Brexit har gjort britene fattigere
Etter fem år utenfor EU gjør økonomer og næringslivet opp status. Den totale kollapsen har uteblitt for britene, men skadene er betydelige.
Tekst: Tim Bartz, Steffen Lüdke, Timo Schober, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss
Sue Judd fryktet den tyske grundigheten mest av alt. Rett før jul, forteller hun, var stresset på sitt verste. Dusinvis av kunder ventet på pakkene sine, og hun jobbet nærmest på samlebånd. Hun fylte ut skjemaer, klistret på adresser, lette frem produktnumre.
Hele tiden lå frykten der i bakhodet – at varene på vei til EU kunne bli sittende fast i tollen. Og tyskerne, hadde hun og ektemannen fått innprentet på et eget Brexit-seminar, var spesielt strenge. Hver eneste etikett måtte sitte nøyaktig riktig, ellers kunne det bli problemer. – Vi er et lite selskap, sier Judd. – Vi har ikke råd til slikt.
Til slutt gikk det likevel bra – de kom seg helskinnet gjennom julehandelen.
En iskald vinterettermiddag viser Judd og ektemannen Mike Walley frem sitt lille lager. I hyllene stables T-rexer og velociraptorer helt opp til taket. Herfra, i den nordengelske byen Middlewich, omtrent en times kjøring fra Manchester, sender paret hvert år titusenvis av dinosaurfigurer til kunder verden over. I museumsstandard, som de selv understreker. Ofte til samlere.
Men vi tjener mindre penger nå og må jobbe hardere.Judd Walley, eksportør
De har kalt selskapet sitt “Everything Dinosaur”. Det er, sier Walley og Judd med kjærlighet, “babyen vår”. Men babyen har hatt lettere dager.
Selv etter at Storbritannia forlot EU, fortsetter Walley og Judd å levere til Europa. Det europeiske markedet er for viktig, kundene for verdifulle. Rundt en femtedel av dinosaurene havner i EU. – Men vi tjener mindre penger nå og må jobbe hardere, sier Judd.
Fortjenesten på leveranser til EU har falt med en tredjedel. For dem har Brexit vært et hardt slag.
Fortsatt får de også eposter fra usikre kunder som lurer på om "Everything Dinosaur" i det hele tatt fortsatt leverer til EU. Men det største problemet er de som av ren forsiktighet velger å handle et annet sted.
Walley og Judd er sikre: Uten Brexit ville de hatt langt flere kunder.
Brexit-feiring, økonomiske konsekvenser
Det er nå fem år siden tusenvis av briter feiret utmeldelsen av EU med en storslått fest. I London telte folkemengden ned som om det var nyttårsaften. Klokken 23 lokal tid sprutet ildfontener til værs som stjerneskudd.
For Brexit-tilhengerne skulle utmeldingen bety økonomisk frigjøring. Endelig kunne Storbritannia slippe unna EU-byråkratiet og de plagsomme reglene. Landet, lovet de, ville finne tilbake til gammel storhet og oppleve grenseløs vekst.
Like store var bekymringene blant dem som stemte mot Brexit. De advarte mot katastrofescenarioer – en dyp resesjon, eksploderende boligpriser og høyere inflasjon.
Et halvt tiår senere, etter at coronakrisen har forvrengt mye av bildet, trenger ikke økonomer lenger å støtte seg på teoretiske modeller. Konsekvensene av det britiske eksperimentet lar seg nå tallfeste, og britene merker virkningene.
Har de dristige drømmene til Brexit-tilhengerne blitt virkelighet? Eller snarere de dystre spådommene til motstanderne?
Ved Brexit-avstemningen stemte dinosaur-eksportørene Sue Judd og Mike Walley ulikt for første gang på 30 år. Walley stemte for å bli i EU – han fryktet kompliserte handelsforhold. Judd derimot stemte for Brexit, slik flertallet i området rundt Middlewich gjorde. Hun hadde vanskelig for å tro at så mange medlemsland kunne bli enige om fornuftige regler.
Judd ville ha tilbake den kontrollen Brexit-tilhengerne lovet henne. I dag angrer hun. – Hadde jeg visst hva som skulle skje, ville jeg stemt annerledes den gangen.
EU-reglene gjelder fortsatt.
Nå er det fremfor alt ektemannen som har tatt på seg den sisyfosoppgaven mange småbedrifter står overfor. I månedsvis har Mike Walley kjempet seg gjennom forskrifter og reguleringer. Men det var ikke alltid arbeidet lønnet seg.
I EU er produkter merket med det såkalte CE-stempelet. Etter Brexit innførte Storbritannia sin egen merking med nye krav. Walley måtte overbevise sine kinesiske leverandører om å gjennomføre egne tester for å oppnå det britiske kvalitetsstempelet. Bare slik kunne han fortsette å selge produktene sine i Storbritannia. Prislappen for testene? 1.000 pund – pr. dinosaurmodell.
I august 2023 bestemte den britiske regjeringen seg plutselig for at den likevel ikke ønsket å utnytte sin nyvunne Brexit-frihet. EU-merket ble igjen godkjent. Walley fikk vite det tilfeldig gjennom en pressemelding. Alle pengene, all innsatsen, de endeløse telefonene og epostene – alt hadde vært forgjeves.
Før laget vi reglene – nå må vi bare finne oss i dem.Mike Walley, eksportør
Slik er det ifølge eksperter i mange bransjer: EU-reglene gjelder i stor grad fortsatt. Noe annet ville være for upraktisk, med tanke på det enorme markedet rett over grensen. Men britiske representanter sitter ikke lenger ved bordet i Brussel når reguleringene utformes.
Britisk næringsliv kan ikke lenger drive lobbyvirksomhet, påvirke EU-direktivene eller svekke dem som før.
EU krever kontaktadresse
“Take back control” var slagordet til Brexit-tilhengerne. Resultatet ble det motsatte: – Før laget vi reglene – nå må vi bare finne oss i dem, sier Walley. Storbritannia har mistet kontrollen, ikke gjenvunnet den.
I Storbritannia finnes det rundt fem og en halv millioner små og mellomstore bedrifter. Disse utgjør mer enn 99 prosent av alle selskapene i landet. Akkurat som den tyske Mittelstand regnes de som ryggraden i økonomien. Likevel er det nettopp disse som rammes hardest av de nye handelsbarrierene med EU.
Siden 13. desember i fjor har EUs nye produktsikkerhetsforordning vært i kraft, med en enkel regel: På alle produkter som selges i EU, må det stå en kontaktadresse til en representant innenfor unionen.
Walley har derfor forhandlet med flere aktører som tilbyr slike adresser. Til slutt landet han på et selskap i tyske Coburg. Nå betaler han 800 pund i året – mer enn 950 euro – bare for at noen skal være tilgjengelige i tilfelle problemer med produktene hans.
En stor utgift for noe som, ifølge Walley, aldri har skjedd.
For et multinasjonalt konsern er slike kostnader ubetydelige. De fleste hadde uansett allerede avdelinger i EU. Men for selskaper som “Everything Dinosaur” blir det på sikt en belastning. Tidlig i desember satte derfor flere bedrifter leveranser til EU på pause. Til og med pakker til Nord-Irland ble berørt, ettersom regionen fortsatt er en del av det europeiske indre markedet.
På sosiale medier strømmet desperate meldinger fra småbedriftseiere. Pressen skrev om den nye “Brexit-tidbomben”.
Uten Brexit hadde jeg hatt betydelig flere hårstrå.
Mike Walley
I stedet for å investere i videreutvikling av bedriften, måtte dinosaurselgerne bruke penger på konsulenter for å navigere i det nye regelverket. Hos Walley og Judd er det nå eksterne tjenesteleverandører som sørger for at dinosaurene kommer seg gjennom tollen i Frankrike, at merverdiavgiften betales korrekt, og at EU-kundene slipper å bekymre seg for uventede gebyrer når varene ankommer.
Mindre handel og lavere produktivitet
I motsetning til før, må de to i dag undertegne fakturaen i fire eksemplarer, oppgi varens verdi og i tillegg legge ved en produktkode, forteller Walley. Sue pleide tidligere å gjøre ferdig 140 pakker om dagen. Nå klarer hun bare 70.
For ham er det enda færre. Av og til føles det som om han må læres opp på nytt, sier Walley. – Uten Brexit hadde jeg hatt betydelig flere hårstrå.
Konsekvensene av Brexit kan ikke bare måles i tapt hårvekst, men også i prosent. I Storbritannia er det Office for Budget Responsibility (OBR) som har ansvar for uavhengig analyse av landets økonomiske situasjon og regjeringens budsjettplaner. OBR er statlig finansiert.
Ifølge deres beregninger vil Storbritannia på lang sikt importere og eksportere rundt 15 prosent mindre enn om landet hadde forblitt i EU.
Den potensielle produktiviteten vil dermed falle med omtrent fire prosent. Årsaken er enkel: Tollbarrierer reduserer konkurransen, og mindre konkurranse fører som regel til lavere produktivitet. Ifølge OBR vil det ta ytterligere 15 år før alle konsekvensene av Brexit blir fullt merkbare – blant annet når det gjelder prisnivået.
Prisene stiger, britene blir fattigere
Meredith Crowley, forsker ved University of Cambridge – en times togtur fra London – studerer hvordan Brexit påvirker inflasjonen. På kontoret hennes henger en whiteboard, fullstappet med matematiske formler og tall.
Brexit har gjort britene fattigere ved å presse prisene opp.Meredith Crawley, forsker
For å måle Brexit-effekten har hun valgt et produkt med en enkel forsyningskjede: vannflasker. Ved hjelp av data fra supermarkeder kunne Crowley og teamet hennes analysere hvordan prisene utviklet seg etter folkeavstemningen i 2016. Først skjedde ingenting – prisene forble stabile. Men da Storbritannia forlot det indre markedet, steg de kraftig sammenlignet med EU-landene.
Crowley mener denne effekten kan observeres i en rekke bransjer. Produsentene velter økte transportkostnader og andre utgifter over på forbrukerne. – Brexit har gjort britene fattigere ved å presse prisene opp, sier Crowley.
Forskere ved den London-baserte tenketanken NIESR anslår at Brexit vil redusere britenes disponible inntekt med 2.300 pund pr. person innen 2035.
Global Britain – en illusjon
Brexit-kampanjen levde på slagkraftige fraser. For å lokke med økonomisk vekst lanserte Brexit-tilhengerne visjonen om “Global Britain”. Storbritannia skulle, slik som i imperiets storhetstid, handle med hele verden. Den ineffektive og byråkratiske EU-økonomien skulle erstattes av sterke partnerskap med andre land.
Hvem, om ikke den stolte britiske sjøfartsnasjonen, skulle klare det?
Siden den gang har Storbritannia signert handelsavtaler og rammeavtaler med rundt 70 land. Men mange av dem kopierer stort sett bare reglene britene allerede nøt godt av som EU-medlem. En ny avtale med Canada strandet på grunn av uenigheter om importregler for ost og storfekjøtt. Avtalen med Japan ble lansert med brask og bram, men viste seg å være lite verdt. Selv britiske myndigheter anslår at den vil øke BNP med beskjedne 0,1 prosent – over en periode på 15 år.
OBRs konklusjon er nøktern: “Nye handelsavtaler med land utenfor EU vil ikke ha noen vesentlig innvirkning.”
De konservative hadde store forhåpninger om en frihandelsavtale med USA. Men statsminister etter statsminister har mislyktes i forhandlingene. Med tollentusiasten Donald Trump tilbake i Det hvite hus ser det heller ikke ut til å bli enklere. Frihandel er ikke lenger på moten.
Selv med en avtale ville ikke Storbritannia hatt mye å hente, mener Crowley. Det er “rent nonsens” å tro at ett enkelt land kan forhandle frem en bedre avtale enn EU.
Må ta riktige beslutninger
En av Londons eldste privatklubber, “Reform Club”, er et praktbygg i viktoriansk stil, ikke langt fra Buckingham Palace. Her slipper man bare inn i følge med et medlem. Innerst i den enorme lobbyen, mellom marmorsøyler og byster, står Gerard Lyons.
Økonomen var en gang rådgiver for Boris Johnson, den gang Johnson var Londons borgermester og fant ut at et Brexit-stunt kunne fremme hans politiske karriere.
Har han selv vært medansvarlig for Brexit? Lyons – iført mørk dress og fargerik slips – smiler. – La oss si det sånn: Jeg spilte en rolle.
Så sent som forrige uke fikk han en telefon fra Johnson.
Brexit er fremdeles en strålende idé økonomisk sett – den er bare blitt dårlig håndtert av politikerneGerard Lyons, økonom
Under folkeavstemningen kastet Lyons seg inn i kampen med gruppen “Economists for Brexit”. Han lovet lavere priser og økt vekst i tiden etter utmeldelsen. I dag vil han ikke lenger snakke om spådommene fra den gang. Men han mener fortsatt at britisk velstand ikke er avhengig av EU.
Hva med beregningene fra uavhengige og anerkjente institusjoner som OBR, som konkluderer med det motsatte? – Tøv. Handelsdataene vil tilbakevise deres påstander, hevder Lyons. For ham er Brexit fremdeles en strålende idé økonomisk sett – den er bare blitt dårlig håndtert av politikerne.
På en rød skinnsofa, med ettermiddagsteen foran seg, foretrekker Lyons å snakke om “Nike swoosh”-kurven: Den går bratt nedover før den gradvis peker opp igjen. Et visst fall var uunngåelig etter utmeldingen, sier han. Nå går det oppover igjen. Regjeringen må bare ta de riktige beslutningene.
Han påpeker fornøyd at Storbritannia i det minste har passert Tyskland.
Nike swoosh-kurven er en metafor fremfor en økonomisk term, og den refererer til en type økonomisk gjenoppretting som ligner på formen til Nikes ikoniske swoosh-logo: en skarp nedgang etterfulgt av en gradvis, langvarig oppgang.
Finans står sterkt – industrien sliter
Når det gjelder tjenestenæringene, har Lyons rett. De dystreste Brexit-spådommene slo aldri til. Den britiske økonomiens viktigste sektor har nylig vokst raskere enn i noen av de andre G7-landene. I Londons finansdistrikt har man lettere for å omgå nye handelshindre enn i lagerhallene i Middlewich.
Dessuten er Storbritannia langt mindre avhengig av EU når det gjelder tjenesteeksport. Omlag en tredjedel går til unionen, mens andelen for vareeksport ligger nærmere 50 prosent.
Noen bankfolk og finansrådgivere drømte etter Brexit om et “Singapore ved Themsen”. Lave skatter og mykere reguleringer skulle tiltrekke seg kapital og vise de overregulerte konkurrentene på kontinentet hvordan ekte finanskapitalisme fungerer. Singapore – den tidligere britiske kronkolonien med sine imponerende vekstrater – ble trukket frem som modell.
I dag snakker knapt noen i London om dette lenger. Det har ikke vært noen radikal deregulering av finanssektoren, sier Miles Celic, leder for TheCityUK, en lobbyorganisasjon for britisk finansnæring. – Vi er ikke noe frimarkeds-Nirvana.
Selv om London fortsatt er Europas finansielle kraftsentrum, har Brexit satt spor. Ifølge Michael Mainelli, inntil nylig Lord Mayor of London – en slags finansbyens ordfører – har utmeldingen kostet 40.000 arbeidsplasser, selv om nye jobber har kommet til. Over 60 utenlandske banker og finansselskaper har flyttet til Frankfurt, mens andre har valgt Paris eller Dublin for å sikre videre EU-tilgang.
Og flere vil følge etter. Den europeiske sentralbanken (ESB) krever nå at derivathandel i euro håndteres via kontoer i EU – for eksempel i Frankfurt – fremfor utelukkende i London. Dette vil på sikt trekke hundrevis av stillinger ut av den britiske hovedstaden.
Likevel, sier bransjefolk, kan ingen europeisk finansby måle seg med Londons dominans –hverken nå eller i overskuelig fremtid.
Langt unna ny avstemning
I den siste britiske valgkampen var Brexit og de økonomiske konsekvensene knapt et tema. Dagens konservative partileder, Kemi Badenoch, har i ettertid innrømmet at Storbritannia forlot EU uten en plan for økonomisk vekst. Statsminister Keir Starmer fra Labour lover å tilbakestille forholdet til EU, men det handler kun om marginale spørsmål – som en veterinæravtale og lettere utveksling av unge og studenter.
Alt som virkelig kunne gi britisk økonomi et løft, avviser han derimot blankt. Han forsikrer ved enhver anledning at han ikke vil ta landet tilbake i tollunionen eller det indre markedet.
Eksperter sammenligner ofte Brexit med en bilreise. Storbritannia kjørte ikke med full fart utfor en klippe – men punkterte likevel dekkene. Luften siver sakte ut. Og ingen er i sikte til å lappe dem.
Den britiske opinionen er derimot i stadig bevegelse. For hvert år som går øker andelen som plages av "Bregret" – Brexit-anger. Ifølge en måling fra det britiske analyseinstituttet YouGov mener nå 55 prosent at Brexit var en feil, mens bare 30 prosent er uenige.
Likevel er en ny folkeavstemming lite sannsynlig på kort sikt.
For Mike Walley er det like greit, til tross for alt det nye byråkratiet. – Ingenting ville vært verre enn en ny årelang kamp om gjeninnmelding, sier han i lageret sitt i Middlewich. – Usikkerhet er det siste et lite selskap som vårt trenger.