Forvirringen om årsakene til strømprissjokket i Sør-Norge var påtagelig i partilederdebatten for en drøy uke siden. KrFs Olaug Bollestad var forskrekket over at kraftprodusentene tapper ned magasinene i Sør-Norge, men antok at de vet hva de driver med. Det gjør de sikkert, men det er ikke gitt at de primært er opptatt av norske strømkunders ve og vel. Gjennom en elementær tilbuds- og etterspørselsanalyse er det lett å se at:
Vi starter analysen med et marked uten kraftkabler. Tilbudssiden representerer hvor mye strøm kraftprodusentene er villige til å tilby for ulike prisnivåer. Vannkraft, som utgjør det aller meste av norsk strømproduksjon, har svært lav marginal produksjonskostnad, slik at mye kraft kan tilbys for lave priser.
Det er først ved kraftproduksjon utenom vannkraft at man får høye marginalkostnader, og i verste fall må man eksempelvis fyre opp reservekraftverk basert på gass – hvilket har en svært høy marginalkostnad. Den siste delen av tilbudskurven, som representerer små kvanta med høy marginalkost, gir den tydelige hockeykølle-formen på den svarte tilbudskurven.
For kraftprodusenter som styrer etter maksimale overskudd, er kraftkablene en pengemaskin som gir full pott så lenge man kan opprettholde tilstrekkelig knapphet på strøm i Sør-Norge
Når det gjelder den røde etterspørselskurven, er det stort sett bare å bemerke at etterspørsel etter strøm forutsettes å være relativt lite fleksibel (på kort til mellomlang sikt), altså at forbruket ikke er særlig prisfølsomt.
I skjæringspunktet mellom tilbud og etterspørsel får vi den såkalte markedsklareringen, hvor man kan avlese hvor mye kraft som produseres og til hvilken pris. Utgangssituasjonen er altså som i figur 1, hvor vi også har tatt med et antatt prisnivå i Europa som ligger vesentlig høyere enn prisen man får i Sør-Norge.
Vi introduserer nå kraftkabler fra Sør-Norge til Europa. Tilbudssiden er uforandret, men etterspørselssiden endres gjennom at det nå etterspørres et kvantum tilsvarende kablenes kapasitet ved strømpriser som er lavere enn de europeiske, altså et positivt skift i etterspørsel tilsvarende kabelkapasiteten ved slike lave prisnivåer.
Motsatt faller etterspørselen etter kraft fra sørnorske kraftprodusenter med et tilsvarende kvantum (altså kraftkablenes kapasitet) ved strømpriser som er høyere enn de europeiske. Ved slike høye prisnivåer vil man ved å importere kraft dermed få et negativt skift i etterspørsel tilsvarende kabelkapasiteten. Dette er illustrert i figur 2.
Med kablene på plass, vil disse benyttes til eksport av strøm fra Sør-Norge så lenge europeisk pris er høyere enn sørnorsk pris. Når dette får pågå en viss tid, vil tilbudssiden for strøm fra Sør-Norge ha blitt skjøvet til venstre tilsvarende eksportert kvantum, som i figur 3.
Alt produsert kvantum av strøm mellom «Lavt» og «Høyt» i figur 3 gir uansett europeisk pris. Det trenger altså ikke å gå noe strøm i kraftkablene (Middels kvantum i figuren) – prisen vil likevel holde seg på europeisk nivå.
For kraftprodusenter som styrer etter maksimale overskudd, er kraftkablene en pengemaskin som gir full pott så lenge man kan opprettholde tilstrekkelig knapphet på strøm i Sør-Norge.
For politikere som ønsker å skåne strømforbrukere i Sør-Norge fra prissjokk som de nå opplever, ville den opplagte politikk være å forby eksport gjennom kablene så lenge fyllingsgraden i magasinene ligger under normalnivået.
Anders T. Frøvig
Selvstendig konsulent/analytiker
