Denne helgen står i bøkenes tegn. Norges største bokarrangement, Oslo Bokfestival, sørger for arrangementer tre dager til ende i hovedstaden. Operaen fylles av kulturinteresserte for Bokfest, og flere populære forfattere er oppført på programmet for å tiltrekke publikum.En av dem er Anne B. Ragde. Etter utgivelsen av «Berlinerpoplene», som inngår i triologien om familien Neshov, er hun blitt en av landets mestselgende forfattere. Totalt har hun utgitt mer enn 40 bøker.Hun oppdaget skrivegleden gjennom en roman som aldri har sett dagens lys.- Jeg planla det egentlig aldri. Litteratur har vært livet mitt fra jeg var liten. Det var livet mitt, men jeg så aldri at det kunne være en karrierevei eller noe jeg kunne leve av, sier Ragde ut i kveldsluften.Hun har nettopp underholdt fans på Litteraturhuset i Oslo, i samtale med sosiolog, journalist og artist Kjetil Rolness. Nå står hun på trappen utenfor og puster inn fersk nikotin.Den første boken hun skrev, var en barnebok til sin sønn. Det ga mersmak, og hun skrev to til.- Deretter skrev jeg en roman som heldigvis ble refusert over alt. Takk og lov! Men det var da jeg oppdaget skrivegleden min. Den fantastiske skrivegleden. Fryden. Virkelig lykken , altså, maler hun som en mett og fornøyd katt.- Den kreative rusen er den største rusen i edru tilstand. Så da ble jeg hektet, sa opp jobben min og ble forfatter på heltid.- Du er glad for at du ble refusert?- Den var veldig dårlig. Det var en skriveøvelse, det ser jeg nå. Jeg så det etter bare to år, egentlig. Den er overtydelig, har et budskap, og er en typisk nybegynnerfeil. Jeg fant igjen tittel heller, og det er et tegn på at det ikke er en samlende idé der.Lykkelig og latterligRagdes siste bok, «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», har ligget øverst av de norske bøkene på Bokhandlerforeningens bestselgerliste siden den kom for noen uker siden. Romanen foregår på 1960-tallet, i en lavblokk i Trøndelag. Anmeldelsene har vært blandede, og spesielt i Morgenbladet var mottagelsen ublid. Anmelderen kritiserte Ragde for å gi inntrykk av at folk er smartere i dag enn de var på 1960-tallet.- Jeg leser alle anmeldelsene jeg får veldig grundig. Noen lærer jeg av, noen ler jeg av og noen får meg til å tenke «herreguuud», sier hun og himler illustrerende med øynene.- Den anmelderen i Morgenbladet skulle åpenbart ønske at det var en helt annen type kvinner som bodde i den blokken, og det kan ikke jeg gjøre noe med.- Hun ønsket seg akademikere?- Ja. Jeg kan ikke endre på verden for å tekkes en anmelder. Og du hørte under debatten i sted at det er mange meninger om hvordan kvinnen hadde det i 1965. Vi hadde ikke internett, mobiltelefoner, ikke alle hadde telefon - man ble ganske isolerte i sine egne biotoper rundt omkring, altså. Moren min var her i kveld, og hun kjente seg helt igjen, sier Ragde skråsikkert.Forfatterne i fareDet kan gå hardt for seg i en forfatters arbeidsdag når en bok først er unnfanget. Ragde er ikke på jobb fra åtte til fire.- Ikke fra åtte, nei. Da sover jeg. Når jeg er ferdig med research og starter å skrive, så isolerer jeg meg og skriver intensivt. Jeg sover lite, drømmer om karakterene mine og klarer ikke hvile så sant jeg ikke kommer meg ut på tur i naturen.Hvor lang tid hun bruker på en bok, varierer. Det kan ta to år. Én gang skrev hun en bok på syv uker. Romanen «En kald dag i helvete», føltes som nettopp dét.- Det var et mareritt. Jeg klarte ikke slutte å skrive, jeg verken sov eller spiste. Det var skrekkelig. Jeg turde ikke slutte å skrive, jeg var livredd for at hvis jeg sov litt, så kom jeg ikke til å fange tråden igjen. Jeg var nesten psykotisk. Men det ble en jævlig bra bok, da. Hun ble forfatter på heltid på slutten av 1980-tallet. Da sa hun opp jobben som tekstforfatter i reklamebyrå, som ifølge henne selv var veldig godt betalt.- Jeg måtte ha noe å leve av, så jeg skrev mange krimnoveller og andre ting for å få inntekter. Men jeg har aldri skrevet noen romaner for å betale regningene, unntatt noe såpekliss jeg skrev for Cappelen.Pocketbokserien «Emilies tid» ble skrevet av Ragde og flere andre forfattere under pseudonymet Helene Holst-Hammerfeldt.- Det var noen såpegreier av en annen verden.Om 20 år tror hun forfatteryrket er helt annerledes. Hun er bekymret for bransjen.- Gudene vet hvordan det blir. I Storbritannia og USA har e-bøkene påvirket forfatterne lenge. Det er en skummel fremtid. Jeg er veldig glad for at jeg allerede har tjent mine penger.Hytter og champagne- Hvor mye har du tjent på bøkene dine?- Nei, det har jeg ikke lagt sammen. De siste årene har det blitt heftig mye, da. Alt er syltet ned i fast eiendom. Hus, hytter og fast eiendom. Ingen aksjer eller andre verdipapirer. Jeg bør skifte bil nå, for den er 16 år gammel, men jeg har ikke lyst for jeg føler ikke at det er en ordentlig investering.- Det er sjelden det.- Nei, det er forbruk og jeg liker ikke forbruk! Da vil jeg heller kjøpe «sjampis» for pengene, altså. Og invitere masse folk. Men å bruke penger på en bil, det synes jeg er vanskelig. Det er så forgjengelig. Huset mitt og hyttene mine er for fremtiden og for sønnen min.- Forfattere skal ikke snakke så mye om penger?- Nei. Du skal helst vinne pengene i lotto. Jeg elsker å tjene penger! Det gir meg et kraftig incitament å føle meg økonomisk uavhengig, sier Ragde, og lader opp til en liten pengetale som mest sannsynlig ville fått menge av hennes forfatterkolleger til å stikke fingeren i halsen.- Jeg elsker å tjene penger, jeg simpelthen elsker det. Det må være århundrets, historiens største myte at du ikke blir lykkelig av penger. Jeg blir kjempelykkelig av å ha mye penger, jeg bare elsker det.Pause.- Det er klart, er du ulykkelig så kan du ikke kjøpe deg lykke, men jeg som ikke er ulykkelig, jeg kjøper meg lykke når jeg pusser opp kjøkkenet, skifter tak og legger meg om kvelden og vet at alt er i orden. Og når jeg har råd til å invitere til storfest med vennene mine med bare det beste av det beste av mat og drikke. Det gir meg lykke. Så pengene gir meg stor, stor lykke.- En del av dine kolleger ville rynke litt på nesen om de hørte deg nå?- Det er klart. De tror det går på bekostning av kunsten. Men det gjør ikke det, for mens jeg skriver så tenker jeg ikke på penger. Jeg skriver ikke markedstilpassede bøker. Jeg tenker på det etterpå. Med én gang jeg har skrevet ferdig et manus, så skifter jeg hatt. Da er jeg forretningskvinne. Da vet jeg at jeg sitter på en råvare som en hel industri er avhengig av. Den hatten er ikke i nærheten av meg mens jeg skriver. Jeg skriver alltid den historien og den boken som jeg vil skrive, fremholder hun.- Man vet aldri hva som slår an i et marked, det er det som er så fantastisk med skjønnlitteratur. Bokhøsten kan inneholde en bombe av en bok som ingen forventet at kom.Årets bokhøst har så vidt startet, og hun har ikke fått noen favoritter ennå.- Jeg er i gang med å pløye meg igjennom, og leser tre-fire romaner i uken. Jeg kaster meg over alt nytt og hyler til meg manus på forlagene fordi jeg er så nysgjerrig. Jeg gleder meg veldig til Roy sin nye. Bokhøsten er spennende.
