Oslo tingrett pågår nå straffesaken mot to Indigo Finans-topper. Blant tiltalepunktene mot styreleder og daglig leder, er flere tilfeller av grovt bedrageri av eldre. Til saken, som avsluttes før påske, har retten satt av hele seks uker. Rettssaken inviterer til kritiske refleksjoner rundt myndighetenes plikter i rettsstaten.
Rune Toalango Johannesen. Foto: Privat
Indigo Finans fremstår som selve arnestedet for «Golden Oldies»-sakene som finanspressen begynte å avdekke i 2017 og som først nå blir straffeforfulgt. Rettssaken har gitt omverdenen innsyn i hvordan sosial manipulasjon ble satt i system over mange år i dette miljøet. Hva slags rettslig vern har samfunnets eldste borgere når såkalte «finansmeglere» forleder pensjonistene fra fjonge «meglerhus» med solid hjelp fra advokater, regnskapsførere og revisorer?
Indigo Finans, etablert i 2008, kom i Finanstilsynets søkelys allerede i 2012. Tilsynet gjorde nye undersøkelser i 2013 og 2015. Takket være iherdig innsats fra Indigos advokater, ble tilsynet da holdt på en armlengdes avstand. Først i 2017 utstedte tilsynet pålegg om stans. Innen året var omme, var selskapet konkurs. I 2020 var boet tømt og ingen fikk dekket sine krav.
Eldrebedrageriet var et faktum, men pengene var borte og hovedmannen likeså. Bedrageriet fikk pågå lenge nok til at også flere fornærmede døde. Indigo Finans rakk å loppe flere hundre pensjonister for sparepenger i størrelsesorden 500 millioner «på åpen gate».
Et ubehagelig spørsmål fremtvinger seg i kjølvannet av rettssaken. Pågikk eldrebedrageriet mens dem vi hadde betrodd vaktholdet, myndighetene, sov på vakt – med et halvt øye på gløtt?
Mye kan tyde på det. For å forebygge investeringsbedrageri, har vi tiltrodd myndighetene rollen som finansmarkedets dørvakt. Ettersom Indigo Finans aldri fikk konsesjon, får forvaltningsmyndighetene «bestått» for markedsadgangskontrollen.
Lovgiver har imidlertid gjort oppgaven litt mer utfordrende. EØS-rettens prinsipp om de fire friheter – hvorav kapital er én av dem – baner vei for grenseoverskridende «lån» av konsesjoner via filialer og agenter. I dette grumsete verdipapirrettslige farvannet opererte Indigo Finans hele veien. Utenlandskoblingene til skandalebefengte og avskiltede Oak, Jool og Nord, levner liten tvil.
Forflytter myndighetene sine ressurser fra forebyggende til reparerende plikter, er det som om dørvakta svinger seg på dansegulvet fremfor å passe døra
Likevel, Finanstilsynet stanset og politianmeldte Indigo Finans først i 2017. Manglet tilsynet etterretning? I så fall, hvorfor manglet tilsynet innsikt om aktører som opererte inne på tilsynets område – med eller uten konsesjon? Tilsyn av tilsynet synes påkrevd.
Tingretten ble forelagt en avtale om arbeidsdelingen mellom «ulisensierte» Indigo Finans og konsesjonshaver Nord. I 2015 vurderte Finanstilsynet avtalen som «lovlig» men i retten tilkjennega tilsynet at den var «helt i grenseland og vanskelig å etterleve». Eldrebedrageriet fikk dermed fortsette ufortrødent.
Etter Finanstilsynets omfattende anmeldelse i 2017, takket Økokrim nei til å etterforske saken. Økokrim er den nasjonale spydspissen for denne typen saker, men mandatet er begrenset til store og komplekse saker. Tap av 500 millioner kroner, dokumentert over 10.000 sider i tingretten, er visst hverken stort eller komplekst nok.
Uansett, Oslo-politiet måtte ta saken, men manglet ressurser. Dermed «lånte» politiet to av Finanstilsynets ansatte for å etterforske saken tilsynet selv hadde anmeldt. Forflytter myndighetene sine ressurser fra forebyggende til reparerende plikter, er det som om dørvakta svinger seg på dansegulvet fremfor å passe døra. På dansegulvet var det trengsel blant ufaglærte i Indigo som fortsatt tror de jobbet i finansbransjen.
Sviktende myndighetsvern påkaller økt borgervern. Vi må derfor bry oss om privatøkonomien til foreldregenerasjonen
Indigo Finans er ett av rundt 15 lignende sakskompleks siden finanskrisen som avtegner et dystert mønster. Først, Finanstilsynet kommer til kort i forebyggingen av denne typen kriminalitet. Dernest, få eldre bedrageriofre orker eller evner å reise sivilrettslige søksmål mot sjeldent søkegode bedragere. Politiet straffeforfølger dessuten veldig få og altfor sent til at det overhodet monner.
Mye tyder derfor på at myndighetene svikter eldre som utsettes for investeringsbedrageri.
Sviktende myndighetsvern påkaller økt borgervern. Vi må derfor bry oss om privatøkonomien til foreldregenerasjonen. Det gjør nemlig bedragerne, enten de opptrer i indigoblått, eller i andre farger.
Rune Toalango Johannesen
Jusstudent, UiO