Akademia er under press fra politikerne med hensyn til hvem de får lov til å ha forskersamarbeid med. Utenriksdepartementet viser til den nasjonale sikkerheten. Akademikerne er bekymret for at det kan ramme kvaliteten på forskingen.
Det kan kanskje synes opplagt at forskningen er tjent med at forskere samarbeider, men vitenskapshistorien forteller oss at de dyktigste forskerne (Kepler, Galilei, Newton, Faraday, Maxwell, Einstein, Bohr, Heisenberg, Dirac, Feynman med flere), jobbet «alene». De fleste holdt idéene, og de foreløpige resultatene, for seg selv og tok kun kontakt med andre forskere når de følte for det.
Denne måten å jobbe på, er kanskje tydeligst i matematikk . Da matematikeren Andrew Wiles i 1995, etter åtte intense år la frem et bevis på et flere hundre år gammelt matematisk teorem, kom det som lyn fra klar himmel. Ingen kjente til hva han hadde jobbet med.
Selv om forskningen har et internasjonalt nedslagsfelt og er åpen for alle, har den altså historisk blitt til på «bakrommet». På begynnelsen av 1900-tallet, og etter hvert som behovet for behovet for avansert laboratorieutstyr økte, ble det mer vanlig at unge talenter fant seg en etablerert mentor, som gav dem stor frihet.
Nå er infrastrukturkostnadene blitt så store at forskersamfunnet må dele på kostandene (jf. Cern-forskningen og undersøkelsen av verdensrommet), men det betyr ikke at man må samarbeide om å følge opp samme idé. Det reduserer idemangfoldet.
At Nobelpriser for forskning gis til enkeltpersoner, og ikke store forskerteam, er en årlig hyllest til individualismen, den enkeltes rett til å fritt kunne følge opp egne ideer. Denne retten til å eie en idé utfordres av Forskingsrådet. Forskningsrådet går nemlig langt i å pålegge søkerne om å samarbeide med andre forskere, gjerne fra andre land.
Klimapanelet er motsatsen til individualismen. Der jobber flere hundre forskere sammen om den samme ideen, dvs. hvor mye menneskeskapt CO2 har endret klimaet. For å kunne konkludere, har forskerne måtte inngå faglige kompromisser (de har utarbeidet et eget system/skjema for det), men kompromisser vanner ut de faglige påstandene.
Det er derfor helt utenkelig at Einstein, eller at andre i hans «divisjon», ville blitt med på kompromisser. Hadde Einstein akseptert omtrentligheter, ville vi trolig ikke kunnet skille Einsteins og Newtons teori om gravitasjon. Og vi ville trolig ikke hatt GPS, som baserer seg på at tiden blir påvirket av både jordas gravitasjonsfelt og hastigheten til satellittene.
De siste 200 årene har det vært en sterk kobling mellom forskning og innovasjon, men måten å jobbe på er svært ulik. Teknologiutvikling (innovasjon) forutsetter samarbeid og evnen til å kompromisse. Byggingen av atombomben, som var et innovasjonsprosjekt (teorien var på plass), involverte for eksempel over 100.000 mennesker. Ingeniørene ble nødt til å kompromisse, ikke minst fordi atombomben måtte være lett nok til å kunne transporteres med datidens fly.
Én mulig forklaring er at Forskingsrådet ikke skiller godt nok mellom hva som fremmer (grunn)forskningen og hva som skal til for å hente ut verdier av den.
Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder offentlige bevilgninger til forskning, men ifølge en offentlig utredning (NOU 2016:3) er vi dårligere på forskingsbasert verdiskapning enn land det er naturlig sammenligne oss med. Én mulig forklaring, som utredningen ikke kommer inn på, er at Forskingsrådet ikke skiller godt nok mellom hva som fremmer (grunn)forskningen og hva som skal til for å hente ut verdier av den.
Opprettelsen av Forskningsrådet er et forskingspolitisk eksperiment. Det er lov å prøve noe nytt, men etter 30 år er tiden kanskje inne for å kunne vise til empiri. Da er det ikke antall vitenskapelige artikler som teller, men harde fakta. Man må kunne vise til at samfunnet får mer ny teknologi for pengene når mange forskere samarbeider - eller er det fremdeles er forskere som jobber «alene» som er mest effektive?
Per Arne Bjørkum
Vitenskapshistoriker og forfatter av Annerledestenkerne.
