Arkitekt Per Grieg (1897–1962) ble hyret inn for å tegne et nytt varehus for den tradisjonsrike og like erkebergenske handelsbedriften C. Sundt & Co. i 1936. Bedriften hadde sikret seg en ledig tomt på Torgallmenningen etter den katastrofale bybrannen 20 år tidligere, der nesten alle husene i sentrum brant ned, og ønsket å ekspandere fra sine eksisterende lokaler i Strandgaten.
Grieg hadde startet sin egen praksis under nyklassisismen i 1923, men beveget seg raskt over i funksjonalismen ved inngangen til 1930-tallet. Samme år som han ble tildelt oppdraget for varemagasinet, dro han på en omfattende studiereise rundt om i Europa sammen med Sundts arkitekturinteresserte direktør Arthur H. Norill.
Sundt varemagasin
Adresse: Torgallmenningen 14, Bergen
Byggeår: 1938
Arkitekt: Per Grieg (1897–1962)
Stilart: Funksjonalisme
Eier: DNB Næringseiendom
Et lysende forbilde
Bergensere er kjent for å være opptatt av tradisjon, men Norill ønsket seg noe helt annet enn de mer konservative byggene som hadde reist seg rundt Torgallmenningen noen år i forveien.
Grieg var allerede begeistret for verkene til nederlandske Willem Marinus Dudok (1884–1974). Under studiereisen antas det at Rotterdam ble avlagt en visitt, for der befant et av Europas mest moderne og påkostede varemagasiner seg – De Bijenkorf.
Det var bygget seks år tidligere, og var dermed et svært tidlig eksempel på funksjonalisme i stor skala. Fasaden var hovedsakelig av glass. Den slapp inn lys på dagtid og sørget for at bygget nærmest ble som en fluefanger på omgivelsene i mørket. Inne var det marmor, lynheiser og rulletrapper – og ikke minst tusenvis av produkter fra hele verden.
Fra fasaden strakk det seg en høy, slank minaret, og på toppen tronet en diamantformet lampe.
Noen mener Dudok så bygget som en metafor på et verdensomspennende cruiseskip – ikke så upassende med tanke på Rotterdams betydning som havneby.
Også Sundts direktør var begeistret. Han skal ha karakterisert De Bijenkorf som «det overlegent best løste, moderne magasin i Europa i dag».
Hyllest av handelsguden
To år senere fikk Norill varehuset han ønsket seg hjemme i Bergen. Mye mindre enn inspirasjonskilden i Nederland, riktignok, men ruvende i norsk sammenheng. På tross av en radikalt annerledes utforming enn nabobyggene, greide Grieg å få det til å smelte inn i kvartalet på en ikke-invaderende måte.
Foruten en vanlig kassedisk, vil der også bli anledning til å bli ekspedert på no time fordi der er ikke mindre enn seks andre steder hvor en kan få gjøre opp uten å gå til hovedkassenKommentar i Bergens Tidende, 18. juli 1938
De horisontale vindusbåndene er typisk for funksjonalismen, og på hjørnet mot Starvhusgaten ble det bygget en minaret à la forbildet i Rotterdam. I passende bergensk kremmerånd er det ingen funklende diamant på toppen, men en statue av handelsguden Merkur der oppe – 40 meter til værs.
Hypermoderne
Interiøret var lyst og luftig på en måte som må ha fremstått nærmest som en reise i tid og rom for datidens bergensere. Som i De Bijenkorf var det brukt mye polert marmor, mens listverket var i teak. Gulvene var ellers dekket med linoleum, et naturmateriale som senere er blitt mye forvekslet med vinyl, men som nøt høy status. Rulletrapper var det også, samt to personheiser og en vareheis. I bakgården var det til og med en dreieskive i bakken, så bilene slapp å rygge ut i gaten.
Bergens Tidende ga nybygget betydelig ros ved åpningen i juli 1938.
«Foruten en vanlig kassedisk, vil der også bli anledning til å bli ekspedert på no time fordi der er ikke mindre enn seks andre steder hvor en kan få gjøre opp uten å gå til hovedkassen», skrev avisen, og omtalte magasinet som «en liten verden for sig selv».
Bombet og revet
De Bijenkorf skulle få en trist skjebne. Varehuset ble hardt truffet under bombingen av Rotterdam i mai 1940. Det ble riktignok gjenåpnet året etter, men da sto bare halvparten igjen, og resten av praktbygget var lappet sammen på en heller uverdig måte. I 1960 ble det revet.
Langt bedre har det gått med Sundt-bygget, selv om mange ombygginger og endring til flerbrukerdrift har medført at all opprinnelig innredning er gått tapt.
På 1980-tallet ønsket eierne å bygge på en etasje og endre femte og sjette etasje til kontorlokaler. Planene endte i stedet med at Riksantikvaren i 1990 tinglyste en fredning av bygget.
