Trodde du at du eier rettighetene til software som er utviklet spesielt for deg? I en dom fra Oslo tingrett fra oktober i fjor (referanse TOSLO-2020-176499), ble det slått fast at en kunde som bestilte fullt betalt utvikling av software fra et konsulentselskap ikke fikk enerett til det som ble utviklet. Selv om avtalen mellom partene sa at kunden skulle få «eiendomsrett til det som ble skapt». Oslo tingrett er her etter vår oppfatning på ville veier.
Hvis denne rettsoppfatningen blir stående, vil det kunne skape problemer for alle selskaper som har behov for å ha enerett til software-løsninger som utvikles særskilt for dem – enten det er snakk om en app, en bestillingsfunksjonalitet på en nettside eller mer avanserte softwareløsninger. Skal vi legge Oslo tingretts dom til grunn vil de færreste virksomheter klare å regulere dette tilstrekkelig i denne typen avtaler uten å ansette en opphavsrettsjurist.
Etter vårt syn er en slik konklusjon i strid med det de fleste som kjøper software-utviklingstjenester oppfatter som vanlig eller rimelig. Mange er av den oppfatning at så lenge de har betalt for utviklingen så eier de og har eksklusiv rett til resultatet, uavhengig av om dette er avtalt eller ikke. Dette er like feil som tingrettens dom. La oss forsøke å oppklare:
For opphavsrett og andre immaterielle rettigheter er det et klart utgangspunkt at «den som utvikler eier» (altså personen som utvikler) og at en annen fordeling av eierskap enn dette må avtales.
Det er også et etablert prinsipp at selv om man har avtalt en overdragelse av en rettighet, så skal avtalen ved uklarhet tolkes i favør av opphaveren (skaperen). Dette kalles «spesialitetsprinsippet». Det har sitt utgangspunkt i at åndsverksloven og andre lover om immaterielle rettigheter i stor grad er basert på et vern av opphaveren. Opphaveren har tradisjonelt sett vært den svakere part i avtaler om overdragelse, som for eksempel kunstneren som skal selge et verk til kunstsamleren, eller forfatteren som skal overdra sine rettigheter til et forlag.
Dette utgangspunktet passer ikke like godt i forretningsmessige avtaler om softwareutvikling. Software og kildekode er opphavsrettslig vernet. Men «opphaveren» er i realiteten ofte en softwareutvikler som i kraft av sin arbeidskontrakt overdrar resultatene av sitt arbeid til sin arbeidsgiver, ofte et profesjonelt konsulent- eller softwareutviklingsselskap, som så selger dette videre. Kundene er alt fra store selskaper til små startups som trenger spesialtilpasset software som en del av sitt produkt eller for drift av sin virksomhet. Balansen og fordelingen av profesjonalitet mellom partene kan være helt motsatt av det åndsverksloven tar som utgangspunkt.
Åndsverksloven § 67, som pensler ut spesialitetsprinsippet, legger da også til grunn at det i utgangspunktet er overdragelse fra opphaveren, i dette tilfellet softwareutvikleren, og til første mottaker, her arbeidsgiveren, som er regulert.
Når Oslo tingrett i denne dommen konkluderer med at avtalereguleringen «[p]artene er enige om at de leveranser som [leverandøren] gjør i henhold til denne avtale er kundens eiendom» ikke skal innebære at kunden får eksklusivitet og overtar opphavsretten (med unntak av såkalte «moralske rettigheter») til det som er utviklet, mener vi at dette stiller altfor strenge krav til denne typen avtalereguleringer.
I så tilfelle henger tingretten bakpå i den teknologiske utviklingen.
Problemet med avtalen synes ifølge Oslo tingrett å være at ordet «eiendomsrett» og ikke «opphavsrett» er brukt. Dette stiller uforholdsmessig strenge krav til avtalens ordlyd og forutsetter nærmest at man må være opphavsrettsjurist for å kunne signere og forstå en slik avtale. I tillegg virker det uforståelig hva Oslo tingrett mener denne bestemmelsen da faktisk skulle innebære. Noe var partene åpenbart enige om at kunden skulle eie. Mener Oslo tingrett at det skulle være en god gammel «diskett» eller et annet fysisk eksemplar av et eller annet? I så tilfelle henger tingretten bakpå i den teknologiske utviklingen.
Dommen leder oss på ville veier og stiller for store krav til denne typen avtaler. Den er også i strid med den «allmenne rettsfølelsen» vi opplever blant de som kjøper slike tjenester. Dessverre er dommen ikke anket slik at det er uklart om tingrettens rettsoppfatning ville stått seg i senere instanser.
Hanne Heltne
Partner i Advokatfirmaet CLP
Miriam Maria Biermann
advokatfullmektig i Advokatfirmaet CLP
