Kapital har alltid hatt et kritisk blikk på landbruket. Det gjelder ressursbruken, utviklingen i antall bønder, statsstøtten og samspillet mellom Senterpartiet og bøndene.

I mer enn 50 år har vi vært tilskuer. I vår ungdom var det mer enn 150.000 bruk. Nå er det 37.000, og hver eneste dag legges et gårdsbruk ned.

Er man økonom og samfunnsinteressert, er landbruket uhyre spennende.

Så spesielt er det, at TVNorge har laget en egen serie om moromannen og programlederen Jon Almaas som har kjøpt seg gård på Romerike og etablert seg som bonde.

I Finansavisen har vi hatt et par kritiske kommentarer til opplegget og hva Almaas sier og gjør som bonde. Almaas er en hyggelig person med stor suksess i programmer som Alle mot alle og tidligere Nytt på Nytt, men programmet Jon som bonde, nærmest skrek etter litt kritisk journalistikk.

Det likte ikke Senterparti-politikeren Emilie Enger Mehl som inntil regjeringsskiftet, var justis- og beredskapsminister i Gahr Støre-regjeringen. Nå er hun tilbake på Stortinget for Sp.

I en kronikk i Dagbladet blåser hun ut, og sier at "Trygve Hegnar har fått et nytt mål i sitt personlige korstog mot norske bønder. Den ferske bonden Jon Almaas.”

Korstog er sterk kost, men hun går enda lenger. Den tidligere justisministeren skriver at vi forfekter “det utakknemlige bondehatet.”

Enger Mehl var ganske god som justisminister, men dette er grovt. Et forsøk på å kneble debatten om norsk landbruk.

Vi har ikke tenkt å tilpasse oss den tonen.

For et par uker siden ble det kjent at de norske bøndene i gjennomsnitt (noen mer og noen mindre) fikk 528.000 kroner i støtte fra staten og skattebetalerne i 2024. Det er mye penger.

Totalregningen er nesten 30 milliarder kroner hvert år.

Det tragiske og urovekkende er at dette ikke skjer fordi vi mangler mat. Vi i Norge har overflod på alt. Norske bønder er flinke, arbeidsomme og de har vært dyktige til å investere i nye maskiner (som Almaas har store problemer med).

Norge flyter over av mat og honning, og det samles opp gris og storfekjøtt i enorme fryselagere. Vi har alt vi trenger, og ananas, bananer, appelsiner og slikt skal vi vel ikke produsere her i landet?

Vi får holde oss til kjøtt, melkeprodukter og korn, og litt frukt og grønt.

Likevel forsvinner ett gårdsbruk hver dag!

Vi håper Emilie Enger Mehl ikke gir oss skylden. Hvis Jon Almaas sliter, så er det hans egen skyld.

Med den overproduksjonen vi har, som presser prisene ned (men ikke nok), må statens støtte bli stor. Og bøndene har lagt om taktikken. De snakker mer om beredskap, selvforsyning og faren for krig og matmangel.

Emilie Enger Mehl spør om vi “heller vil sulte.”

Nei, vi må nok ikke det. Selv ikke en krig vil fjerne vårt matoverskudd. Og Norge har verdens høyeste matpriser. Emilie Enger Mehl vet mer enn hun later som. Hennes far er melkebonde.

Det er mye å skrive om og forske på.