Du har kanskje hørt begrepene «Artikkel 6-fond», «Artikkel 8-fond» («lysegrønne fond») og «Artikkel 9-fond» («mørkegrønne fond»)?
Hvis dette er noe du ikke klarer å bli helt klok på, trenger du ikke bekymre deg – du er ikke alene.
Begrepene er blitt en populær måte å skille mellom fond som i ulik grad hensyntar bærekraft i investeringsstrategien, fra liten grad (Artikkel 6-fond) til større grad (Artikkel 9-fond).
«Artikkel» refererer til de ulike artiklene i EUs nye lovgivning på bærekraftsrelatert rapportering for finansiell sektor, kalt SFDR (Sustainable Finance Disclosure Regulation).
Følgende er en grov oppsummering av bærekraftstilnærmingen til de ulike fondstypene:
I en rapport finner Eurosif (European Sustainable Investment Forum) at 68,5 prosent av alle fond tilgjengelig i EU er klassifisert som Artikkel 6, mens henholdsvis 27,9 prosent og 3,6 prosent opererer i henhold til Artikkel 8 og 9. Av nye fond i første kvartal utgjorde Artikkel 8- og 9-fond nesten halvparten.
Mye er sagt om bærekraftsinvesteringer og flere har ropt etter klarere definisjoner og standarder. Da burde denne lovgivningen være perfekt medisin.
Trym Riksen, leder av porteføljeforvaltning i Gabler, har uttalt at Artikkel 9-fondene seg imellom er investert i så å si alle aksjene i verden. Eurosif finner tilsvarende at ulike fondstilbydere ikke er konsistente i hvordan de klassifiserer fondene sine. Noen tilbydere har bare lagt til noen ekstra restriksjoner og oppgradert fondet fra Artikkel 6 til 8. Videre resulterer ulik tolkning av «bærekraftige investeringer» i at noen fond klassifiseres som Artikkel 9 og andre 8.
Dessverre har ikke SFDR ryddet opp i jungelen av bærekraftsinvesteringer likevel. Har EU altså bommet fullstendig?
Hvis en faktisk setter seg ned for å lese gjennom SFDR, kan man fort bli litt forvirret, for ingen steder finner man en oversikt over hvilke krav som stilles for å klassifiseres som et Artikkel 6-, 8- eller 9-fond.
Man sitter faktisk igjen med en følelse av at SFDR ikke er et klassifiseringsrammeverk i det hele tatt. Det minner nesten mer om et rapporteringsrammeverk.
Selv om SFDR aldri var ment å være en klassifiseringsstandard, bør EU ta til seg markedets åpenbare rop om en felles standard
Så hva er SFDR egentlig? I Norge utgjør dette offentliggjøringsforordningen i lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer, som forventes å tre i kraft denne høsten. Dette legger frem hva aktører i finansmarkedet har av rapporteringsplikt om bærekraft, for eksempel på sine hjemmesider, i kontrakter, prospekter og vedtekter eller rapporter.
Dette er på mange måter roten til alt ondt. EU laget noe som skulle styre rapporteringspraksisen, men markedet har i stor grad (også) anvendt det for å skape et felles språk og en klassifiseringsstandard.
EU ønsket å ha brede produktkategorier ettersom dette sikrer at flest mulig produkter faller innunder rapporteringskravet. Egentlig er det en veldig smart tilnærming for å sikre god rapportering, som blir problematisk når markedsaktørene «feilaktig» bruker den for å kategorisere produkter.
Selv om SFDR aldri var ment å være en klassifiseringsstandard, bør EU ta til seg markedets åpenbare rop om en felles standard. Dette er en av Eurosifs anbefalinger i en rapport som gjorde en vurdering av SFDR og hvordan det kan tilpasses til å bli det man trenger.
Noen av anbefalingene fra rapporten:
Det er derfor ikke umulig at vi vil se endringer i nærmeste fremtid, enten direkte gjennom SFDR eller ved publikasjon av en klassifiseringsstandard – for dette er sårt trengt.
Ibrahim Pelja
Bærekraftsansvarlig i Gabler
