I eventyrene og i de gamle spaghettiwesternfilmene vinner alltid det gode over det onde. I virkelighetens klimaomstilling er regien annerledes. For at det gode skal seire, er vi avhengige av det noen oppfatter som ondt og grusomt.
Klima- og miljøarbeidet handler om å gjøre godt. Om å bevare en levelig klode for våre etterkommere. Alle forstår at vi ikke kan fortsette som før, og at det haster med å kutte utslippene. Derfor står klima høyt på den politiske dagsordenen i de fleste politiske partier. Kutt av CO2-utslipp i bred forstand er viktigste sak for næringslivet og har stor oppslutning blant folk flest.
Klimautfordringen er fortellingen om en dystopisk fremtid, men som kan bli et eventyr i nye muligheter om vi lykkes med klimaomstillingen. Den skaper nye jobber, ny næringsvirksomhet, og ikke minst gjør at mange kjenner de gjør en innsats for noe som er større enn seg selv og egen virksomhet. Men vi må være ærlige om at vi har vært for lenge i klimabobla, der det først og fremst har handlet om å sette de høyeste klimaambisjonene, med færre tanker om hva dette krever av innsats på andre områder.
For å gjøre godt, må vi skalere opp noe som mange i dag ser på som et onde. Mindre fossil energibruk krever mer fornybar kraft. Og mer fornybar kraft får man først og fremst ved å bygge ut mer vind- og vannkraft, solkraft og havvind. Midt opp i en storstilt klimaomstilling som alle ser vi trenger, er dette blitt kontroversielt og polariserende. Få vil ha dette i sin egen kommune. Andre er bekymret for naturinngrep. Mange kjenner på handlingslammelse og frustrasjon.
Og ikke nok med det: Den mest «grusomme» ingrediensen i dette eventyret er gruvedrift. Det er likevel ikke til å komme utenom at et moderne, bærekraftig og fornybart samfunn krever langt større tilfang av mineraler. Tempoet i både den digitale omstillingen og energiomstillingen gjør at stadig flere mineraler til for eksempel batterier og annen teknologi nå vurderes som kritiske råvarer. Risikoen for å mangle disse sentrale byggesteinene øker med stormaktsrivalisering og krig på det europeiske kontinentet. Derfor løftes strategisk autonomi stadig høyere på dagsorden i Europa for å redusere sårbarheten i kritiske verdikjeder som er utsatt for globale ubalanser.
Det er 25 år siden det ble etablert ny gruvevirksomhet i Norge
Norge har de beste forutsetninger for å lykkes på alle fronter, men det krever større forståelse og ærlighet i forutsetningene for klimagjennomføringen. Og at tempoet i beslutningsprosessene må opp.
Vi må forstå at en kamp for det gode ikke kan innebære å betrakte kraftutbygging som et onde og ny mineralvirksomhet som noe skittent og grusomt. Vi er derimot avhengige av at alle disse mulighetene spiller sammen, til vårt felles beste.
Per Øyvind Langeland
Fungerende direktør for politikk i NHO
