<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

– Raymond er en downward facing dog

En stas-ministers bekjennelser, basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse.

    Publisert 6. des. 2023 kl. 11.31
    Oppdatert 6. des. 2023 klokken 13.33
    Lesetid: 3 minutter
    Artikkellengde er 706 ord
    Illustrasjon: Jean-Michel Tixier

    Sure folk overalt. Overalt!

    Det begynte med rørlegger’n fra Groruddalen.

    Etter et helt voksenliv i politikken burde Raymond forstå at det å be om 400.000 for tre måneders ferie på skattebetalernes regning – eller etterlønn som noen også kaller det – før han går inn i ny direktørjobb med millionlønn, er som å vise finger’n til alle som står i matkø om dagen (og de vil jeg helst ikke ha fokus på etter at jeg nektet dem julegaver).

    Forsåvidt bra for meg, så alle kan forstå hvorfor rørlegger’n ikke er kvalifisert til å sitte rundt kongens bord som medlem av min regjering.

    Men Raymond kunne holdt seg for god til å bli grinete i offentligheten fordi han aldri fikk bli minister. Det er selvfølgelig ikke regjeringens manglende forståelse av problemstillinger i byene som bidro til valgresultatet i høst, eller valgnederlaget, som Raymond og pudlene hans kaller det. Men nederlag og nederlag. Jeg og Marit sitter nå her i statsministerboligen fortsatt.

    For å si det med yoga: Raymond er en downward facing dog.

    Det er faktisk en grunn til at rørleggere ikke biter negler.

    Jeg takker Sindre, herre min gud i det høye. Dine nye aksjehandler kom som bestilt fra oven. Eller for å bruke Neruda: Sindre, du gjør med min verden det som våren gjør med kirsebærtrærne.

    Sindre, du gjør med min verden det som våren gjør med kirsebærtrærne.

    Megga Peggy er det verre med. Jeg smiler, messer om dialog og er stadig på tilbudssiden, men Meggy-Peggy smeller konstant med dørene.

    “Det brenner under føttene på våre medlemmer. Det er tid for handling, og mer styring,” sier hun og legger skylden for valgnederlaget, valgresultatet på regjeringen. Og meg.

    Men det brenner ikke under føttene mine. Det skal mer til for å smelte gummisålene på mine derbies.

    Hva med hennes egen retorikk? Det var ikke akkuart valgflest å gå ut med at hun vil “ta de rike”, stemple Erna som “frekkere enn flatlusa”, beskylde barnefamilier med au pair for å drive “moderne slaveri”, eller private helseaktører for “velferdsprofitører” og “bendelormøkonomi”.

    Ekstra ubetenksomt av Meggy-Peggy siden alle slike stempler kan slå tilbake på meg. Den rikeste stas-ministeren i moderne tid, vokst opp med “slavedrivere” på alle naboparseller, og med Volvat-medlemskap i kursiv.

    Godt jeg aldri tok jobben jeg søkte på som politisk rådgiver i Høyre. Med politisk karriere i Høyre, og Arbeiderpartiet i posisjon, kunne det nok blitt betydelig høyere skatt på formuen.

    140 millioner i formue er forresten ikke så verst, det. Et smart grep å gi store deler av den siste arven rett til barna. Da synes det ikke på papiret at jeg har blitt rikere, og formuesskatt og potent arveavgift blir aldri noe tema.

    Inhale. Exhale.

    Viktig at pusteteknikkene sitter nå.

    Raymond. Peggy. Anniken. Anette. Bare sure tryner overalt.

    Og så Jørn da. Og surprompen over alle surpromper, Rune Alne.

    Han skal ha for kreativ bruk av metaforer om at fagbevegelsen er grunnfjellet i Arbeiderpartiet, og at de på landsmøtet i Fellesforbundet er menigheten. Men at jeg, den mest velproporsjonerte av alle over 60 på Stortinget, har spist av grunnfjellet og er i ferd med å spise opp menigheten?

    Inhale. Exhale. Jeg er da ikke Erna.

    Jeg får takke Sindre, herre min gud i det høye, for at pressen om dagen er mer opptatt av å skrive om aksjekjøp og habilitetsproblemer enn mine gamle relasjoner til Hamas.

    Selv om det ikke tok seg så pent ut utad da heller, var det helt essensielt for å få fred i Midtøsten at jeg, utenriksminister Severin Suveren himself, snakket med Hamas. Bare så synd at dialogen ble ødelagt av Pål T. Jørgensens avsløringer om de hemmelige samtalene.

    Pressens fokus på bruken av privatflyet var også ganske irriterende. Utrolig mye mer tungvint med rutefly. Og på morgenflyene til Bergen og Trondheim er det omtrent like mange sure tryner som under det to dager lange oppvaskmøtet på Gardermoen.

    Det var lurt at jeg strakk meg til å si at partiet kan bli en bedre versjon av seg selv, men en strek i regningen at en dustete journalist fulgte opp med om jeg kan bli en bedre versjon av meg selv.

    Men det prøver jeg jo på hver dag, egentlig. I den grad det er mulig. For jeg synes ikke jeg er noen dårlig versjon av meg selv. Hvem kunne gjort det bedre?

    Men nå er det krig der ute.

    Jeg får innta warrior pose.

    Namaste.

    Inkognitogaten 18, 30. november 2023