<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Mer kjønnskvotering vedtatt

Publisert 20:00 26. des. 2023
Oppdatert 09:23 31. des. 2023
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 513 ord
Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap). Foto: NTB

Dette var Trygve Hegnars leder 27. desember.

Stortinget hadde en hektisk tid før julehelgen, og knapt noen registrerte, eller fikk med seg, at det ble vedtatt en ganske vidtgående ny kvoteringsordning for kvinner i næringslivet.

I første omgang gjelder det selskaper med en omsetning på mer enn 100 millioner kroner, men næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) har «snust på» å kreve kvotering i alle styrer i aksjeselskaper, også i de minste selskaper hvor eierne også er de eneste ansatte og styremedlemmer.

Typisk tre snekkere eller rørleggere som eier en liten håndverksbedrift. En kiosk eller et helsestudio eller legekontor.

«Denne lovendringen er historisk,» sier Vestre, og mener «det vil kunne skape mer innovasjon og gi bedre beslutninger.» Noe dokumentert grunnlag eller empiri for å si noe slikt har han ikke.

Vi har en kvotering på 40 prosent kvinner i de store allmennaksjeselskapene, og tallet nå er 43 prosent. Må man så man, ser det ut som. Ikke mer. Og det hører med at antallet allmennaksjeselskaper har sunket til det halve etter at loven kom. Noe som kan tyde på at eiere og selskaper har rømt fra kvoteringen.

Både norsk og internasjonal forskning viser at det er vanskelig eller umulig å se at en økt kvinneandel gir bedre lønnsomhet (det er lett å påstå det), og det ser heller ikke ut til at kvoteringen i styrene gir en noe særlig høyere andel kvinner i toppledelsen, selv om mange hevder nettopp dette også.

I allmennaksjeselskapene er bare 9 prosent av daglige ledere kvinner.

I landets 200 største selskaper er 84 prosent av administrerende direktører menn, og 87 av styrelederne er menn.

Det er åpenbart ingen kjønnsbalanse, og hensikten med de nye kvoteringskravene er altså å bedre denne balansen. Gjør man dette, bruker man landets samlede kompetanse bedre, heter det. Men eierne i dag velger noe annet, og det må være lov å si at eierne, som har satset sin kapital på selskapene, egentlig burde få bestemme hvem som skal forvalte deres penger.

Et postulat om at det går bedre hvis man tvinges til noe annet, er et tynt beslutningsgrunnlag.

Nå blir det slik at hvis styret består av tre medlemmer, skal maksimalt 60 prosent av disse ha samme kjønn.

Loven gjelder fra årsskiftet, og vil i første omgang omfatte 8.000 selskaper. I 2028 anslås det at kvoteringen vil gjelde for 20.000 selskaper, og det må rekrutteres 13.000 nye styremedlemmer. I 2024 trengs det 6.600 nye styremedlemmer, hvorav de fleste kvinner.

At vi har disse kvinnene tilgjengelige i dag, som noen hevder, er ikke sannsynlig.

Man får det man har.

En god vekstnæring neste år og fremover til 2028, blir bøker og kurs om styrearbeid.

De kvoterte kvinnene må jo ha faglig kunnskap til å utøve styrearbeidet. Et arbeid man ikke bør ta lett på.

Vestre hevder det handler om å få kvinnene inn i maktstrukturene i det norske samfunnet.

Det er for abstrakt for oss. Det går om, håper vi, å gjøre bedriftene og styrene bedre.

Vi tviler på at kvinnekvoteringen vil gi dokumenterbare resultater. Og det må være lite morsomt å sparke ut gode og erfarne mannlige styremedlemmer fra tusenvis av selskaper.