Ulikheter i formue og inntekt har vært et økende globalt problem under de siste 30 årene. Det har begynt å vise seg som åpne sår i land etter land, inklusive velstående Norge. Fredrik Solvang har på et utmerket sett i NRK-programmet Debatten menneskeliggjort den fattigdom og fortvilelse som eksisterer i store deler av den norske befolkning. Her ble det opplyst at i Norge lever cirka 150.000 personer under fattigdomsgrensen. Det er en skam at så mye menneskelig fortvilelse og elendighet skal få leve parallelt med vårt overflodssamfunn.
Dagens situasjon i Norge minner om Sverige på 1970- og 80-tallet, da tusentalls velstående svensker flyttet til Belgia for å unngå et drepende skattetrykk
Våre politikere er enige i at de store økonomiske forskjellene i landet må reduseres. Men medisinen de foreskriver er riv, ruskende gal. «Kapitalisme» anvendes på venstresiden av politikken som et skjellsord, og «velferdsprofitør» er blitt et moteord. Industriledere og entreprenører som har bygget industri og arbeidsplasser kjenner seg uglesett. Nye høye skatter som grunnrente og økende formues- og utbytteskatt innføres uten debatt som om det var geriljakrig. Samtidig «glemmes» de aller svakeste i samfunnet. En ting er sikkert, hvis regjeringen klarer å drepe investeringslysten til eierne av landets næringsliv, vil det gå enda dårligere for de svakere stilte i samfunnet: antallet arbeidsplasser og statens skatteinntekter vil gå ned.
Dagens situasjon i Norge minner om Sverige på 1970- og 80-tallet, da tusentalls velstående svensker flyttet til Belgia for å unngå et drepende skattetrykk. Senere reduksjon av inntektsskatten og eliminering av både arve- og formuesskatt reverserte strømmen av skatteflyktninger. Hva Sverige ville ha vært uten Wallenberg-familien er lett å forstå. Den står bak et stort antall ledende globale industrilokomotiver, eksempelvis ABB, Ericsson, SKF, Scania, SAAB, Electrolux, Atlas Copco, Astra Zeneca, Husqvarna, Stora Enso og finansielt ledende aktører som SEB, Investor og EQT Partners.
Hjelp til de fattigste blant oss må være prioritet nummer 1
Nordmenn har relativt høy skattemoral. En sterk offentlig sektor er i alles interesse og kan være en positiv konkurransefaktor. Men med de siste skatteutspillene nærmer vi oss et bristepunkt. Det er et tankekors at Norge er bare ett av tre land som har formuesskatt i OECD. Spørsmålet er hvem er best rustet til å skape ny industri og flere arbeidsplasser – offentlige tjenestemenn eller private entreprenører og industriledere?
Når det gjelder de aller svakeste i samfunnet, må solidaritet og medmenneskelighet gå foran alt annet. Her går det ikke an å gjemme seg bak budsjettdisiplin og risiko for inflasjon og renteøkninger. Hjelp til de fattigste blant oss må være prioritet nummer 1. Eksempelvis, hvis hver av de 150.000 som lever under fattigdomsgrensen gis en inntektsøkning på 50.000 kroner, vil de fleste slippe å måtte tigge mat, slippe å få nedverdigende behandling hos NAV og unngå personlig konkurs. De voksne blir bedre rustet for deltagelse i arbeidslivet, mens barna får en mer tillitsfull og verdig oppvekst og blir sterkere og bedre forberedt for fremtiden.
Et inntektsløft på 50.000 kroner per person for 150.000 personer koster totalt 7,5 milliarder kroner, tilsvarende rundt en halv prosent av statsbudsjettet, eller godt under 1 promille av Oljefondet. Spørsmålet er hvordan våre politikere ønsker å prioritere bruken av vår felles formue, gjennom å kneble de rike og holde de svakerestilte nede, eller tvert motsatt?
Sven O. Hegstad
Harvard MBA og investor
