<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

LO er i ferd med å gå ut på dato

I sin streben etter å opprettholde makt, kjemper LO for arbeidslivsstrukturer som er på vei inn i historiebøkene, skriver seriegründer Morten Wiese.

Publisert 9. juli 2023
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 841 ord
BEVISST POLARISERING? Med en retorikk som blir stadig mer antikvert, saboterer LO fremskrittene i arbeidslivet, hevder artikkelforfatteren. Her LO-leder Peggy Hessen Følsvik (LO) på talerstolen under Arbeiderpartiets landsmøte i mai. Foto: NTB

LO har gjennom flere tiår opparbeidet seg en enorm maktbase i norsk arbeidsliv og politikk. Det siste året er retorikken fra organisasjonen blitt skarpere og mer fiendtlig. Alle kjenner LO-leder Peggy Hessen Følsviks kontroversielle uttalelser om de rike som skal tas. Samtidig beskriver LO-støttede allianser private næringsdrivende som velferdsprofitører og bendelormer. Det virker som om LO og deres underorganisasjoner bevisst søker å øke polariseringen i samfunnet. Hva er motivasjonen bak en slik strategi? Det er en avledningsmanøver for å skjule det faktum at LO er i ferd med å gå ut på dato.

En organisert virksomhet der medlemmene betaler «beskyttelsespenger» til organisasjonene som påstås å forsvare deres interesser, samtidig som hele befolkningen tvinges til å subsidiere medlemskontingentene gjennom skattesystemet

Morten Wiese. Privat

Fagforeninger oppsto i en tid der arbeidere hovedsakelig var ansatt i industrien, og det var behov for en kollektiv kamp for å forbedre arbeidsvilkårene. På den tiden hadde arbeidstakerne begrenset makt og innflytelse over sin egen arbeidssituasjon, og fagforbund spilte en viktig rolle i å sikre rettferdige lønninger, trygge arbeidsforhold og arbeidstakerbeskyttelse. I dagens dynamiske arbeidsliv er situasjonen en helt annen. Norsk næringsliv er blitt mye mer fragmentert, og består hovedsakelig av små og mellomstore bedrifter. Moderne arbeidsplasser er i stadig utvikling, og de preges av fleksibilitet og mobilitet. Arbeidsstyrken bruker helt nye verktøy, og beveger seg hyppigere mellom jobber og sektorer. Vi har fått begrepet «digitale nomader» der arbeidstakere benytter moderne teknologi og digitale løsninger for å arbeide og drive virksomhet mens de reiser og bor på ulike steder. For veldig mange er det en ønsket utvikling som gir større arbeidsfrihet.

Men i sin streben etter å opprettholde makt, kjemper LO for arbeidslivsstrukturer som er på vei inn i historiebøkene. De slåss for forrige generasjons forutsigbarhet med stemplingsur, kollektive løsninger og fast arbeidstid. Midlertidige stillinger er en vederstyggelighet. Med en retorikk som blir stadig mer antikvert, saboterer LO fremskrittene i arbeidslivet. Det er som om LO-lederen kjører med håndbremsen på for å hindre Norges kreative nyskapere i jobben med å bygge fremtidige, velfungerende og bærekraftige arbeidsplasser. Hun har dratt det så langt at hun har skapt en forestilling om at det er en forbrytelse å være privat næringsdrivende i Norge.

Om vi i denne konteksten forsøker å finne en passende beskrivelse av LO, og de 25 tilknyttede fagforbundene, er det vanskelig å se dem som noe annet enn venstresidens seiglivede syndikat. En organisert virksomhet der medlemmene betaler «beskyttelsespenger» til organisasjonene som påstås å forsvare deres interesser, samtidig som hele befolkningen tvinges til å subsidiere medlemskontingentene gjennom skattesystemet.

I dagens digitaliserte verden finnes det mange gode alternativer. Et av de mest kjente eksemplene er nettstedet Glassdoor, som gir arbeidstakere muligheten til å legge ut anmeldelser, vurderinger og lønnsinformasjon om arbeidsgivere. Arbeidstakere kan gi poeng til arbeidsgiveren basert på forskjellige faktorer som arbeidsmiljø, lederskap og karrieremuligheter. Plattformen gir også informasjon om intervjuopplevelser og ansattes perspektiver på arbeidsgiveren.

Er det ikke en stor bekymring for demokratiet når LO bruker subsidiene fra hele fellesskapet som massiv støtte til venstresiden i norsk politikk?

En annen plattform er britiske TheJobCrowd, som beskrives som TripAdvisor for nye jobber. De spesialiserer seg på å gi informasjon og vurderinger av arbeidsgivere for nyutdannede og studenter. Andre løsninger er Upwork og Freelancer, som knytter frilansere og selvstendige arbeidstakere sammen med potensielle oppdragsgivere. Disse internasjonale alternativene gir arbeidstakere muligheten til å finne og tilby sine tjenester direkte uten tradisjonelle arbeidsforhold. Snart kommer den digitale smellen for «den norske modellen».

Mens LO-lederen arbeider hardt for å overbevise oss om at det står dårlig til med arbeidstakerne i Norge, står det svært godt til med LO og de 25 fagforbundene. Det er på høy tid med en granskning av LOs forretningsmodell og funksjon, og vurdere om den passer inn i det moderne arbeidslivet. LO lever altfor godt på sine én million medlemmer som velvillig betaler tusenvis av kroner hver i årlige fagforeningskontingenter. For medlemmene er det et enkelt regnestykke. Kontingenten kan som kjent skrives av over skatteseddelen. Dermed går flere milliarder skattesubsidierte kroner inn på kontoene til LOs fagforbund hvert eneste år.

I 2021 var egenkapitalen til LO 5,4 milliarder kroner. Kassabeholdningen var på 2,2 milliarder. Det står i sterk kontrast til den monetære makten landets små og mellomstore bedrifter kan stille opp med. I sommerferien bør vi reflektere over to viktige spørsmål: Er det rimelig at alle skattebetalerne i Norge skal fortsette å subsidiere LO og fagforbundenes medlemskontingenter gjennom skattesystemet? Og er det ikke en stor bekymring for demokratiet når LO bruker subsidiene fra hele fellesskapet som massiv støtte til venstresiden i norsk politikk?

Morten Wiese

Seriegründer