<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 31. aug. 2022 kl. 08.55
Oppdatert 31. aug. 2022 klokken 09.02
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 538 ord
ENORM EKSTRASKATT: Stat og kommuner er urimelig grådige i en tid hvor pengene renner inn fra alle landets eksportvirksomheter, skriver Morten Wiese. Foto: Anders Horntvedt

Strømdebatten må snus 180 grader

Nå har vi en systemsvikt i markedet der stat og kommuner beriker seg selv på et strømmarked som er ute av kontroll, skriver Morten Wiese.

Samfunnsdebatten går varmt om dagen, og engasjementet har sjelden vært større. Mange kjenner inflasjon, økte renter og galopperende strømpriser direkte på kroppen. En av de store diskusjonene er om bedriftene skal få strømstøtte eller om det er uriktig å gi dem «sugerør i statskassen».

I det daglige er det staten som har sugerør i kassen til bedriftene. Den totale verdiskapningen fra små og mellomstore bedrifter i Norge er på nær 700 milliarder kroner årlig – over halvparten av verdiskapningen i landet i et normalt år. De reelle skattebetalerne er dermed småbedriftene, som betaler enorme midler inn til staten i form av skatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, toll og andre avgifter. Bedriftene sørger også direkte for skattebetalernes lønnsinntekter, og dermed også inntektsskatten.

Strømkrisen er en ekstraordinær systemkrise som står i fare for å ødelegge deler av næringslivet

I Norge er det over 600.000 virksomheter, og de fleste av disse er sårbare små og mellomstore bedrifter. I en typisk bedrift med 50 ansatte er samfunnsbidraget i form av skatt og arbeidsgiveravgift på over 13 millioner kroner årlig hvis vi legger til grunn at de ansatte har gjennomsnittsinntekt på 600.000 kroner og betaler 30 prosent inntektsskatt.

Nå har vi en systemsvikt i markedet der stat og kommuner beriker seg selv på et strømmarked som er ute av kontroll. Den ekstraordinære strømregningen til bedriftene blir en enorm ekstraskatt som får dramatiske konsekvenser for de næringsdrivende. Coronasituasjonen lærte oss at ekstraordinære situasjoner krever ekstraordinære løsninger, men det kan dessverre virke som om de offentlige forvalterne skal kompensere for generøsiteten under corona ved å bli gjerrige under den pågående strømkrisen. Strømkrisen er en ekstraordinær systemkrise som står i fare for å ødelegge deler av næringslivet. Derfor er det viktig å få frem at de to sakene, coronakrisen og strømkrisen, er uavhengige av hverandre og må behandles ulikt og uten sammenligning.

Nå handler det om at stat og kommuner er urimelig grådige i en tid hvor pengene renner inn fra alle landets eksportvirksomheter. Olje, gass og strøm vil bringe inn over 1.500 milliarder kroner til statskassen i år, tilsvarende et helt statsbudsjett. Faren for inflasjon blir hyppig brukt som et argument for å sitte i ro uten at myndighetene går inn i problemstillingen om hva som er inflasjonsdrivende. Men hvordan påvirkes inflasjonen av at stat og kommune overforbruker de friske pengene til «alle gode formål» når kassene renner over med kontanter?

I Aftenposten 27. august kunne vi lese om Norges dyreste fylkesvei – et broprosjekt til 5,6 milliarder for å sikre veiforbindelse til 2.700 innbyggere. Resultatet kan fort bli offentlig overforbruk, som eksempelet i broprosjektet, eller overdreven generøsitet i form av den enorme direkte og indirekte pressestøtten til aviser og medieforetak. Norges største avis, VG, får indirekte subsidier på over 200 millioner kroner årlig i form av momsfritak.

Faktum er at Norge består av over 90 prosent små og mellomstore bedrifter. Mange av dem har aldri mottatt pressestøtte, coronastøtte eller støtte via andre fordelaktige skatteordninger. De balanserer mellom inntekter og skatter hver eneste dag, der stat og kommune ofte ender opp med 60–70 prosent av den totale verdiskapningen. Det bør være temmelig klart at det offentlige har sugerør i bedriftenes kasser, og nå suges det inn til ryggmargen av bedriftenes balanser.

Morten Wiese

Seriegründer