Finansavisen skriver 7. juli om «landets dyreste ansatte». Ansatte i olje- og gassbransjen koster sin arbeidsgiver klart mest blant alle yrkesgrupper i Norge. Yrkesgruppen som kommer nærmest, er ansatte i «finanstjenester». Lederne organiserer mange av de som omtales i denne saken, og bildet som fremstilles oppleves som ubalansert. Lønnsnivået for ansatte i olje- og gassbransjen har svært mange variabler, hvorav bare en presenteres i saken.
Ledernes medlemmer har akkurat fått avsluttet en streik gjennom tvungen lønnsnemnd, etter at arbeidsgiversiden ensidig fremstiller de streikende som uansvarlige. Negativ omtale av ansatte var arbeidsgiverorganisasjonene eneste bidrag. Etterfulgt av absolutt stillhet, og venting på tvungen lønnsnemnd. Årsaken til streiken er ikke fordi de som jobber på norsk sokkel er spesielt lavtlønnede, men fordi de tvinges inn i et system som ikke oppfattes som særlig relevant for dem, og i tillegg gir dem redusert kjøpekraft.
Det er enkelt å sammenligne arbeidstakere på norsk sokkel med lærere og helsearbeidere. Selv sammenlikner de seg heller med andre på norsk sokkel, ansatte i en rekke, ulike internasjonale selskaper. Hvordan lønnen til en oljearbeider utregnes er et sammensatt regnestykke inneholdende grunnlønn pluss en rekke tillegg knyttet til ulemper, reisetid, skiftordninger, osv. Deler av dette regnestykket er sammenlignbart med andre yrkesgrupper, andre deler har ikke noe relevant sammenligningsgrunnlag.
Ansatte i denne bransjen tjener veldig godt når du teller opp alle tjente kroner ved årets slutt, finner et gjennomsnitt og fordeler på antall ansatte. Likevel representerer tallene veldig mange ulike yrkesgrupper, med ulik tilknytning til arbeidsgiver, varierende og uforutsigbar reisevei, krav til helseattester, fysisk form, oppdatering og kursing, krav knyttet til å være disponibel, mye overtidsjobbing, tyngende ansvar, noen med enormt mange reisedøgn, osv. Alt dette må arbeidstakerne kompenseres på en eller annen måte. Grunnlønn er tidvis lavere enn tilsvarende stillinger på land, men med ulempetillegg på 47 prosent høres det kanskje lukrativt ut. Det innebærer at ansatte er tilgjengelige for arbeidsgiveren en tredjedel av året.
Ansatte i disse bransjene koster – som Finansavisens viser – mye, men arbeidsgiverne har i 2022 en enorm inntjening, selv med 78 prosent skatt på overskudd. Også for den norske staten utgjør inntjeningen i denne bransjen det økonomiske fundamentet i den norske velferdsstaten.
Hva så med de ansatte og deres lønnskrav? Allerede mens forhandlingene pågår fremkommer det at prisstigningen i 2022 langt overstiger rammen frontfagsmodellen tillater. Forventningen er allikevel at frontfaget skal følges fordi det ivaretar konkurranseutsatt industri og eksportbedrifter.
På nrk.no kunne man 5. juni lese at mer enn 15.000 stillinger er ubesatte innen olje- og gassnæringen i Norge. Bare hos Equinor ønsker de å ansette 2.000 nye i 2022. Alle disse ubesatte stillingene er ikke et tegn på at norske selskaper betaler godt sammenlignet med konkurrentene, som er internasjonale energiselskaper med ansatte på ulike plattformer og anlegg i Norge. Som altså betaler bedre enn for eksempel Equinor som lener seg på 3,7 prosent lønnsvekst fra frontfaget. Blant 17 ulike næringskategorier er kostnadsveksten pr. ansatt høyere i 11 andre næringskategorier enn blant ansatte i olje- og gassnæringen.
Et regnestykke har alltid to sider. Det ansatte i olje- og gassnæringen er muligens de dyreste ansatte, men det finnes ingen yrkesgruppe som bringer mer penger inn for arbeidsgiver eller den norske stat. Olje- og gassnæringen skapte i underkant av 25 millioner kroner pr. år per sysselsatt. Andreplassen på denne listen er ansatte i finans og forsikring. De brakte inn omtrent 3 millioner kroner årlig pr. sysselsatt.
Det går med andre ord å fremstille dette på flere måter enn som «de dyreste ansatte i landet».
Audun Ingvartsen
Forbundsleder, Lederne
