<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
Publisert 20. sep. 2022 kl. 10.19
Oppdatert 20. sep. 2022 klokken 10.22
Lesetid: 5 minutter
Artikkellengde er 1167 ord
SPRER RISIKOEN: Sjefstrateg Christian Lie i Formue. Foto: Danske Bank

– Har ikke sett verre på minst 90 år

Å optimalisere risikospredning for å dempe porteføljesvingninger er ingen eksakt vitenskap. Men i  bygging av porteføljer er det en rimelig sannsynlighet for at ulike investeringer i det minste ikke vil bevege seg perfekt i takt. Så lenge det skjer, vil risikodempende effekter oppnås.

Av Christian Lie, sjefstrateg Formue

Investeringer i kapitalmarkedene handler om avkastning. Gjerne mest mulig på kortest mulig tid. Det fascinerende med finansmarkedene er at man på forhånd ikke vet om avkastningen vil bli bedre, dårligere eller akkurat som forventet. Noen tar høy risiko i jakten på det første, mens andre er mer forsiktige og søker det siste. Å vurdere avkastning i forhold til risiko blir ofte lett glemt.

Mange veier til Rom

Hvis man har et mål om å oppnå 7 prosent årlig avkastning, kan dette oppnås i løpet av et par dager med litt hell i en enkeltaksje eller to. Utfordringen er selvsagt at å plassere en finansiell formue i to enkeltaksjer raskt kan gå veldig galt. Det er tross alt en høy andel børsnoterte selskaper som ikke klarer å levere bedre avkastning enn bankrenten i sin levetid.

Avkastningsmålet kan alternativt oppnås over tid ved å innta en mer konservativ profil. Det kan være å bygge en portefølje av ulike aksjefond, rentefond og alternative investeringer. Det kjedelige med en slik tilnærming er at muligheten for ekstremt høy avkastning blir mindre. Det fine er likevel at sannsynligheten for at det går helt galt blir drastisk redusert. En god analogi er å kjøre bil. Jo raskere du kjører, desto fortere kommer du frem dit du skal. Men med økende hastighet stiger også faren for en alvorlig ulykke eller et møte med politiet. Holder man seg til fartsgrensen og sørger for at bilen er i god stand, er muligheten for å komme frem på en behagelig måte svært god.

Avkastning må vurderes mot risiko

Vi er alle gode på å måle avkastning. Det er verdiendringen, pluss eventuelle utbetalinger, fra en periode til en annen, gjerne målt som prosentvis utvikling. Men å vurdere oppnådd avkastning i forhold til de verdisvingningene som har vært underveis, er kanskje ikke så utbredt. Finansmarkedene er notorisk uforutsigbare, og utviklingen kan periodevis oppleves som skremmende. Ubehaget øker i takt med investeringenes risikonivå. Tilbøyeligheten til å selge seg ut, ofte på de mest uheldige tidspunktene, samsvarer med graden av ubehagelighet.

Hva er egentlig risikojustert avkastning?

Begrepet risikojustert avkastning er i prinsippet enkelt å forstå, men kan måles på flere måter. Den enkleste formen er oppnådd avkastning delt på verdisvingningene, eller volatiliteten. Et eksempel; portefølje A gir 7 prosent avkastning, men med årlige verdisvingninger (volatilitet) på 15 prosent. Teller delt på nevner gir en risikojustert avkastning på 0,46. Portefølje B gir også 7 prosent avkastning, men med en volatilitet på 9 prosent, altså en risikojustert avkastning på 0,78. Investor A og investor B er muligens like fornøyd til slutt, men investor B har hatt en mer behagelig reise og utnyttet risiko på en bedre måte enn A.

Hvordan måles dette i praksis?

De fleste investorer som tar risiko i finansmarkedene har som mål å oppnå meravkastning. Ofte relatertes meravkastningen til det man i samme periode kunne oppnådd uten å ta risiko, eller sammenlignet med en eller flere markedsindekser.

Dersom målet er meravkastning utover sikre renteplasseringer, kan risikojustert resultat måles som oppnådd avkastning minus risikofri rente, delt på investeringens verdisvingninger underveis (ofte målt som årlig standardavvik). Denne metoden kalles «Sharpe Ratio». En annen målsetning kan være å skape meravkastning sammenlignet med en relevant markedsindeks, basert på aktiv forvaltning. Her er «Information Ratio» relevant, ettersom dette målet for risikojustert avkastning ser på oppnådd avkastning minus markedsindeksens avkastning, delt på forskjellen i volatilitet mellom investeringen og referanseindeksen. Sistnevnte kan være nyttig for å avdekke om investeringens mer- eller mindreavkastning er stabil eller urolig. En morsom variant av Sharpe Ratio er «Sortino Ratio», der meravkastningen utover risikofri rente ikke deles på verdibevegelsene samlet sett, men kun de negative verdibevegelsene. Dermed får man et bedre bilde av om meravkastningen skyldes risikotagning som straffes hardere i dårlige perioder.

Hvordan øke risikojustert avkastning?

Fordi vi her snakker om en brøk, vil den risikojusterte avkastningen i hovedsak stige ved at avkastningen øker og/eller at verdisvingningene faller.

Med hensyn til å øke avkastningen vil det ofte, men ikke alltid, være en sammenheng mellom risiko og forventet avkastning. Unntaket er de som har tilnærmet binær risiko, eksempelvis selskaper/aksjer som enten får braksuksess eller går konkurs. Kryptovaluta har lignende egenskaper fordi verdiutviklingen sjelden har underliggende inntektsgenerering, men påvirkes mest av endringer i risikovilje hos markedsaktørene.

Risikospredning er ofte løsningen

Ønske og toleranse for risiko vil være individuelt og avhenge av blant annet tidshorisont, erfaring og kunnskap. For de som har mindre erfaring vil oppfattet risikotoleranse ofte avvike fra faktisk risikotoleranse, noe mange oppdager i perioder med store kursfall. En måte å kvantifisere risikotoleranse på er å avdekke hvor store verdifall man vil kunne akseptere gjennom investeringsperioden. Dette kan danne utgangspunkt for hvordan porteføljen settes sammen, basert på forventninger om verdiutviklingens utfallsrom både positivt og negativt.

Dersom man ikke ønsker å øke avkastningskravet (og dermed risikonivået), men heller vil prioritere å redusere verdisvingninger, er risikospredning løsningen. Sistnevnte kalles «finansmarkedenes eneste gratis lunsj». Årsaken er at en portefølje som består av ulike investeringer med ulike egenskaper, ikke får en samlet risiko som tilsvarer det vektede gjennomsnittet av hver komponents risiko. Derimot får man en «risiko-rabatt» fordi ulike egenskaper i investeringene utjevner porteføljens volatilitet.

En gratis lunsj med varierende meny

Å optimalisere risikospredning for å dempe porteføljesvingninger er ingen eksakt vitenskap. Årsaken er at hvordan hver enkelt investering oppfører seg relativt til de andre investeringene, kan forandre seg mye over tid. Historisk har verdien av obligasjoner ofte steget når aksjemarkedene har falt, og dermed dempet risiko i en portefølje av aksjer og obligasjoner. 2022 har vært et eksempel på hvordan inflasjon og stigende renter derimot har utløst samtidige kursfall. For en portefølje med 60 prosent aksjer og 40 prosent obligasjoner har året så langt vært det verste på minst 90 år.

Det vi likevel kan ta utgangspunkt i når vi bygger porteføljer er en rimelig sannsynlighet for at ulike investeringer i det minste ikke vil bevege seg perfekt i takt. Så lenge det skjer, vil risikodempende effekter oppnås. Hvordan ulike investeringer oppfører seg i forhold til hverandre tallfestes som korrelasjoner. En perfekt tango tilsier en korrelasjon på 1, en tango i perfekt utakt tilsier en korrelasjon på -1, mens en tango der partnerne danser helt uavhengig av hverandre gir korrelasjon på null.

Verdifull inkludering av flere investeringskategorier

Basert på data siden 1989 har amerikanske aksjer gitt i gjennomsnitt 10 prosent avkastning med 14 prosent volatilitet per år. Bruker vi den enkleste formen for risikojustert avkastning, blir dette 0,7. Setter vi sammen en portefølje av 60 prosent aksjer og 40 prosent obligasjoner i samme periode, har avkastningen vært 8,7 prosent pr. år med 9,4 prosent volatilitet, tilsvarende et risikojustert mål på 0,92. Erstatter vi halvparten av aksjene med alternative investeringer (hedgefond, eiendom og private equity) ble avkastningen 8,9 prosent, men med årlig volatilitet på kun 6,3 prosent og dermed et risikojustert mål på 1,4. 

Nå skal det sies at historisk avkastning og risiko ikke nødvendigvis gir en god pekepinn på fremtidig utvikling, men forutsetter vi at risikospredning vil fortsette å fungere i fremtiden, vil bruk av flere investeringskategorier kunne bidra til økt risikojustert avkastning.