Skatteutvalgets forslag om endring i boligbeskatningen kommer på et tidspunkt hvor private og næringsliv allerede er i en sårbar og stresset situasjon som følge av ekstreme skatteforslag mot utvalgte næringer, covid, krig, renteøkninger, energikrise og inflasjonsspøkelset. Hvis politikerne går hodeløst videre med ytterliggående endringer i boligbeskatningen på toppen av dette, vil vi kunne forvente en kopi av nedturen rundt 1990 med de samfunnsskadelige effekter dette kan få. I en verden hvor kaos råder, bør man grundig vurdere timing av ytterligere endringer som krever akutte tilpasninger for private og næringsliv.
Konsekvensen av dette ble en sanering i norsk næringsliv, høy arbeidsledighet (fra 2 til 6 prosent), en mengde konkurser og ikke minst store bankkonkurser
Historieløshet kan straffe seg. Dagens politikere – sannsynligvis altfor få av dem – opplevde på pungen den forrige norske finanskrisen med alvorlige konsekvenser for norsk økonomi – den som fant sted på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.
En vesentlig foranledning til denne var Willoch-regjeringenes nødvendige liberalisering av finansmarkedet (noen av oss husker at man måtte stå i kø for å få lån og at formålet var kvoteregulert) i første halvdel av 1980-årene, med påfølgende kraftig boligprisvekst og opplåning – og jappetid.
Da nedturen i norsk økonomi kom og Willoch gikk av på kabinettspørsmål i 1986 som følge av behov for innstramminger (blant annet på grunn av et oljeprisfall fra 31 til 14 dollar fatet), gikk stafettpinnen videre til Brundtlands 2. regjering, som i 1987 gjennomførte en brå omlegging av rentefradraget med effekt fra 60 til 70 prosent fradrag ned til 28 prosent.
Konsekvensen av dette ble en sanering i norsk næringsliv, høy arbeidsledighet (fra 2 til 6 prosent), en mengde konkurser og ikke minst store bankkonkurser – det som for noen fremsto som en sosialisering av norske banker.
Hadde Willoch gjennomført en endring i skattefradraget på renter før regjeringen liberaliserte finansvesenet, eller Brundtland bedre skjønt konsekvensen av sin regjerings pennestrøk på skatt, ville Norge vært spart for en særnorsk nedsmelting av næringslivet som ikke slapp taket før Norges Bank gikk bort fra paritetspolitikken i 1992. Renten falt i 1993 fra godt over 10 prosent ned til 6 prosent, og landet kom seg sakte, men sikkert på fote.
Rolf Sørli
Ledende partner i Nova Corporate
