<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 25. nov. 2022 kl. 13.29
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 790 ord
AUTORITÆR TENDENS: At USA ble nedgradert på demokratirangeringen til International Democracy and Electoral Assistance-instituttet i 2021 var basert på president Donald Trumps antidemokratiske oppførsel og retorikk, skriver Hilde Eliassen Restad. Foto: Bloomberg

Paradokser og kompleksiteter i USA

Det republikanske partiet er i bunn og grunn radikalisert. Det samme ser vi ikke hos demokratene, hevder forfatter og førsteamanuensis Hilde Eliassen Restad i dette tilsvaret til Finansavisens anmeldelse av hennes nyeste bok.

Som akademiker er det ikke lett å gjøre alle fornøyde. Vi skal både snakke til andre forskere, på vårt vanskelige forskerspråk, samtidig som vi skal formidle i det offentlige på et lettfattelig språk. Min første bok, basert på min doktorgrad og publisert på det akademiske forlaget Routledge, overbeviste ikke Finansavisens anmelder Anders Horntvedt, fordi «detaljnivået, språket og fordypningen gjorde at boken henvendte seg mer til forskere enn til en bred opplyst offentlighet». (Boken var ment å henvende seg til forskere, til opplysning.)

Hilde Eliassen Restad. Foto: Cappelen Damm

Denne gang har jeg skrevet en formidlingsbok, som nettopp er ment å henvende seg til den brede opplyste offentligheten i Norge, eller som jeg ofte sier noe spøkefullt, til våre fem millioner USA-eksperter! Boken er et resultat av mine til sammen ni år i USA, min doktorgrad i amerikansk politikk og mine nå 12 år som kommentator i norsk media. Jeg har forsøkt å svare på de spørsmålene som alltid kommer rundt hvert valg (hvordan var nå dette valgpersonsystemet igjen, og hvorfor har USA dette rare opplegget?). I tillegg svarer boken på mange andre spørsmål som sjelden kommer, i et forsøk på å formidle viktig historisk kontekst til dagens politiske kaos.

ANMELDT: «Det amerikanske paradokset». Foto: Cappelen Damm

Boken bygger på en hovedtese om at USA er et resultat av et paradoks (derav bokens tittel, «Det amerikanske paradokset») som har forfulgt USA igjennom dets politiske utvikling, nemlig det at USA både ble grunnlagt som en liberal opplysningstidsstat men også som en stat basert på slaveri og etnisk rensing. Nå er dette rimelig ukontroversielt, og veldig enkle fakta å sjekke opp, men ifølge Horntvedt vil denne tesen få «mange USA-venner til å gå i svart». Det er i så fall meget bekymringsverdig.

Videre mener Horntvedt, så vidt jeg forstår ham, at det å sette søkelys på hvordan dette paradokset har formet USAs politiske utvikling (det har preget valgsystemet, politisk representasjon, økonomisk utvikling, intern migrasjon, de politiske partienes utvikling, m.m.) er å velge siden til de «kulturradikale» og «USA-kritiske regimer» rundt om i verden. Det er urettferdig, mener tilsynelatende Horntvedt, at jeg ikke da også bruker plass på hvordan andre land har behandlet sine «etniske og sosiale minoriteter opp igjennom årene».

Nå er jo dette for det første en bok om USA, og ikke andre land, og for det andre underbygger ikke Horntvedt disse påstandene med noe videre argumentasjon eller empiri. Horntvedt graver heller dypere nedover når han skriver, «Noen forsøk på kontekst bruker hun ikke plass på». Da må jeg be Horntvedt om å lese på nytt. Jeg kontekstualiserer USAs egen fortelling om seg selv som den eksepsjonelle, første moderne liberale republikken ved å legge til flere stemmer enn de som hadde lov å snakke på vegne av USA på 1780-tallet. Det er ikke så rart at fortellingen om USA endrer karakter når den fortelles av andre stemmer enn hvite, kristne menn.

Jeg skriver dog også om den økende innflytelsen til den progressive fløyen i det demokratiske partiet, og varsler en mulig økende symmetri i polariseringen i fremtiden

Jeg bruker videre to hele kapitler i det som skal være en relativt kort bok på å formidle forskning på polarisering innen politisk psykologi og statsvitenskap. Dette for å gi leseren kontekst og verktøy i møte med relativt overfladiske mediediskusjoner om «polarisering». For eksempel forklarer jeg forskjellene på sosial og geografisk polarisering, og nyanserer diskusjonen rundt politisk eller ideologisk polarisering ved å drøfte fenomenet asymmetrisk polarisering. Dette for å formidle det viktige poenget at der demokrater og republikanere i økende grad er like sosialt polariserte, er den ideologiske polariseringen, særlig når det kommer til holdninger om demokrati og liberale verdier og normer, grunnleggende asymmetrisk. Med dette mener jeg at Det republikanske partiet har gått så langt til høyre at det i bunn og grunn er radikalisert. Dette ser vi ikke på tilsvarende måte i Det demokratiske partiet. Dette for nettopp å være presis (heller enn å referere til en generell «høyreside» og «venstreside», for eksempel).

At partiene er asymmetrisk polariserte er en godt dokumentert tese i polariseringsforskningen. At USA ble nedgradert på demokratirangeringen til International Democracy and Electoral Assistance-instituttet i 2021 var basert på president Donald Trumps antidemokratiske oppførsel og retorikk. Dette er noe det republikanske partiet, og ikke det demokratiske partiet, må ta ansvar for. Jeg skriver dog også om den økende innflytelsen til den progressive fløyen i det demokratiske partiet, og varsler en mulig økende symmetri i polariseringen i fremtiden. At Horntvedt får dette til å bli til at jeg mener at «Demokratene har løsningene mens høyresiden sender samfunnet i feil retning», når jeg eksplisitt skriver at dette ikke handler om at demokratene er engler og republikanerne djevler, får stå for hans egen regning.

Hilde Eliassen Restad

Førsteamanuensis ved Oslo Nye Høyskole

Forfatter av boken Det amerikanske paradokset. Politikk, samfunn og historie (Cappelen Damm, 2022)