<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
Publisert 28. okt. 2022 kl. 22.29
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 702 ord
SOLID HANDELSLEKKASJE: Under de to pandemiårene økte salget på polet med hele 43 prosent – uten at totalkonsumet i Norge økte. Og statskassen fikk inn nesten 10 milliarder kroner mer, skriver Ingunn Jordheim. Foto: Iván Kverme

Hva skal vi med polet?

Vinmonopolet skal være «ønsket av alle». Men da bør flere av disse «alle» også handle der, skriver Ingunn Jordheim i Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF).

Polet, som de fleste av oss kaller det, er 100 år i høst – gratulerer med det! Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922, var det ikke for å legge restriksjoner på salget, slik mange tror, nei da; det var for å sikre handel med vinlandene i Europa og for at flest mulig skulle få tilgang på vin. Brennevin kom inn på polet etter hvert fordi problemene med smuglersprit, hjemmebrenning og ulike måter å omgå datidens brennevinsforbud på, ble litt for synlige. De siste tiårene – med unntak av coronaperioden – har altfor mange omgått polet ved å dra til Systembolaget for å handle.

Uten polet ville vi hatt det kjedeligere på utvalgssiden – da ville det blitt mye «Rema Rød» og færre produkter å velge mellom

Polet har levd i sine hundre år med polkøer (også forbud mot køståing), misnøye og streiker. Flere tiår og utallige alkoholdebatter senere, har Vinmonopolet klart å etablere en sterk, folkelig oppslutning. Likevel utfordres det stadig vekk av handelslekkasjer som følge av misforstått avgiftspolitikk og av forslag om å flytte noe av salget ut til andre kanaler.

Vinmonopolet var en sentral del av de politiske og juridiske forhandlingene med EU om EØS-avtalen, noe som resulterte i at det polet vi nå kjenner, bare er en liten del av det opprinnelige. Heldigvis! Det meste av verdikjeden er ikke lenger kontrollert av en monopolist, nå er det bare selve butikksalget som er monopolisert. Den gangen vi forhandlet med EU besto Vinmonopolet av fem monopolområder: Produksjon, eksport, import, distribusjon og salg.

IKKE ALLTID LIKE POPULÆRT: Om det hadde fantes omdømmeundersøkelser i 1963, ville Vinmonopolet neppe hevdet seg. Dårlig utvalg, kø og handel over disk var regelen. Foto: NTB

I 1994 konkluderte ESA at et så omfattende monopol ikke hadde effekt på folkehelsen eller alkoholkonsumet i Norge. Nå er Vinmonopolets uttalte mål – ved siden av samfunnsansvaret om ansvarlig salg – å være «ønsket av alle». Da bør man være nær omdømmetoppene, noe Vinmonopolet som regel er. Men flere av disse «alle» bør også handle der. Det tar ikke norske politikere nok inn over seg.

I dag er handelen med Europa og resten av verden ivaretatt av profesjonelle aktører som konkurrerer beinhardt seg imellom, både på produksjons-, eksport- og importsiden. Regelverket bak Vinmonopolet bidrar til at det i Norge er markedsadgang for og likebehandling av «alle» verdens vin- og brennevinsprodusenter om de vil (og får seg en norsk importør) inn i polhyllene. Uten denne konkurransen, ville ikke Vinmonopolet blitt like utfordret på å være verdens beste vin- og brennevinsbutikk som det det blir nå. Og uten polet ville vi hatt det kjedeligere på utvalgssiden – da ville det blitt mye «Rema Rød» og færre produkter å velge mellom.

Avgiftene bør ikke fastsettes uten et skjerpet blikk på hvilke andre kilder til alkohol som er tilgjengelige for folk

Polets historie er et godt eksempel på at alle tider har sine utfordringer; i dag har vi en grensehandel som tapper hundreåringen for kraft og spenst, i tillegg til at denne handlingen og hamstringen hverken er særlig miljøvennlig eller bra for folkehelsen. Coronaperioden viste hvor stor handelslekkasjen fra Vinmonopolet normalt er; i disse to årene økte salget på polet med hele 43 prosent – uten at totalkonsumet i Norge økte. Og statskassen fikk inn nesten 10 milliarder kroner mer. Dette er tall ingen i polets historie har drømt om. Hundreåringen fikk en skikkelig boost under pandemien, men går nå tyngre dager i møte, på tross av løfter i Hurdalsplattformen og helt sikkert i festtaler når Vinmonopolet skal hylles nå i høst.

Forbrukerne vil ikke betale så høye avgifter som det vi har på vin og brennevin, og norske politikere synes visst det er greit at svenskene og Systembolaget får våre kroner. Avgiftene bør ikke fastsettes uten et skjerpet blikk på hvilke andre kilder til alkohol som er tilgjengelige for folk. Skal polet bli hundre år til, må Vinmonopolet være det normale og naturlige valget. Kilder som norsk alkoholpolitikk ikke kan kontrollere, må ikke stimuleres årlig av tafatt politikk og høye, norske avgifter.

Vi tar gjerne hundre år til – med rammebetingelser som kan konkurrere ut grensehandel og høyt tax-free-salg – og helst åpningstider som ølsalget i dagligvare.

Ingunn Jordheim

Generalsekretær i Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF)