Vindmølle- og batteriproduksjon er av næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) definert som to vekstnæringer i Norge. Mens produksjon av vindmøller bygger på nesten 100 år med kunnskap og ferdigheter fra offshoresektoren, er batteriproduksjon helt nytt. En urealistisk optimisme gjør at jeg er skeptisk.
Dagens batterimarked betjenes i hovedsak av asiatiske selskaper. Kina har 56 prosent av markedet, Korea 26 prosent og Japan 10 prosent. De fire største aktørene er CATL og BYD (Kina), LG Energy Solution (Korea) og Panasonic (Japan).
I Norge er det hittil lansert fire såkalte gigabatterifabrikker. Innen 2025 skal hver produserer 30–40 gigawattimer med batterier årlig. Med dagens priser og dollarkurs tilsvarer dette en omsetning på cirka 30 milliarder kroner årlig per fabrikk – totalt 120 milliarder dersom alt de produserer blir solgt, ifølge forskere i Universitetsavisa.
Dette er over 40 milliarder mer enn hva som kommer frem i en nyere Menon Economics-rapport fra 2022 hvor de antar at eksporten i 2030 blir 78 milliarder norske kroner. Men det er ikke dette som er problemet.
Rapporten «Eksportmeldingen 2022» peker på tre forhold som virker krevende for å lykkes med norsk batteriproduksjon:
Etterspørselen etter batterier øker i takt med utbredelsen av elektriske kjøretøy og utbygging av fornybar energi, som må lagres for effektiv bruk. Fra 2019 til 2028 antar man at det globale markedet for batterier vil stige fra 17 til 95 milliarder dollar.
Det er på de siste 25 prosentene at Norge kan ha et kostnadsfortrinn dersom produsentene får rikelig tilgang til billig energi og kompetent arbeidskraft
Vi må anta at de etablerte aktørene i et marked i vekst med økende konkurranse vil forsvare sine markedsandeler og bygge ut kapasitet i takt med etterspørselen. Kostnads- og markedsmessig vil logistikken og markedsføringen av ukjente batterier fra Norge være krevende når veksten i produksjon og kjøp av elbiler forventes å være utenfor Europa. Faktum er at seks av verdens ti største elbilprodusenter er i Kina, hvor også Tesla har etablert seg.
Fra 2010 til 2021 har gjennomsnittsprisen for en litium-ion-batteripakke for elbiler falt fra 1.200 dollar per kilowattime til 101 dollar. I hver slik batteripakke er det flere sammenkoblede moduler som består av et titalls til hundrevis av oppladbare litium-ion-celler.
Samlet utgjør disse cellene omtrent 75 prosent av den totale kostnaden for en gjennomsnittlig batteripakke. Produksjonsprosessen, som innebærer å produsere elektrodene, montere de forskjellige komponentene og fullføre cellen, utgjør resten av den totale kostnaden.
Mens de norske aktørene øver seg på effektiv produksjon, har de etablerte gjort dette i flere år
Det er på de siste 25 prosentene at Norge kan ha et kostnadsfortrinn dersom produsentene får rikelig tilgang til billig energi og kompetent arbeidskraft. Med vår kobling til Europa og ACER-avtalen, er det naturlig å anta at europeiske priser på strøm vil gjelde i overskuelig fremtid.
Til slutt: De norske aktørene kommer sent til markedet. Mens de norske aktørene øver seg på effektiv produksjon, har de etablerte gjort dette i flere år. Det tilsier at det blir vanskelig for de norske å ta dem igjen på effektivitet i produksjon.
Mye tyder på at den store norske satsingen på batteriproduksjon er en høyrisikosport som i verste fall er «død ved ankomst». Nå skal det sies at det er viktig å tørre å satse. Til det vil jeg si at det kanskje finnes større potensial for bærekraftig og lønnsom vekst innen digital tjenesteeksport.
Tor W. Andreassen
Professor tilknyttet DIG-senteret ved Norges Handelshøyskole (NHH)
