Som mange har påpekt, er rammebetingelsene blitt vesentlig svekket og mer uforutsigbare under Støre-regjeringen. Jeg har i over 25 år arbeidet med kapitalforvaltning. En viktig del av arbeidet er å tiltrekke seg kapital fra internasjonale investorer. Da trekker en gjerne frem fortrinnene til norsk økonomi: Høy utdannelse, høy teknologiadopsjon, og politisk stabilitet og stabile rammebetingelser. Stabilitet er særlig viktig, siden høy stabilitet reduserer avkastningskravet til investorene, alt annet like.
Joachim Høegh-Krohn. Foto: Argentum
Regjeringens skatteendringer oppleves av både norske og internasjonale investorer, som uforutsigbare og til dels aggressive. Å endre utbytteskatten med umiddelbar virkning for å hindre tilpasninger er underlig. Investeringene som kan gi utbytte, ble gjort lenge før 2022 og under andre skattemessige forutsetninger. «Å hindre tilpasninger» er egentlig et annet uttrykk for villet uforutsigbarhet.
Å endre skatten på havbruk med 40 prosentpoeng på toppen av 22 prosent skatt, til 62 prosent, er en dramatisk endring av rammebetingelsene. Vel har grunnrenteskatt vært drøftet i tidligere regjeringer. Poenget er at akkurat denne skatten er omstridt og derfor bør vi bruke god tid på å utrede den. Som økonom mener jeg at havbruk skal betale for å bruke fellesressursene. Enkelte vil hevde at de allerede betaler for dette gjennom produksjonsavgiften.
Innretningen er også til diskusjon: Jeg mener verdiskapingen blir minst skadelidende ved en fast avgift. Skatt på overskudd reduserer incentivene til effektiv drift og innovasjon. Og hvorfor skal for eksempel ikke fiskeriene betale grunnrenteskatt? Fisken tilhører jo oss alle. Kan årsaken være at Støre og Vedums egne velgere er mer knyttet til primærnæringene? Kanskje var det også derfor de minste havbruksaktørene blir unntatt grunnrenteskatten? Særlig prinsipielt er det ikke.
Og regjeringen innrømmer selv at de ikke er særlig prinsipielle. Skattene skal innføres på grunn av strømstøtte, krigen i Ukraina og andre midlertidige hensyn. «Da mener vi at noen bør bidra mer», som Støre liker å si det. Spørsmålet mange stiller seg er: Hvem er det som blir «noen» neste gang de trenger penger?
Kanskje er det ikke bare millionærer som vil eller bør flytte?
Utfordringen med alt dette er at ikke bare reduseres attraktiviteten til havbruk eller kraftutbygging. Når avkastningskravet øker på grunn av lite prinsipielle og uforutsigbare endringer i rammebetingelsene, vil det ramme alle investeringer i Norge. Absolutt alle. Nå er teknologibedrifter i Trondheim blitt mindre attraktive for investorer. Hvem vet om ikke regjeringen generelt øker skattenivået eller mener at bedrifter som har ansatte med høy utdannelse høster en form for grunnrente fra utdannelsessystemet? Da er det best å investere andre steder, hvor forutsigbarheten er større. Det går ut over verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Kanskje er det ikke bare millionærer som vil eller bør flytte?
Joachim Høegh-Krohn
Dr. Oecon og seniorpartner og styreleder i Turnstone Private Equity. Tidligere adm. direktør i DNB Kapitalforvaltning og Argentum
