I tider når prisene og etterspørselen etter maritim/offshore, sjømat, olje og gass, kraftintensiv industri, og reiseliv er på all-time high, kan det være kjettersk å hevde at norsk eksport sliter. Menon-rapporten «Eksportmeldingen 2022» skriver at 2022 «blir et nytt rekordår og at for «2023 vil eksporten avta noe, men fremdeles være på sitt nest høyeste nivå noensinne».
Den blå kjeledressen er erstattet med hettegenser og joggebukser
Når norsk økonomi går så det suser, viser det seg likevel at norsk eksport sliter når vi tar utgangspunkt i faste priser. Da er veksten bare 4,7 prosent – lavere enn samtlige av våre handelspartnere. Dette sier noe om Norges konkurransekraft og langsiktige vekst. Det sier samtidig at noe må gjøres. Vi kan ikke overlate til neste generasjon å fikse dette grunnleggende problemet. Så hva er problemet?
Problemet er at lovgivernes tankemodeller for verdiskaping henger igjen fra etterkrigstidens industrielle æra – en æra som ga oss arbeids- og kapitalintensive selskaper som Hydro, Elkem, Equinor og Yara – basert på billig, vannbasert strøm. Næringsminister Jan Christian Vestres satsing på vindkraft og batteriproduksjon som eksportvekstnæringer speiler denne industrilogikken. Misforstå meg rett. Som næringer er de interessante, men de er ikke fremtidens vekst- og eksportnæringer. En bærekraftig eksportfremtid er digital og tjenestebasert, hvor vekst i langt større grad er frikoblet fra CO2 og billig strøm.
Faktum er at på ti år har verdens mest verdifulle virksomheter gått fra produksjon av olje og gass til produksjon av kunnskapsintensive, digitale tjenester
Lovgiverne må i langt større grad ta inn over seg at Norge anno 2022 er en liten, åpen, digital, kunnskapsintensiv tjenesteøkonomi. Den blå kjeledressen er erstattet med hettegenser og joggebukser.
Bilbransjen er et godt eksempel på en næring der konkurransefortrinnet ikke lenger er effektiv produksjon av mer avanserte og energieffektive bensin eller dieselmotorer. I dag ligger konkurransefortrinnet i avansert programvare, kunstig intelligens og maskinlæring, sensorer og kamera som oppdaterer algoritmene som gir tryggere autonom kjøring. Fossilt brensel er erstattet med fornybar energi, og satsing på digital kompetanse har gitt oss helt nye aktører, blant annet fra Kina. Dette utfordrer Detroit og Wolfsburg.
Faktum er at på ti år har verdens mest verdifulle virksomheter gått fra produksjon av olje og gass til produksjon av kunnskapsintensive, digitale tjenester. Hva vil de neste ti årene by på for Norge? Følgende to prediksjoner virker trygge:
I en digital æra ser vi at nye aktører etablerer seg i gamle bransjer med stor konkurranse. De har suksess med en ny forretningsmodell. Innovasjoner i bilbransjen kommer fra nye aktører som Tesla. Innen hotellbransjen og persontransport er det Airbnb og Uber som skaper omstilling og innovasjon. Innen bank og finans i Norge er det mobilbanken Bulder Bank som redefinerer spillereglene. Innen eiendomsmegling er et algoritmestyrt selskap, Solgt.no, som er det nye.
I dette fremtidsbildet handler det om å utvikle humankapitalen slik at de nye, bærekraftige vekstbedriftene kan fortsette å vokse basert på norsk arbeidskraft. Det er når vi beveger oss oppover i næringskjeden, fra produksjon og eksport av generiske varer til kunnskapsintensive tjenester, at vi kan sikre finansiering av velferdsstaten og sysselsette innbyggerne. Der er vi ikke i dag. Derfor sliter norsk eksport.
Tor W. Andreassen
Professor tilknyttet DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole (NHH)
