Nordiske høyrenteforvaltere har fått testet sin likviditetsberedskap ved flere anledninger de seneste årene. Store uttrekk fra fond og krav om innbetalinger til motparter for valutasikringsavtaler trekker likviditet ut av fondene samtidig som kursene faller. Da kan det være vanskelig å omsette mange av obligasjonene. Dermed tvinges forvalterne til å holde en høy andel likvide midler med lav avkastning, samt at de må kjøpe og selge obligasjonene på feil tidspunkt og til feil priser.
Nordiske høyrenteobligasjoner er mindre likvide enn store obligasjoner i Euromarkedet og det amerikanske høyrentemarkedet – det vil si at det er vanskeligere å få omsatt dem til riktig pris akkurat i det man ønsker. De to viktigste grunnene til dette er at de fleste utstederne ikke har offisiell kredittrating, og at de utsteder mindre obligasjoner. Tradisjonelle verdipapirfond har krav til å begrense konsentrasjon – og derfor styrer store fond unna de små obligasjonene. Dette gir en likviditetspremie som andre investorer kan høste.
AIF – eller spesialfond på norsk – er derimot primært rettet mot profesjonelle investorer inkludert institusjonelle investorer som pensjonskasser, stiftelser og forsikringsselskaper
Plasseringsbegrensninger gjør at store fond må investere i svært mange obligasjoner – nærmest som et indeksfond. Skal man som forvalter utnytte feilprisinger og likviditetspremie i dette markedet, er det en fordel å kjenne hver investering og prisbildet godt. Alternative investeringsfond kan opprettholde en oversiktlig portefølje på rundt 50 obligasjoner, også når fondet blir stort.
Manglende likviditet gir både utfordringer og muligheter. Utfordringene rammer først og fremst dem som er tvunget til å selge og kjøpe på feil tidspunkt. Mulighetene er der for dem som har forutsigbare innskudd og uttrekk, og som evner å følge opp sin investeringsportefølje på en proaktiv måte.
Det finnes i hovedsak to fondstyper. Vi har tradisjonelle verdipapirfond (UCITS) rettet mot både småinvestorer og profesjonelle investorer, og vi har alternative investeringsfond (AIF). Reglene for UCITS-fond skal gi ekstra beskyttelse overfor investorer, og regnes derfor som egnet for ikke-profesjonelle investorer. AIF – eller spesialfond på norsk – er derimot primært rettet mot profesjonelle investorer inkludert institusjonelle investorer som pensjonskasser, stiftelser og forsikringsselskaper.
Langsiktige institusjonelle investorer trenger ikke å gi fra seg likviditetspremien i det nordiske høyrentemarkedet. Avkastningsmulighetene ser dessuten bedre ut enn på lenge.
Ole Einar Stokstad
Senior porteføljeforvalter for høyrente i Norselab
(Norselab tilbyr selv fondstypen det argumenteres for i dette innlegget. Red.)
