<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Kortsiktig profittjag åpner for kinesisk dominans

Risikostater og trusselaktører ligger ikke bare et hestehode, men en hel veddeløpsbane foran oss, skriver Cathrine Lagerberg i Crown Defenze.

Publisert 11. nov.
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 622 ord
Article lead
lead
FRA NORD-KOREAS ALLIERTE: Kinesiske elbusser er blitt et vanlig syn i mange norske byer. Her et eksemplar fra Build Your Dreams (BYD) i Oslo. Foto: NTB
FRA NORD-KOREAS ALLIERTE: Kinesiske elbusser er blitt et vanlig syn i mange norske byer. Her et eksemplar fra Build Your Dreams (BYD) i Oslo. Foto: NTB

Debattinnlegg: Cathrine Lagerberg, teknisk og strategisk risiko- og sikkerhetsekspert og partner i Crown Defenze

Vesten taper arbeidsplasser, industri blir lagt ned, vi klager på at selskaper går konkurs og vi frykter at forsyningsavhengighet kan bli brukt som politiske forhandlingskort og pressmidler. Men vi fortsetter å kjøpe fra de samme aktørene som gir vekst til bekymringene.

Cathrine Lagerberg. Foto: Anita S. Berg

Både offentlige og private virksomheter applauderer seg selv når de kan informere investorene eller ledelsen om tilbudet de ikke kunne si nei til. Enten fordi det var den billigste tilbyderen, eller det høyeste budet. Få risikovurderinger blir gjort rundt hvorvidt disse tilbudene var det strategisk beste valget.

Både offentlige og private virksomheter følger myndighetenes krav, lover og forskrifter. Men enten det er Kirkenes havn , salg av en giganteiendom på Svalbard, en elektrisk bil- og busspark eller en havvindbransje som er avhengig av kinesiske komponenter, strekker ikke regelverkene lenger til.

For norske regelverk er basert på et gammelt trusselbilde – ikke trusselbildet nå. Dette medfører at selskapene i økende grad ender med å ta avgjørelser som kan få store konsekvenser på sikt. Det er feil at selskapene selv blir holdt ansvarlig for dette.

Kina utkonkurrerer vestlige leverandører med statlige subsidier og overkapasitet

Kinesiske selskaper overbyr til summer ingen kan matche, eller underbyr produkter og tjenester til mye lavere priser for å skape avhengighet, ettersom «billigst vinner» i anskaffelser i både privat og offentlig sektor.

De siste tiårene har Kina gått fra å være et land som tilbyr billige konsumvarer til å bli en høyteknologisk nasjon i ferd med å strupe vestlige leverandører, arbeidsmarked og konkurransekraft. De er strategiske og proaktive, mens vi er reaktive og kortsiktige. Kina utkonkurrerer vestlige leverandører med statlige subsidier og overkapasitet.

Kina har oppnådd en dominans og posisjon som er berømmelsesverdig. Og i Vestens jakt på profitt, har ledere og investorer vendt det blinde øyet til.

Donald Trump har lovet høye tollsatser på all kinesisk import. EU følger også etter, og innførte nylig inntil 45 prosent toll på kinesiske elektriske biler som et resultat av Kinas statlige subsidiepraksis.

Derimot vil ikke Kina finne seg i at «alle trekker» seg ut, og vil slå tilbake mot de som prøver å straffe landet med økte avgifter, toll, eksportinnstramminger eller produksjonsforsinkelser. Allerede ser vi innstramminger på eksport av kritiske mineraler og metaller.

Forholdet mellom Europa, USA og Kina tilspisser seg. Stormaktsrivalisering medfører en kamp om kritiske teknologier, ressurser og råvarer. Handelskonflikten mellom USA og Kina øker og vil på et tidspunkt nå oss her hjemme, enten vi vil eller ei.

Norske virksomheter står i spagat mellom handelspolitikk og sikkerhetspolitikk, eller mellom profitt og strategiske sikkerhetsinteresser.

Med økende fokus på sanksjoner og geopolitikk er det lett å ende opp i en heksejakt på virksomheter som tar avgjørelser media og sikkerhetseksperter mener burde vært tatt annerledes i et strategisk perspektiv.

Men det er ikke riktig at virksomheter, akademia eller institusjoner blir holdt ansvarlig når regelverkene følges. Vi må få på plass en praksis, kultur og krav til fortløpende geopolitiske og strategiske risikovurderinger både mot kritisk infrastruktur, teknologi og kunnskap – enten det er anskaffelser, eksport, investeringer eller samarbeid.

Faren ved å ikke gjøre noe er at vi i fremtiden må kjøpe kritiske varer både for kommersielle produkter og militære systemer fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Vi bør derfor lære av Kina, og få på plass subsidieordninger norske gründere, innovasjonsselskap og teknologiselskap trenger for å overleve og for å konkurrere. I USA gis det skattelettelse til selskaper som bytter ut råvarer fra risikoland.

De langsiktige vinnerne vil være selskaper med en helhetlig og strategisk tilnærming til trusselbildet. Men uten samme tilnærming fra norske myndigheter vil vi aldri kunne konkurrere på samme vilkår.

Cathrine Lagerberg

Teknisk og strategisk risiko- og sikkerhetsekspert og partner i Crown Defenze