«”Dreg du den, så dreg du den med”, sa kjerringa. Og så la hun en staur til på lasset. Og en til. Helt til det ble så tungt at hesten hverken kunne eller ville dra mer. Så måtte kjerringa ta av staur etter staur inntil hesten igjen kunne dra lasset.»
Slik var det i eventyret i Nordahl Rolfsens lesebok. Og slik er det med oss som jobber hardt med å bygge virksomhet og arbeidsplasser. Regjeringens næringslivsfiendtlige tiltak og retorikk har gjort lasset stadig tyngre å dra. Og med statsbudsjettet for 2023 kom staurene som har gjort lasset for tungt.
Ikke minst gjelder det små og mellomstore bedrifter med under 100 ansatte. De er næringslivets ryggrad, og står for svært mye av nyskapningen og nye arbeidsplasser.
Uten utsikt til en økonomisk belønning i enden av tunnelen, vil de færreste ta belastningen ved å satse på å starte og bygge bedrifter
Det er egentlig forbausende at regjeringen skulle bli næringslivsfiendtlig. Tidligere har jo regjeringene uansett «farge» erkjent at et velfungerende næringsliv er en forutsetning for finansieringen av velferdsstaten, og at grunnlaget for nyskapning i næringslivet er gründerne – mennesker som er villige til å jobbe enormt mye for minimal betaling og som tar stor personlig økonomisk risiko for å realisere ideene de brenner for.
I Hurdalsplattformen står det da også at «Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst» og at «privat eierskap er utgangspunktet for norsk næringsliv».
Men hva har skjedd? Ønsket om å legge til rette for et godt og nyskapende næringsliv er erstattet med slagord som gjør de som lykkes til fiender: «Vi skal ta de rike!»
Javisst, noen gründere har lykkes og blitt velstående. Det er dem vel unt. Mange flere har mislykkes og har tapt mye. Uten utsikt til en økonomisk belønning i enden av tunnelen, vil de færreste ta belastningen ved å satse på å starte og bygge bedrifter.
Næringslivspolitikken er dessuten blitt helt uforutsigbar
I statsbudsjettet for 2023 innføres et skatteregime med en samtidig økning av bedriftsbeskatningen, utbytteskatten og formuesskatten. For å betale formuesskatt på 100.000 kroner, må en eier belaste bedriften med et utbytte på cirka 200.000, om da ikke eieren har penger på bok. Og det har i alle fall ikke en gründer.
Mange selskaper går med underskudd i årevis etter oppstart, men kan allikevel bli priset høyt slik at norske eiere må betale formuesskatt. Dermed er det er mye bedre for selskapene å ha eiere som bor i land der de ikke må betale formuesskatt.
Næringslivspolitikken er dessuten blitt helt uforutsigbar. Det antydes at «noe» kommer eller kan komme, men ikke hva, hvordan eller når, men at «det» kan ha tilbakevirkende kraft. Ikke rart at planlagte investeringer er avlyst eller satt på vent.
Det påstås at regjeringen opptrer på denne måten nærmest er for å «kuppe» forventet motstand mot forslagene. Ikke rart at også fagforeninger og Ap- og Sp-ordførere i kommuner der rammede bedrifter ligger har protestert høylytt.
Det gjør ikke saken bedre at de næringslivsfiendtlige tiltakene tydeligvis er dårlig utredet og forberedt. Et typisk eksempel på dette er næringsminister Vestres flom av uttalelser om at «gunstige fastprisavtaler for strømleveranser til næringslivet er rett rundt hjørnet». Så langt tomme ord. Det hjelper ikke at de tomme ordene har vært veldig, veldig mange.
Det hjelper heller ikke at statsministeren i det senere har forsøkt å pynte på den næringslivsfiendtlige retorikken ved å si at «de som bygger bedrifter, investerer penger og skaper arbeidsplasser fortjener respekt».
Den respekten må vises i praksis, for eksempel ved budsjettrevisjonen i mai og ved reversering av det næringslivsfiendtlige forbudet mot innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer.
Det er som i eventyret. Hestene kan og vil ikke dra lasset igjen før mange staur er tatt av.
Sverre Hanssen
Seriegründer
