Ved jevne mellomrom dukker det opp saker hvor unge mennesker skal ta et oppgjør med forutinntatte voksne som reagerer på at de jobber «i kassa på Rimi». Debatten fremstår for det meste litt konstruert, særlig siden Rimi ikke eksisterer lenger, men mest fordi det presser frem et relevant spørsmål. Hvem er det som tar råd fra mennesker som sier sånt?
Uansett, det er lite å skamme seg over ved en kassejobb, eller en jobb i dagligvare. Tvert imot. Mange slike jobber ender i lederansvar og svært gode utbetalinger, for den som er arbeidsvillig og ambisiøs. Det er årlig eksempler på franchisetagere i norske dagligvarekjeder som tjener like mye som Norges best betalte toppsjefer, men som er sin egen sjef, fremfor å måtte svare til departementer eller sinte menn i skreddersydde dresser.
Det er heller et annet yrke du skal bekymre deg for. Som åpenbart leder til apati. Hvor kravet til stilling er fantasiløshet. Jobben med å skrive og oversette beskrivelser av filmer på norske strømmetjenester.
Er du litt eldre enn årets russekull er sjansen stor for at du husker hvordan det var å leie video fysisk. Lese bakpå boksen og finne ut om dette er verdt å se. Sett i ettertid var det ofte folk som skrev bedre tekster enn det faktiske manuset og plottet.
Sånn er det ikke lenger. Langt derifra. Skal du se en film på en av de største strømmetjenestene i Norge er det håpløst å forholde seg til beskrivelsen av filmen.
Hvordan går det an å være lat i en så til de grader enkel og behagelig jobb?
Er det for mye å forvente en smule arbeidsstolthet? Eller i det minste litt mer konkret informasjon om plottet?
Eller er dette en adekvat beskrivelse av Pirates of the Caribbean:
«Den sjarmerende kapteinen Jack Sparrow ser på det karibiske hav som en eneste stor lekeplass, rik på eventyr og mysterier. Her kan han boltre seg i krystallklart vann og leve livet som sjørøver»
Hva med «For hva skal man egentlig si når man plutselig står ansikt til ansikt med et av de mest berømte menneskene i verden?»
Du tippet ikke Notting Hill du heller?
Denne tar du:
«Krigshelt, mogul og profet. Han er kanskje ikke den mest intelligente personen i verden, men han har litt av et liv.»
Du trykker play og setter i gang Forrest Gump med denne litterære fristelsen?
Ikke det?
Hva med:
«Mens resten av landet ble slått ned i støvlene, klekket de en plan som ga dem mer av godene.»
Det kan tenkes det finnes mer presise oppsummeringer av filmatiseringen av The Big Short av Michael Lewis.
Du blar deg videre. Finner en tidløs klassiker. Har du hørt om Ghostbusters? Ikke? Nei, da kan du lure på om dette er eventyr, eller en dramatisk beskrivelse av tre akademikeres spiral inn i arbeidsledighet, desperasjon og psykisk sykdom? Ikke godt å si, ut ifra beskrivelsen: «Tre parapsykologiprofessorer mister forskningsstipendene sine og bestemmer seg for å starte sitt eget firma, Ghostbusters».
Da er det bedre med en actionfilm. For eksempel triologien om flaggermusmannen: Batman Begins, The Dark Knight og The Dark Knight rises, for eksempel, som beskrives slik:
«Bruce Wayne fikk sår på sinnet da han som liten gutt så foreldrene bli skutt og drept. Ungdomstiden ble fylt av forbrytelser, opprør og rastløse reiser verden rundt.»
Deretter kom oppfølgeren:
«I en by svermer frykten. En forskrudd gærning vil knuse enhver forestilling av heltebildet. Hvorfor er han så sur?» og så: «Han tapte nesten alt, men nå er en ny ondskap på fremmarsj. Vi får håpe han har litt drivstoff igjen på Batmobil-tanken».
Nok prat om kassejobber, det er en annen gruppe arbeidstakere som trenger din oppmerksomhet. Og beskjeden må være klar: Ta deg sammen!
