Debattinnlegg: Morten Wiese, seriegründer
Det er mye visdom i de gamle norske folkeeventyrene. Kanskje kan historiene lære oss noe om moderne entreprenørskap nå som inflasjon, høyere renter, økte skatter og innskrenkede finansieringsmuligheter har gjort det vanskeligere å være nyskaper i Norge.
Optimismen og euforien som drev frem mange av de nye vekstselskapene for noen år tilbake er helt borte
Morten Wiese. Foto: Privat
Vi står overfor en helt nødvendig omstilling i landet vårt, men optimismen og euforien som drev frem mange av de nye vekstselskapene for noen år tilbake er helt borte. Den er snudd til melankoli, fortvilelse og desperasjon i takt med stadig dårligere rammebetingelser for privat nyskapning.
Stat og Etat var tidlig ute med å prøve lykken i fornybarindustrien med sitt grønne industriløft 1.0 og 2.0, og her kommer parallellen til de gamle eventyrene. De ligner Per og Pål, de to eldre brødrene til Espen Askeladd som legger i vei med sine enkle planer og strategier. Som kjent møter de noen private hjelpere på veien som får servert en røverhistorie.
Hva har du i sekken, Stat? Subsidier. Subsidier skal bli, og alt de tar i blir til subsidier. Så er det Etats tur. Hva har du i sekken, Etat? Skatt. Skatt skal bli, og alt de tar i blir til skatt. Derfor kommer de til kort når det gjelder gjennomføringsevne, og til tross for sin iver og ambisjoner, blir alt de tar i til gråstein.
Hvorfor? Fordi statens industriforståelse er svært begrenset. Erfaringsgrunnlaget er hentet fra verdens enkleste forretningsmodell utviklet på slutten av 60-tallet. «Pump opp olje og gass, og selg den med eventyrlig avkastning i et marked der hele verden etterspør produktene dine.»
Nå tror Stat og Etat at det bare er å gjenta suksessen med subsidier og skatt i fornybar industri der investeringene er enorme, realavkastningen er lav, finansieringen er usikker, forretningsmodellene er komplekse, markedene er umodne, og de internasjonale konkurrentene er mange og store.
Det er på høy tid at Stat og Etat revurderer sin egen industribyggerevne og sin skattemessige tilnærming til norsk innovasjon
Det er ikke vanskelig å resonnere seg frem til at landet trenger et mer diversifisert næringsliv med flere askeladder og hans medhjelpere som som kan bygge den moderne tids skip som går like fort til lands som til vanns. Askeladden lyktes takket være sin evne til å ta imot hjelp, og han var kreativ, lydhør, utholden og ydmyk. Det er denne typen nyskapende individer som har potensial til å løfte nasjonen til nye høyder og lede oss inn i en vellykket økonomisk fremtid. Men med trippelfronten av økende renter, stadig nye skatte- og avgiftssatser og store finansieringsutfordringer, blir gode råd dyre selv for Espen Askeladd.
Det er på høy tid at Stat og Etat revurderer sin egen industribyggerevne og sin skattemessige tilnærming til norsk innovasjon. Flere av landets profilerte gründere driver i dag et forsøk på skolering av landets politikere. Hvis ikke politikerne lytter og tar situasjonen på alvor, blir det ikke bare de rike som pakker snippesken og flytter. Det er allerede mange av gründerne som ser etter nye land med bedre rammebetingelser. De spør seg selv, hva ville Espen Askeladd gjort? Han ville funnet noen gode skattejuridiske hjelpere, tatt av loddene på syvmilsstøvlene, og flyktet fra Kongeriket Norge. Og snipp, snapp snute, så var alle nyskaperne i landet ute.
Morten Wiese
Seriegründer
