I en verden hvor det kjempes om livet skal leves i frihet og selvstendighet eller om staten skal kontrollere og diktere de fleste aspektene i borgernes liv, har Norge beveget seg mot stadig sterkere kontroll av den enkeltes livsutfoldelse. Dette skjer hovedsakelig gjennom skattesystemet og kontrollerende eierskap i større bedrifter.
For å leve i frihet må individet ha økonomisk uavhengighet, men i Norge disponerer det offentlige over 60 prosent av verdiskapningen. «Vanlige folk» har lite penger ut over det å betale månedlige utgifter. Flere blir dermed avhengige av offentlige støtteordninger delt ut av et enormt byråkrati, et av de største i verden. Byråkratiet skal nå økes videre med sosialisering av helse, velferd og arbeidsformidling. Resultatet er at virksomheten blir mindre effektiv og den private økonomien så trang at det må søkes «støtte», og den som får støtte er kanskje mer tilbøyelig til å stemme på «støttepartiet» – enten det er Arbeiderpartiet for «arbeiderne» eller Senterpartiet for bøndene.
Skal regjeringspartiene beholde makten, må de skape et fiendebilde, og denne fienden er «de rike», enten de bor i Norge eller om de har vært fornuftige nok til å flytte ut av landet.
De praktiske konsekvensene av den konfiskatoriske skattepolitikken som nå bankes igjennom, kan få dramatiske konsekvenser.
Tross enorme offentlige inntekter, skrus skatteskruen ytterligere til
Regjeringens politikk har liten effekt på de virkelig rike som finner løsninger eller flytter ut. De som blir igjen, fratas friheten til å investere i nye prosjekter. «Vanlige folk» tar de største byrdene og står nå i matkø hos Frelsesarmeen. De «mellomrike» skattes hardere slik at de får mindre muligheter for personlig og forretningsmessig utvikling.
Land med stor sentral kontroll og råvarebaserte ressurser står i fare for stagnasjon enten den sentrale kontrollen utøves av sjeiker (arabiske land), diktatorer og oligarker (Russland og Venezuela m. fl.) eller sosialistiske regimer (Norge m. fl).
Som andre oljeland er Norge avhengig av råvareeksport for å finansiere en overdreven og byråkratisk velferds- og subsidiepolitikk. Tross enorme offentlige inntekter, skrus skatteskruen ytterligere til. Resultatet er at «vanlige folk» ikke har reserver til å starte nye virksomheter og oppstartsbedrifter. De som vil bli gründere må søke om offentlige midler og igjen være avhengige av offentlig gunst og forvaltere som kan ha lite greie på hva de driver med og som ikke selv tar noen risiko.
Istedenfor å klandre «de rike», burde vi åpne opp for at flere kunne bli rike og leve uavhengige, gode liv
På tross av Norges enorme oljeformue, ligger vi dårlig an i forskning og entreprenørskap, faktisk på bunn i forhold til våre naboland. På den annen side ligger vi på topp i verden når det gjelder offentlig forbruk, uføretrygd og sykefravær.
De fleste mennesker liker å være herre i eget hus og klare seg selv. Mange ønsker å starte noe nytt for å gi livet mening, mens andre ønsker en enklere livsform som krever mindre finansielle ressurser. Istedenfor å klandre «de rike», burde vi åpne opp for at flere kunne bli rike og leve uavhengige, gode liv.
Det ville være enkelt å løfte de lavtlønnede ved å gjøre lavere inntekter skattefrie. Borgerlønn eller negativ skatt er alternativer for å skape et dynamisk og mangfoldig samfunn. Pengene som går «tapt» for det offentlige, kan spares inn ved å kutte byråkrati og la overflødige offentlig ansatte arbeide i privat, produktivt næringsliv.
Anders Lange sa i sin tid: «Når alle ønsker å bli rike, hvorfor er det da så ille at noen er blitt det?» og: «Det det gjelder er å gjøre menneskene ulike». Mange av våre ledere ser ut til å ha et intenst ønske om å utforme et samfunn med frihetsbegrensende politisk kontroll «der alle er like», men noen (politikerne selv) er «likere enn andre».
Jacob Bergsland
MD, PhD
