Lunsjguiden: En enkel sjel

På St. Hanshaugen ligger åstedet for romanfiguren Harry Holes utallige utskeielser med øl og whiskey, og vi får tro ham på at brunbarkede Restaurant Schrøder er et velegnet hvileskjær under jakten på ondskapen. Allerede ved inngangen gir et skilt streng beskjed om at det er forbudt å spille kort, sjakk, spill eller benytte PC her.Schrøder er definitivt en av de siste klassiske spisehallene som har overlevd i Oslo. Dette var i sin tid steder der studenter og enslige menn kunne spise middag for en rimelig penge, når de hadde gått lei av speilegg og patentsmørbrød.Kun én annen lunsjgjest har funnet veien til Schrøders lokaler, som det ville vært en underdrivelse å kalle enkle . Det er linoleum på gulvet, trauste møbler og burgunder-brune vegger, selv om nikotingule malerier med Oslo-motiver gjør sitt beste for å lyse opp. Men menyen virker i hvert fall fristende nok: Man kan velge blant alt fra rekecocktail til flesk og duppe, stekt makrell eller flyndrefilet, eventuelt wienerschnitzel. Rotnorsk mat fra en tid da taco var ukjent, pasta het «makaroni» og pizza var noen eksotiske greier med ansjos på.- Hvis du vil gi en utenlandsk venn et lynkurs i norsk etterkrigstids matkultur, kan du bare la ham spise her en 14 dagers tid, sier Short fornøyd.En ting Schrøder har til felles med langt dyrere restauranter, er at matutvalget til en viss grad følger sesongene. Stekt fersk makrell står allerede på menyen, men valget faller på flesk og flyndre.Maten kommer rimelig kjapt, og asjetter med rause porsjoner dunker tungt ned på bordet.- God appetitt, sier servitrisen.Flesk og duppe har fått følge av et lass kokte poteter, og lever opp til forventningene. Flyndren er noe overstekt i tråd med norsk tradisjon, men den er langt fra tørr. Et kvalitetstegn er det at grønnsakene er ferske og ikke overkokte.Dessert kommer i form av lun eplekake (trolig kjøpt på Kiwi-en over gaten), og to kuler tricolor-is - ikke noe å si på autentisiteten der heller, altså.Karamellpuddingen er, for å sitere en servitør ved et tidligere besøk, «så god som Tine lager den» og er toppet med krem fra sifong.En eldre herre, åpenbart en stamkunde, er ensom gjest på bordet ved siden av. Han prater med den sørlandske servitrisen, som ser ut til å kjenne ham godt.- Jeg tenkte faktisk jeg skulle betale i dag. Som regel greier jeg å løpe fra regningen vet du, sier han skøyeraktig, før han støtter seg opp fra stolen og subber ut døren.Så blir det tomt i lokalet. Anmelderne blir ikke enige om stedets karma. Long synes dette blir i tristeste laget, mens makkeren holder en knapp på herlig autentisk .- Hadde det ikke vært for den høylytte duringen fra viftene og at bilene kjører forbi den åpne inngangsdøren, ville jeg fort følt meg ensom her, sier Long.- Men her kan man da også ha en uforstyrret forretningssamtale, garantert uten å bli gjenkjent, repliserer Short.Servitrisen runder av regningen med et grovt overslag, helt i stil med stedets ånd. Man skal være svært storspist for å forlate Schrøder sulten.