<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Article lead
lead
Føyer seg inn i rekken: Med åpningen av museet PoMo i Trondheim føyer det tidligere ekteparet Monica og Ole Robert seg inn i rekken av styrtrike som åpner private museer. Foto: Thomas Bjørnflaten

– Det er helt tullete

Monica og Ole Robert Reitan forteller om det nye museet de åpner i Trondheim 15. februar. Mye av kunsten som skal vises på åpningsutstillingen kommer fra den ukjente samlingen familien har bygget opp over flere tiår.

Publisert 17. jan.Oppdatert 14. feb.
Lesetid: 19 minutter

Kortversjon

  • Monica og Ole Robert Reitan åpner det private kunstmuseet PoMo i Trondheim 15. februar, med en åpningsutstilling kalt "Postkort fra fremtiden" som inkluderer 100 kunstverk fra flere kjente nasjonale og internasjonale kunstnere.
  • Museet PoMo fokuserer på samtidskunst med et spesielt fokus på kvinnelige kunstnere hvor 60 prosent av innkjøpsbudsjettet er reservert for dette. Museet ønsker å øke interessen for kunst i Norge og spesielt Midt-Norge.
  • Reitans private kunstsamling inkluderer verk fra blant annet Louise Bourgeois og Edvard Munch, hvorav noen hentes fra oppkjøp som Gundersen-samlingen, ansett som en av de flotteste Munch-samlingene i private hender.
  • PoMo-museet ligger vis-à-vis Britannia Hotel i Trondheim, i et tidligere postkontor fra 1911. Bygget har blitt omgjort av arkitekten Erik Langdalen og interiørarkitekt India Mahdavi til et moderne kunstmuseum.
  • Museet vil organisere to skiftende utstillinger i året i tillegg til en fast presentasjon av sin samling. Utstillingsarealet strekker seg over 1.500 kvadratmeter fordelt på tre etasjer med 19 forskjellige rom.
Kortversjonen er laget med kunstig intelligens og kvalitetssikret av våre journalister.

– Det blir så vidunderlig vakkert, det er helt tullete så fint det blir. Vi har bygget et teater med ellevill maksimalisme på innsiden og streit og ren fasade. På den andre siden står Britannia Hotel og er opplyst som Ritz i Paris eller Claridge’s i London om kvelden. Det er så massivt! Og nå kommer kunstmuseet i den gamle postgården med sin humoristiske jugendarkitektur. Det er drager, masker, grimaser og fjas på utsiden, og så har Monica og gjengen hennes laget det beinstramt på innsiden. Det er så kontrastfylt – og så kult! Jeg tror det blir veldig fint i sum.

Det er så kontrastfylt – og så kult!
Ole Robert Reitan

Med disse panegyriske ordene er det nesten så vi tror det er en entusiastisk Christian Ringnes som har skrevet en hyllende tale om Reitan-familiens store kultursatsing i Trondheim. Men beskrivelsen kommer fra den eldste arveprisen i Rema-systemet, Ole Robert Reitan (53). 

Etter at pappa Odd Reitan (73) fikk åpnet sitt hotell i ny prakt, det ærverdige Britannia, i midtbyen i Trondheim i 2019, har byggeaktiviteten flyttet til andre siden av Dronningens gate. Nå får sønnen sin scene med Nye Hjorten Teater – og sammen med sin tidligere kone i mange år, kunsthistoriker Monica Reitan, åpner Trondheims nye samtidskunstmuseum, Posten Moderne, eller PoMo som har blitt navnet.

Tidligere postkontor: Bygget til museet PoMo var tidligere postkontor. Skulpturen er laget av den sveitsiske kunstneren Ugo Rondinone. Foto: Terje Trobe

Det var i forbindelse med oppussingen av Britannia Hotel i perioden 2017 til 2019 at Monica og Ole Robert fikk ideen. Museet føyer seg inn i rekken av styrtrike som åpner privat museum, både i inn- og utland. 

Kapital har fått et sjeldent innblikk i både museet samt Monica og Ole Robert Reitans kunstlidenskap før den røde løperen legges ut for bartebyens befolkning og tilreisende lørdag den 15. februar.

Fra kjøpmann til kjøpmann

Vi møter Monica og Ole Robert Reitan i Oslo en ettermiddag en måneds tid før den store begivenheten i Trondheim. I siste liten er møtet flyttet til en villa som ligger i Uranienborgveien 6 rett ved Slottsparken. For snart 20 år siden kjøpte Reitan-gruppen det herskapelige huset fra 1868 i nygotisk stil, tegnet av Georg Andreas Bull. I sin tid ble den fasjonable murvillaen oppført for kjøpmann Peter Emil Steen, mannen bak handelshuset Steen & Strøm.

I innkjørselen er det ikke et snøkorn å se. Portene åpnes automatisk idet en svart taxi glir opp innkjørselen.

– Det ble visst kinesisk bil i dag, sier Ole Robert til Monica, som kommer gående omtrent samtidig.

Hun bor noen steinkast unna.

Kom med Britannia: Det tidligere ekteparet fikk ideen til museet da Britannia Hotel ble pusset opp i 2017–2019. I museet skal det vises moderne kunst og samtidskunst. Her utenfra Reitans representasjonsvilla i Oslo. Foto: Thomas Bjørnflaten

– Følelsesmenneske og nostalgiker

Han kommer rett fra Trondheim. Kvelden før deltok han på en prøveforestilling på Nye Hjorten Teater og det nyskrevne stykket “Peter Pan – Stargate to Neverland”. Visstnok var det så storslått at han satt og “tutet” mye av tiden.

– Jeg er et følelsesmenneske og en nostalgiker. Det var så bra. Dere får unnskylde at det ikke er måkt på plassen her. Han som passer på huset er syk.

Etter litt plunder kommer vi oss inn i hovedhuset. Her er det tidligere paret godt kjent. De bodde her noen år før de flyttet noen kvartaler unna. Nå fungerer huset i Uranienborgveien mest til representasjon.

– Odd har også leilighet her, forklarer Ole Robert med henvisning til faren som bor i Trondheim.

Italiensk 1700-tallskunstner

I foajeen står det fremdeles et sirlig pyntet juletre med juksepakker under. Vi blir geleidet inn i en stue med romslig takhøyde og flere doble dører til tilstøtende rom. 

Ole Robert rydder bort noen private bilder og tenner stearinlys. Monica finner vann. 

Foran peisen er det dype lenestoler og en innbydende sofa. På veggene henger verker av den italienske 1700-tallskunstneren Piranesi som skal vises sammen med arbeider av den tyske samtidskunstneren Anne Imhof når museet åpner.

– Imhof har kuratert rommet selv. Hun ville ha med Piranesi. Det er veldig tøft sammen. Han er jo fra en annen tid, men er på mange måter veldig moderne, sier Monica Reitan (52), som er styreleder for museet.

– I går hadde vi en middag på Lade gaard med en familie fra Latin-Amerika, fortsetter Ole Robert.

– Idet vi skal til å spise, sier en av dem: “Er det Piranesis fengselsserie?”. Og det var det jo, for noen av bildene henger der også. Han svarte: “Oh, my God!”. Det var jo gøy, da. Jeg tror vi er de eneste i verden som har hele serien. Det er 16 motiver. Vi kjøpte den samlet for 10–15 år siden. Det er den vi får mest forespørsler på utlån for, sier han.

Etter det Kapital kjenner til, ligger prisen på denne serien samlet på knappe 20 millioner kroner. 

– Tøft sammen: – Anne Imhof har kuratert et av rommene og ville han med Piranesi, sier Monica Reitan (52). Her foran et av motivene i Piranesis fengselsserie. Foto: Thomas Bjørnflaten
Tysk kvinnelig kunstner: Anne Imhof, "WEB 5.0 (Youth Series)", 2022, PoMo Collection. Foto: Peter Tijhius

– Skikkelig folkefest

Vi småprater om NRK-snakkisen “Familien Nerdrum”. Serien følger familien i et år frem til åpningen av Nerdrum Museum med Odd Nerdrums malerier i fjor vår. På tampen jobber nest eldste sønnen Öde dag og natt for å komme i mål med prosjektet.

– Blir det nattjobbing på dere også før PoMo åpner?

– Nei, jeg håper ikke det. Vi har god kontroll, men det er tiden og veien nå. Jeg drar straks til Trondheim og blir der frem til åpningen.

– Kapital har hørt at dere skal ha middag for innvidde torsdag 13. februar. Men hva skjer utover det?

– Ja, på torsdagen er det endel mennesker som vi har samarbeidet med, kolleger fra andre institusjoner og sånne type ting. Det er lørdagen det smeller av. Det blir en skikkelig folkefest med konfetti, ballonger, champagne og pølser. Men jeg tror ikke vi skal røpe så mye mer om den, sier Monica om åpningen av museet, som delvis er gjort mulig takket være dagligvarebutikkene og “det enkle er ofte det beste”.

Det er lørdagen det smeller av. Det blir en skikkelig folkefest med konfetti, ballonger, champagne og pølser.
Monica Reitan
Øyeåpner for Reitan’ene: Louise Bourgeois, “Arch of Hysteria”, 2004, PoMo Collection. Foto: Christopher Burke

Samlerprofil

Navn: Monica (52) og Ole Robert Reitan (53)

Bakgrunn: Hun er kunsthistoriker og styreleder for det nye museet PoMo i Trondheim som Reitan-familien står bak. Han er deleier i familieselskapet Reitan og blant annet daglig leder for Reitan Retail. Nå åpner de samtidskunstmuseet PoMo i Trondheim..

Samler på: – Primært kunstnere født etter 1950 og som fremdeles lever, altså samtidskunst og noe moderne kunst. Det er flest internasjonale kunstnere, men vi har noen norske også. Vi har litt arbeider av kunstnere som ikke lever lenger. Det er viktig for oss at det er kunstnere som har et navn i kunsthistorien. Vi vet faktisk ikke hvor mange verker vi har privat. Selvfølgelig kan vi gå hjem og telle opp, men vi trenger ikke å sette noe tall på det. Vi er veldig dedikert til hvert enkelt verk i tillegg til kunstnere og låner ofte ut til museer. 

Begynte å samle: – Det første vi kjøpte var en “Personages”-skulptur av Louise Bourgeois. Da var vi rundt 30 år gamle. Det var i New York. Det var da samlingen vår startet. 

Stolteste eie: – Det er veldig vanskelig å svare på. Bourgeois-skulpturen har vært med oss overalt og representerer noe veldig bestandig i en verden som bare står og spinner. Vi vet at det verket også betyr mye for de tre døtrene våre. 

Investering og avkastning: – Vi tenker ikke på dette fordi de ikke skal selges. Men det er forskjell på når vi kjøper kunst og en bil. Kunsten er ikke forbruk. Sånn sett tenker vi på kunsten som en investering – eller i hvert fall noe har som en varig verdi. 

Fremtiden og Munch

Åpningsutstillingen er kalt “Postkort fra fremtiden”. Det skal vises rundt 100 kunstverk i 19 ulike rom over tre etasjer. Den samlede utstillingsflaten er på 1.500 kvadratmeter. Blant kunstnerne er kjente navn som Louise Bourgeois, Katharina Fritsch, Simone Leigh, Sol LeWitt, Sandra Mujinga, Catherine Opie, Andra Ursuţa og Franz West.

I tillegg er ett av rommene viet Edvard Munch. De har plukket 15 grafiske arbeider fra samlingen. Den kjøpte Reitan av eiendomsinvestor Pål G. Gundersen for et år siden og inneholder 55 bilder. Kjøpssummen er ikke offentlig, men det er fort snakk om et betydelig tresifret millionbeløp for det som regnes som den kanskje flotteste Munch-samlingen på private hender. Kapital intervjuet Gundersen om kunstsamlingen hans i 2017.

Fra Gundersen-samlingen I: Edvard Munch, “Skrik”, 1895, Reitan Family Collection. Foto: Thomas Widerberg
Postkortskulptur: Katharina Fritsch, “3. Postkarte (Käfer)/ 3rd Postcard (Beetle)”, 2009, Reitan Family Collection. Foto: Katharina Fritsch Studio

Sveitser på taket

Ett av verkene som er kjøpt inn til PoMo-samlingen, er montert på taket til bygget. Det er den sveitsiske kunstneren Ugo Rondinone. Verket er formet som en bue. På den står det “our magic hour” i regnbuens farger. Oppmerksomme lesere vil huske at nettopp skulpturer av Rondinone er plassert i highend-kontorkomplekset Via i Vika i Oslo.

Svært få har sett museumsbygningen på innsiden. Det er arkitekten Erik Langdalen som har ledet jobben med å gjøre det gamle posthuset om til et moderne museum, mens interiørarkitekt og designer er iransk-franske India Mahdavi som holder til i Paris. Ryktene går om at de besøkende vil få se mange pastellfarger i tillegg til det hvite og stramme.

– Må være et kjærlighetsprosjekt: – Vi har et evighetsperspektiv på samlingen på museet og vår private. Jeg vil jo helst at noen barn har veldig lyst til å overta samlingen, sier Monica Reitan. Foto: Thomas Bjørnflaten

Oppmerksomhet fra utlandet

Utad hersker det noe forvirring om hva som er konsernets kunst, Monica og Ole Roberts kunst og den som tilhører museet. Ole Robert sier at det litt enkelt sagt bare går et skille mellom hva museet har og resten.

– Hvis du har lyst til at det skal være et museum, så må du ha en samlingsstrategi for museet, og den må være akademisk og metodisk og strukturert, forklarer Monica om hvorfor det er gjort slik.

PoMo har rundt 25 verker i samlingen sin, det er primært utenlandske samtidskunstnere.

– Vi prøver å få tak i ting som man ellers ikke får sett i Norge eller i Norden. Museumsstrategien er å kjøpe samtidskunst, og vi har et stort fokus på innkjøp av kvinnelige kunstnere. 60 prosent av innkjøpsbudsjettet skal bare gå til kvinnelige kunstnere. 

60 prosent av innkjøpsbudsjettet skal bare gå til kvinnelige kunstnere.
Monica Reitan

– Hvordan kom dere frem til dette?

– Det er basert på kartlegging av samlinger av norske offentlige kunstinstitusjoner. Vi har fått ganske mye oppmerksomhet for dette i utlandet, forteller Monica.

Kvinnefokus: Katharina Fritsch, “Madonnenfigur / Madonna”, 1987/2024, PoMo Collection. Foto: Lili Zaneta
– Kontrastfylt: – Monica og gjengen hennes laget det beinstramt på innsiden, sier Ole Robert Reitan. Foto: Terje Trobe

– Det er hemmelig

– Hvor stort er innkjøpsbudsjettet?

– Det er hemmelig, sier Ole Robert.

– Så kjedelig, da. Hva med tall på hva dere har brukt på museet? 

– Hvor gammel skal du bli før du skjønner at du aldri kommer til å få svar på slike spørsmål? sier Ole Robert med en liten latter.

– Får dere noe offentlig støtte?

– Nei, sier han.

– Sentrale kvinnelige kunstnere: – PoMo har kjøpt inn mange flotte og virkelig viktige verker av sentrale kvinnelige kunstnere, som vi er stolte av, sier Monica Reitan. Foto: Thomas Bjørnflaten

– Sentrale kvinnelige kunstnere

– PoMo har kjøpt inn mange flotte og virkelig viktige verker av sentrale kvinnelige kunstnere, som vi er stolte av, fortsetter Monica.

Blant arbeidene er en installasjon laget i kommisjon av Sandra Mujinga, som er den eneste norske kunstneren i museumssamlingen.

– Strategien er jo at vi først og fremst prøver å kjøpe inn kunstnere vi har tenkt å gjøre en egen utstilling med senere, og at vi har litt bredde på de kunstnerne. Det vil vi se litt på åpningsutstillingen allerede. Den er dedikert som en slags fremtidsvisjon om hvilke kunstnere og utstillinger som kommer senere. Fremtidig utstillingsprogram slippes etter åpningen i februar. Vi sikter mot to skiftende utstillinger hvert år, i tillegg til fast samlingspresentasjon.

Foto: Terje Trobe

Feinschmeckergallerist med på laget

Monica leder den kunstneriske komiteen som bestemmer hva som skal kjøpes inn og hva som skal vises på PoMo. Med på laget i både styret og i komiteen har hun feinschmecker-galleristen Peder Lund. PoMos kurator og utstillingsprodusent Rasmus Thor Christensen sitter også i komiteen.

Lund driver galleri ved samme navn på Tjuvholmen i Oslo og har et internasjonalt nettverk få andre i Norge og delvis også på den globale kunstscenen kan skilte med. Han er gallerist for en av Norges mest kjente kunstnere, Ida Ekblad, og har vært rådgiver for Reitan’ene i mange år i tillegg til blant andre Selvaag-brødrene, noe Kapital har skrevet om før.

Rumensk skulptør: Andra Ursuţa, “Thought Bubblelessness”, 2023, PoMo Collection. Foto: Dario Lasagni

Bidrar på Tate Modern

– Tidligere hadde vi med Tone Hansen, direktør for Munch-museet, i komiteen, forteller Monica.

– Hun var også styreleder ved museet. Tone trakk seg etter at vi kjøpte Munch-samlingen for ikke å komme i habilitetskonflikter. På sikt skal vi få etablert et advisory board, så vi får et enda bredere syn på det.

Ole Robert forteller at Monica har reist mye på kunstmesser og truffet mange kunstnere, både via Peder Lund og hans kone Pilar, som driver London-galleriet Pilar Corrias, men også på egen hånd.

– Jeg har et veldig stort nettverk, bekrefter Monica.

Hun forteller at hun sitter i European Collection Circle ved Tate Modern i London, i en gruppe som jobber med å tette hull i samlingen til Tate. Hun har også vært involvert i Hammer Museum i LA og reist mye med dem.

Østerriksk stjerne: Franz West, “Meeting Point”, 2010, PoMo Collection. Foto: Studio Franz West

– Veldig norsk og provinsiell

Det var et annet sted i USA at det hele startet med kunst for alvor for Monica og Ole Robert da de var rundt 30. Men de hadde en viss interesse for kunst før det. Ole Robert husker at Monica hadde staffeli på rommet sitt og malte da de ble kjærester i en alder av 12 år.

– Vi ønsket oss kunst til bryllupet. Vi var så unge. Vi fikk Frans Widerberg-bilder, og så kjøpte vi litt kunst da vi var studenter, Eser Afacan og Elling Reitan. Interessen var jo der. Den var veldig norsk og provinsiell, kanskje sammenlignet med det den ble etter hvert.

Det var galleristen Peder Lund som trakk i trådene i New York. På 90-tallet tilbragte han mye tid i metropolen og etablerte kontakter som har blitt gull verdt i etterkant. Reitan’ene kjente litt til ham og hadde lyst til å begynne å samle litt mer på kunst.

Vi ønsket oss kunst til bryllupet. Vi var så unge.
Ole Robert Reitan
Sterk opplevelse: – Det var på Veneziabiennalen i år at jeg oppdaget Ahmed Umars arbeider. De slo meg fullstendig i bakken, sier Ole Robert Reitan. Foto: Thomas Bjørnflaten

– Magisk opplevelse

– Vi hadde hørt veldig mye godt om Peder. Vi tenkte at han kunne ta oss med til New York. Vi gikk inn på MoMA og så på samlingen deres. Der sto det en skulptur av Louise Bourgeois, fra serien som heter “Personages”. Det var en med fem personer på. Vi visste egentlig ikke hvem kunstneren var. Det var en helt magisk opplevelse for begge to. Og da var det sånn: “Wow, det der er helt fantastisk, Peder. Er det noe som vi skal få tak i, eller som vi skal kjøpe?” Og den gangen så var det jo det. For Louise Bourgeois var ikke så stor på den tiden. Peder sa: “Ja, ja, vi kan dra inn i galleriet og se hva de har.” I galleriet sto det en sånn hvit, vakker “Personages”, som vi bare falt helt for. Og det var det første verket vi kjøpte til samlingen vår, minnes Ole Robert.

Siden er det også primært i utlandet at de har hatt sine største kunstopplevelser med Pollock på Royal Academy of Arts i London og utallige besøk til Veneziabiennalen.

Det deilige med kunst er at den kan påvirke på så mange ulike måter, man kan bli provosert, gal eller nysgjerrig.
Monica Reitan

– Det var på Veneziabiennalen i år at jeg oppdaget Ahmed Umars arbeider. De slo meg fullstendig i bakken. Jeg kan gråte av musikk. De estetiske kulturopplevelsene er like sterke, sier Ole Robert.

– Hvordan er det med deg, Monica? Er det sånn at ting treffer deg i hjertet også?

– Ja, virkelig. Det deilige med kunst er at den kan påvirke på så mange ulike måter, man kan bli provosert, gal eller nysgjerrig.

Fra Gundersen-samlingen II: Edvard Munch, “Det Syke Barn I”, 1896, Reitan Family Collection. Foto: Morten Henden Aamot

– Verdi sør før Drøbak

– Det er jo kjent at dere har en forkjærlighet for Ida Ekblads arbeider. Hva har dere utover henne og Louise Bourgeois?

– Vi snakker veldig sjelden om det vi samler privat, sier Monica. 

– Det startet veldig konsentrert rundt kunst som er skapt etter 1950. Vi har også moderne kunst og kunst av noen avdøde kunstnere, og så har samlingen utviklet seg etter at Munch-interessen har blitt større.

– Hadde dere Munch før dere kjøpte Gundersen-samlingen?

– Ja, ja, sier Ole Robert uten å ville utdype.

En venn sa en gang til meg at det er greit å kjøpe kunst som også har en verdi sør før Drøbak. Det prøver vi å overholde.
Ole Robert Reitan

– Du Monica har jo også vært opptatt av å kjøpe foto, og jeg tror også at jeg vil si at vi har hatt noen fokusområder, som f.eks. Gutai, den japanske bevegelsen på slutten av 50-tallet. En venn sa en gang til meg at det er greit å kjøpe kunst som også har en verdi sør før Drøbak. Det prøver vi å overholde, sier han.

De sier de ikke helt vet hvor mange kunstverk de har.

Reitan-familiens kunstmuseum

PoMo er et nytt museum i regi av Reitan-familien som primært skal vise samtidskunst og moderne kunst. Det ligger vis-à-vis Hotel Britannia i Trondheim.

Museet åpner 15. februar med utstillingen “Postkort fra fremtiden” med 100 kunstverk. 25 tilhører museet. Resten er lånt inn fra museer og kunstinstitusjoner i inn- og utland og fra Reitan-selskaper og samlingen til Monica og Ole Robert Reitan. Blant det som skal vises er 15 Munch-arbeider (tilhørte tidligere eiendomsinvestor Pål G. Gundersen), kunst av Louise Bourgeois, Anne Imhof, Fischli & Weiss og James Lee Byars.

Bygget til museet PoMo var tidligere postkontor. Det er tegnet av Karl Norum i 1911 og er i jugendstil. 

Leder for museet er Marit Album Kvernmo. Monica Reitan er styreleder og leder for kunstnerisk komité.

Foto: Terje Trobe

Lurte på hvorfor han kjøpte

– Er dere enige om hva dere skal kjøpe?

– Ja, stort sett. Monica holder i det meste. Jeg er mest impulsiv. En gang kjøpte jeg to bilder av en kunstner jeg ikke kommer på navnet til i farten. Etterpå sendte jeg en melding til Monica: “Jeg har kjøpt disse.” Da svarte hun: “Hvorfor det?” 

– Nå bor dere hvert deres sted. Hvordan gjør dere det med kunsten dere har sammen? Går den i skytteltrafikk?

– Ja, det hender. Nå har Monica også endel gjester i mitt hus, sier Ole Robert.

– Vi rullerer litt og låner ut. Det fungerer veldig bra. Jeg har ofte store amerikanske grupper og tar dem med ett eller begge stedene, sier hun.

Jeg har ganske god oversikt og vet omtrent hva man bør betale for et arbeid.
Monica Reitan

– Holder dere dere til budsjetter, eller lar dere dere rive med når dere kjøper kunst?

– Vi kjøper nesten aldri på auksjon, sier Monica.

– Det ligger ganske mye tanke bak det når jeg kjøper et verk. Da har jeg gjerne snakket med galleristen og ofte hatt kontakt med kunstneren også. Jeg har ganske god oversikt og vet omtrent hva man bør betale for et arbeid, sier hun.

Sjefen: PoMo direktør Marit Album Kvernmo. Foto: Berre Kommunikasjon

Selvfølgelig slå Kunstsilo

Med PoMo føyer Reitan’ene, som i fjor ble kåret til Norges 4. rikeste familie med en samlet formue på 69 milliarder kroner, seg inn i rekken over store og formuende samlere i både inn- og utland som åpner private kunstmuseer. Senest i fjor åpnet Kunstilo i Kristiansand, hvor oljefondssjef og mangemilliardær Nicolai Tangen er en meget vesentlig bidragsyter, selv om det ikke er et privat museum. Besøkstallet for 2024 endte på 245.000. Investor Christen Sveaas’ Kistefos på Jevnaker toppet med nesten 170.000 besøkende året etter åpningen av The Twist i 2019.

– Skal dere slå besøkstallet til Kunstsilo i Kristiansand?

– Ja, det skal vi selvfølgelig, sier Monica.

Tangen har konsentrert seg om nordisk modernisme. I Trondheim blir det altså yngre og mer internasjonal kunst å se.

Avdød amerikansk: Sol LeWitt, “Wall Drawing #1246 Scribbles 6”, 2007, Reitan Family Collection. Foto: Kerry Ryan McFate

Todelt visjon

– Hva tror dere om den gjengse trønder og det å gå på museum? undrer fotografen.

Det kommer et langt resonnement fra Ole Robert. Han forteller at visjonen med museet er todelt. Den ene er en slags voksenopplæring av det norske folk i disiplinen kunst. Den andre er at museet sammen med teateret og Britannia Hotel forhåpentlig skal øke Reitans inntekter i Midt-Norge ved å skape mer liv og røre i Trondheim sentrum. En inngangsbillett for en voksen vil koste 180 kroner. Det vil være gratis for barn opp til 18 og rabatterte billetter for studenter og under 25 år til 120 kroner.

– Rød løper for alle:  – Jeg tror vi har tatt noen fine grep som gjør at alle kan føle seg velkommen, sier Ole Robert Reitan. Foto: Thomas Bjørnflaten

Han utdyper:

– Det er rød løper for alle på PoMo. Jeg tror vi har tatt noen fine grep som gjør at alle kan føle seg velkommen. Det vi ønsker er å øke interessen for kunst i hele Norge, selvfølgelig, men særlig i regionen Midt-Norge, i et trekantområde fra Ålesund til Mo i Rana og Sundsvall i Sverige. Tenk om vi får folk fra dette området til å sette seg i bilen, bo på Britannia og gå på museet.

– Mange synes kunstverdenen er litt skummel, at den er ekskluderende, litt sånn intellektuell arroganse i det for de innvidde. Kommer du inn i et galleri i New York, er det en fyr bak en kjempediger Mac-skjerm som ikke løfter blikket engang når du kommer inn, så du føler deg fremmedgjort. Du får ikke forklart hva konseptuell kunst er, for eksempel. Det er ingen som hjelper deg inn i den verdenen.

– Vi skal jobbe masse med formidlingsbiten, supplerer Monica.

– Vi skal også jevnlig ha spørreundersøkelser og spørre befolkningen om den er interessert i kunst eller ikke, og så svarer de ja eller nei. Og så spør vi igjen om tre år, om fem år, om ti år. Så kan vi se om den kanskje utvikler seg.

Fra Gundersen-samlingen III: Edvard Munch, "Aften på Karl Johan", 1896/1897, Reitan Family Collection. Foto: Morten Henden Aamot

– Attraktivt sentrum

Den andre visjonen handler som sagt om mer klingende mynt i kassen for Reitan-konsernet.

– Vi i Reitan har kjempestore næringsinteresser i Midt-Norge. Vi har en stor eiendomsportefølje i Trondheim. Vi er veldig involvert i alt av matproduksjon i hele regionen. Vi investerer i alle venturefondene, til Sintef og til Viking Venture. Det å være med og bidra til næringsutvikling og verdiskapning i hele regionen er viktig. Da er det å ha et attraktivt sentrum en viktig del av det å sørge for at det er attraktivt å være student i Trondheim, og at akademikere som skal forske eller innovere og er ferdig på NTNU, faktisk kjøper seg hus på Byåsen istedenfor på Smestad, sier Ole Robert.

Lånt inn: Catherine Opie, “Idexa”, 2012, Henie Onstad-samlingen, Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Catherine Opie

– Et evighetsperspektiv

– Hvordan er kunstinteressen i resten av Reitan-familien?

– Musikkinteressen er enorm, så kulturhjertet er der. Det er nok vi som er mest på kunsten, og aller mest Monica, sier Ole Robert.

Paret har tre døtre. Den eldste, Amalie (28), sitter i styret til PoMo og jobber med film. Sunniva (24) jobber i Reitan med Rema og er også den eneste fra tredje generasjon i styret i Reitan AS. Margrethe (22) har startet som trainee på Nye Hjorten Teater.

– Det hender at barna går på museum på egen hånd, sier Monica.

Britannia, museet og teatret kommer til å stå der akkurat like sprudlende lenge etter at vi er ferdig med vårt oppdrag her på jorden.
Ole Robert Reitan

– Vi har et evighetsperspektiv på samlingen på museet og vår private. Jeg vil jo helst at noen barn har veldig lyst til å overta samlingen. Men det må være et kjærlighetsprosjekt. Det kan hende at vi må finne en annen strategi, sier hun.

– Da får vi kanskje gi den til noen, sier Ole Robert.

– Ja, det er bra vi har et museum, sier hun.

– Ja, ikke sant? Og både Britannia, museet og teatret kommer til å stå der akkurat like sprudlende lenge etter at vi er ferdig med vårt oppdrag her på jorden.