Støre-regjeringen fremstiller seg som om den representerer Robin Hoods politikk, ved å hevde at den tar fra de rike og gir til de fattige. I virkeligheten oppfører Støre, Vedum, Lysbakken og deres koryfeer seg mer som sheriffen i Nottingham – den som tar fra alle og gir ressursene til statsapparatet. Indirekte gir regjeringen og stortingsflertallet bort penger til andre land som fører en mer fornuftig politikk ved at de virkelig rike menneskene utvandrer fra Norge.
Vi ser nå daglig hvordan stadig flere rike flytter ut av landet
Jacob Bergsland. Foto: Privat
- Det offentlige disponerer allerede mer enn 60 prosent av bruttonasjonalproduktet, nok til verdensrekord. Dette ønsker den sosialdemokratiske og nasjonalistiske regjeringen å øke, ved å sosialisere barnehager, sykehjem og ved å forby private helseorganisasjoner.
- Norge har en av de største offentlige formuene globalt, mens innbyggerne ligger på topp i verden når det gjelder gjeld.
- Det hevdes at denne formuen tilhører hele folket, men det er byråkratene som disponerer den. Noe av formuen burde kunne utdeles i form av en sum overført til hver enkelt innbygger. Dette ville føre til at forskjellene i samfunnet ville bli mindre, siden en kontantutbetaling ville bety mer for de som har lite fra før. I tillegg vil en slik politikk føre til bedre liv, spesielt for barnefamilier, som ville få mer enn de som ikke har barn.
Formuesskatten og gevinstbeskatningen nærmer seg konfiskatoriske høyder
- Den nåværende regjeringen tror tydeligvis at det offentlige kan bruke pengene bedre enn det den enkelte er i stand til. Det ser ut som at den ønsker at flest mulig skal stå i et avhengighetsforhold til staten og motta almisser, og at dette vil få mottagerne til å stemme på dem. Et aktuelt eksempel er strømstøtten, der det deles ut en mindre del av de enorme beløpene det offentlige tjener på høye priser.
- Vi ser nå daglig hvordan stadig flere rike flytter ut av landet, neppe fordi de ønsker å spise mer gåseleverpostei eller drikke mer champagne, men fordi de ønsker å bevare formuer som kan benyttes til å utvikle ny industri og nye virksomheter og dermed bygge Norge videre for en tid hvor olje og gass begynner å ta slutt. Som Kjell Holta, Erik Gjems-Onstad og mange andre har påpekt, er det jo nærmest galimatias av investorer med større formuer å forbli i Norge. Og på tross av «sheriffenes» exit-skatt og andre tiltak, blir disse formuene etterhvert værende i utlandet og neppe brukt til å investere her i landet. Formuesskatten og gevinstbeskatningen nærmer seg konfiskatoriske høyder. For gründere som vil starte oppstartsbedrifter med egne oppsparte midler er det nesten vanvittig å investere om man bor i Norge. For det første er risikoen som regel stor; i tillegg har ikke den «vanlige mann eller kvinne» noe særlig risikokapital tilgjengelig på grunn av det høye, generelle skattenivået. Hvis man skulle ha suksess, blir man så utsatt for enorme skatter på gevinst og formue.
- De som ønsker å starte noe nytt er derfor nødt til å søke finansiering fra offentlige instanser som ofte ikke har kompetanse til å velge ut de riktige finansieringsobjektene. Ved utflytting av «de rike» vil det også bli mindre muligheter for å oppnå finansiering fra engleinvestorer og venturekapital.
- Det eneste objektet som vi «vanlige» har kunnet være ganske sikre på å få avkastning på, er vår egen bolig, noe som frem nå har vært lønnsomt for de fleste, men som også har ført til eksesser på boligmarkedet.
De fleste av oss ønsker så langt som mulig å være selvstendige, og ikke være avhengige av det offentlige på stadig flere områder
«Sheriffene i Nottingham» utarmer det norske folk, både fattige og rike, og fører dermed en politikk som på sikt vil være ødeleggende for oss alle. Det er på tide med radikale reformer i skattepolitikken og tilpasse den til et moderne samfunn der privat initiativ, deltidsarbeid og «gig-økonomi» blir stadig viktigere.
Med den nåværende politikken vil vi miste de mest produktive menneskene til utlandet og ikke være i stand til å assistere de som virkelig trenger hjelp og støtte. De fleste av oss ønsker så langt som mulig å være selvstendige, og ikke være avhengige av det offentlige på stadig flere områder. Vi kan ellers lett ende opp som en typisk «oljenasjon» i likhet med Venezuela eller tilsvarende land.
Jacob Bergsland
MD, PhD
