IMF oppdaterte nylig sine vekstprognoser, og venter nå en dyp global resesjon i 2020 med tilhørende sviktende skatteinntekter og betydelig økning i underskudd på statsbudsjettene. Ut over svikt i inntektene ønsker også myndighetene å avdempe kollapsen i privat sektor gjennom motkonjunkturtiltak. Som vil være naturlig, gitt at myndighetene har prioritert helse og avhjelpe presset på helsevesenet fremfor økonomi.
Finansiering av underskudd har gjennom historien i all hovedsak lent seg på velvillige investorer som kjøper en statsobligasjon hvor de får en løpende avkastning i form av rente. Investorene er også utsatt for kursrisiko om løpende renter skulle endre seg underveis. Dilemmaet som oppsto etter finanskrisen var at gjelden ble svært høy i forhold til verdiskapningen, og at en større andel av underskuddet var kun for å betale renter. Dette løste seg elegant ved at sentralbankene innførte et nytt verktøy i verktøykassen: Kvantitative lettelser – hvor målet var å få ned de løpende rentene (det holdt ikke å sette styringsrenten til 0) slik at lånekostnadene til husholdninger, bedrifter og land falt. Et giftemål fant sted.
Det har vært to viktige skoler i den økonomiske politikken. Keynesianerne og monetaristene. Førstnevnte bruker statsbudsjettet som virkemiddel i økonomiske nedgangstider. Her stimulerer man økonomien gjennom skattekutt, investeringer eller økt offentlig forbruk for å holde hjulene i gang.
Den andre skolen bruker renten som våpen. Den vil senke renten slik at lån blir billigere og husholdningene og bedriftene har mulighet til å øke sin aktivitet billigere.
Man har lenge sloss om hvilken politikk som er den mest kraftfulle, riktige og som gir den høyeste økonomiske gevinsten. Men faktum er at de har levd i symbiose de siste 30 årene, og det har endt med et giftemål. Underskudd på statsbudsjett finansieres helt eller delvis av sentralbanken gjennom kvantitative lettelser.
