<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
Publisert 8. aug. 2022 kl. 14.40
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 443 ord
Enveis: NordLink og de andre utvekslingskablene sender i praksis strømmen kun én vei, skriver Gunnar Myhr. Foto: Reuters

Kraftkrisen kan løses

De nye utenlandskablene er blitt rene eksportkabler, stikk i strid med intensjonen. Departementet må instruere Statnett, skriver Gunnar Myhr.

Den norske krafthistorikken viser at alle konsesjonssøknader om rene eksportkabler fra Norge til utlandet er blitt avslått.

Grunnen til at blant annet de to nye utenlandskablene til Tyskland og England, som kom i drift i 2021, fikk konsesjon, er at de skulle representere utveksling, altså at elektrisk kraft skulle gå begge veier.

Som en emosjonell etterdønning etter ulykken ved Fukushima kjernekraftverket i Japan i 2011, besluttet Tyskland å avvikle atomkraft. Samtidig satset tyske myndigheter på uregulerbare energikilder som sol og vindkraft. Konsekvenser av Russlands krigføring i Ukraina har gitt en ny dimensjon til ubalansen i det kontinentale energimarkedet.

Frem til 2020 har kablene fungert etter intensjonen, med eksport om dagen og import om natten. Norge fungerte som et batteri for Europa som tidvis ble tappet, og periodevis fikk magasinpåfyll.

Det generelle pris- og markedsbildet på strøm i Europa tilsier, bortsett fra i meget korte perioden, betydelig høyere priser i Tyskland, og konstant høyere el-priser i England.

De nye utenlandskablene har derfor utviklet seg til rene eksportkabler, stikk i strid med intensjonen. Per i dag og i henhold til internasjonalt avtaleverk, har Statnett kun lov til å justere kapasiteten i utenlandskablene med referanse til driftssituasjonen i neste-dags marked.

NVE kan ikke gripe inn før det er behov for en kraftrasjonering, i en eller annen form.

Hva er løsningen på kraftkrisen i Norge? Politikk er som kjent en ofte benyttet karrierevei til mennesker som ikke har utdannelse eller relevant erfaring. Det er trist at det samme gjelder for embetsverket i Olje- og energidepartementet (OED). Derfor har gjennomgangsmelodien opp til nå vært å «følge situasjonen nøye» eller «vi snur hver stein».

Uten at han er klar over det, har statsministeren helt rett når han uttaler: «Vi er avhengig av utveksling med andre land.»

Statnett kan og skal instrueres av OED om å justere avtalene som er grunnlaget for kraftutveksling, både med hensyn til at intensjonen var og er «utveksling» og ikke ren eksport. Man kan også påberope seg force majeure. Under internasjonal lov refererer force majeure til uforutsette hendelser utenfor kontrollen til staten, som setter staten ute av stand til å gjennomføre internasjonale forpliktelser. Krig i Europa og skifte av tysk energipolitikk er totalt utenfor Norges kontroll.

Norge er medlem av «Agency for the Cooperation of Energy Regulators» eller ACER, som er et EU-byrå for samarbeid mellom energimyndighetene i EU/EØS. Det er ikke her verken problemet eller løsningen ligger. Man må gå rett på EU-kommisjonen. Norge har 30 års policy om ikke å tillate eller gi konsesjon til rene eksportkabler. Dette vil de skjønne.

Først må man tette skuten, så kan man forhandle med svenske myndigheter om svensk overføringskapasitet fra Nord-Norge (NO4), via Sør-Sverige til Sør-Norge (NO2). 

Gunnar Myhr, International Energy Consortium Foto: Privat

Gunnar Myhr 

Ph. D., Managing Partner, International Energy Consortium AS