Verdens største flytende havvindpark til nå, Equinors Hywind Tampen, begynte nylig å produsere strøm. Men trege myndighetsprosesser fortsetter å forsinke skaleringen av denne fornybare energiteknologien. Gapet mellom ambisjoner og handling må tettes.
Imidlertid er flytende havvind foreløpig langt mer kostbar enn bunnfast havvind
I vår ferske rapport om det globale markedet for flytende havvind (4C Offshore Floating Wind Progress Update) har vi nedjustert estimatene for installert effekt med 2 GW både i 2030 og 2035, sammenlignet med anslagene vi gjorde bare for et halvt år siden. Globalt venter vi nå at det vil være 14 GW (Norge: 0,6 GW) og 46 GW (Norge: 2,6 GW) flytende havvind i drift eller under bygging i henholdsvis 2030 og 2035. Dette utgjør om lag 5 prosent av det globale havvindmarkedet, som domineres av bunnfaste installasjoner.
Større havområder vil være aktuelle for flytende havvind sammenlignet med bunnfast. Flytende havvindparker har generelt færre miljøpåvirkninger og får tilgang til sterkere vindressurser. Imidlertid er flytende havvind foreløpig langt mer kostbar enn bunnfast havvind.
Kostnadene vil komme ned kun gjennom flere nye prosjekter, som vil bidra til teknologiforbedringer og større konkurranse i leverandørindustrien.
Reduksjonene i våre prosjektestimater bunner hovedsakelig i forsinkelser på policysiden og trege konsesjonsprosesser. Myndigheter verden over har satt seg ambisjoner om å bygge ut totalt 54 GW flytende havvind. Flere selskaper har allerede mer enn 10 GW flytende havvind under planlegging. Til tross for stor aktivitet og høye ambisjoner, går utviklingen altså ikke raskt nok.
Norge var først ut av startblokken med verdens første flytende havvindturbin, Hywind, i 2009. Siden har også Portugal, Japan og Storbritannia installert mindre prosjekter. Nå ser det ut til at USA og Sør-Korea har størst fart. Begge forventes å ha rundt 10 GW flytende havvind i drift eller under bygging innen 2035, nærmere halvparten av totalen. Vi forventer også at Kina vil være ledende i å kommersialisere flytende havvind.
Det er fortsatt mulig å ta tilbake tapt terreng. Siden det tar syv år eller mer å planlegge nye prosjekter, går vi nå inn i et avgjørende mulighetsvindu.
For at Norge skal levere på havvindmålene, må myndighetsapparatet få større kapasitet og konsesjonsprosessen forenkles
Myndighetene må flytte fokus fra tidshorisonten 2030–2040 til her og nå. 2023 må bli et år med beslutninger og handling dersom storskalaprosjekter skal komme i drift dette tiåret.
Regjeringen skal mot slutten av 2023 tildele prosjektarealer for flytende havvind på Utsira Nord. Det er skritt i riktig retning, men arealtildelingen vil skje først tre og et halvt år etter at den forrige regjeringen åpnet for havvind på Utsira Nord (og Sørlige Nordsjø II). For at Norge skal levere på havvindmålene, må myndighetsapparatet få større kapasitet og konsesjonsprosessen forenkles.
Ivar Slengesol
Direktør for nye energiløsninger i TGS
Richard Aukland
Analysesjef i 4C Offshore (TGS)
