<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
+ mer
DEN STORE KLOKKEDRØMMEN: For snart ti år siden brakte en ung Martin Trøhaugen en klokkeskisse til urmaker Espen Saastad. Nå har han eget klokkemerke: Liger Watches. Foto: Eivind Yggeseth

Plutselig hadde Norge over 20 klokkemerker

Den gang da folk brukte klokke som klokke fantes det ingen norske klokker. Nå er klokker blitt armpryd og Norge kan by på over 20 forskjellige merker. Hva skjedde?

Publisert 21. mai 2021 kl. 08.42
Oppdatert 24. mai 2021 klokken 10.07
Lesetid: 21 minutter
Artikkellengde er 5035 ord

De fleste luksusklokker kommer enten fra Genève i Sveits, Iwate i Japan eller Glashütte i Tyskland. Skriver vi Rolex tenker du Sveits. Grand Seiko? Japan. Enkel quizzing. 

Men hva med bygården bak McDonald's på Majorstuen? Tveita? Eller Porsgrunn? Ikke steder man umiddelbart forknipper med urmakeri. 

Likevel skjer det ting her. De seneste årene har en haug med norske klokkemerker dukket opp. Ikke bare én eller to, som det var rundt årtusenskiftet da Jørgen Amundsen startet sitt eget merke under samme navn. Flerfoldige – mer enn 20 har prøvd seg siden den tid.

Noen forsøker å kapitalisere på svenske Filip Tysanders gigantsuksess med Daniel Wellington; andre ser opp til gamle sveitsere med rufsete fippskjegg, pertentlig hvit frakk og all verdens tid. 

Noen priser klokkene til en lett oppnåelig tusenlapp. Andre koster over 50.000 kroner. 

Noen spiller på «Made in Norway». Andre spiller på designinspirasjon fra pittoreske fjorder, laks og gutta på skauen. Og noen disker opp med norsk historie, produsert i Sveits.

Noen lykkes. Andre feiler i å få tannhjulene til å gå skikkelig rundt. Tilbake i 2018 skrev Finansavisen en reportasje om hvordan seks av da 21 norske klokkemerker virket å være inaktive. 

Noen av de norske klokkemerkene siden 2000

  • Liger Watches
  • Amundsen Oslo
  • Alf Lie
  • Bruvik 
  • North Sea 
  • VAAR 
  • Von Doren 
  • Micromilspec 
  • Alexander Venacci
  • Aigi 
  • Cursus Victus
  • Andreas Ingeman 
  • Radium Instruments 
  • Berg Watches
  • Harper & Brooks 
  • Bragdur
  • Henry Blake
  • Bølgene
  • Valhalla of Norway

I tillegg finnes det minst seks merker som enten er konkurs, inaktive eller uten aktivitet å sporte. 

Hva er det som driver nordmenn til å starte business innenfor et felt vi har tilnærmet null tradisjon for?

VISER SEG FRAM: Rune Bruvik setter opp sin stand på den store klokkemessen i Basel, Sveits. Foto: Bruvik

Å hoppe etter Amundsen

Kanskje er det en nyfunnet entusiasme. Forrige klokkespesial av Finansavisen Premium var et dypdykk i den norske klokkeentusiasmen og traff noen av landets mest profilerte samlere, skribenter og selgere. For interessen for luksusklokker har skutt i været de siste årene og med det i tankene vil det ikke være helt søkt å hypotisere at det finnes en viss korrelasjon mellom flere norske entusiaster og flere norske klokkemerker. 

– Jeg skyndte meg litt i starten. Norge er jo ikke et så stort land, så jeg tenkte at skulle jeg lage et norsk klokkemerke ville det være begrenset hvor mange norske merker og norske klokker man kunne selge til det norske markedet. Men der tok jeg feil. Klokkeinteressen har steget ekstremt. Bevisstgjøringen i Norge fra 2012 til i dag er helt vill, sier Rune Bruvik. 

Etter Jørgen Amundsen var han neste nordmann til å ta fatt i klokkedrømmen. Også han med et glimt for eventyr, ekspedisjon og design. Året var 2009. 

URKLOKKEN: En av Bruviks tidligste modeller var dykkerklokken Bruvik Svalbard. Her er noen av tegningene brukt for prototypen. Foto: Bruvik

– Hvorfor klokkemerke?

– Det var jo egentlig en blanding av en tidlig lidenskap fra ungdomstiden, og en tur til Sveits med familien. Der ble jeg introdusert for sveitsiske klokker og fikk med meg hjem en sort Swatch med oransje detaljer. Jeg var veldig fascinert over designet på så små flater, sier den tidligere fysioterapeuten. 

Det skulle imidlertid gå noen år før den latente klokkedrømmen ble virkelighet. Bruvik vurderte aldri å gå på skole for produktdesign, industridesign eller å bli urmaker. Det var først da hans kone Kristine Viksø, som er utdannet tekstildesigner, startet sin egen klesproduksjon i Portugal at han så det var praktisk mulig å ta tak på noe så uvanlig som et eget klokkemerke. 

– Da jeg søkte etter produsenter i Sveits i 2008 var det nesten umulig å få noe svar fra fabrikker og andre merkevarer. Etter litt jobb kom jeg i kontakt med tre alternativer, og jeg valgte de som kunne produsere keramiske deler. Det var ganske nytt på den tiden. 

I løpet av det påfølgende året fikk han mekket seg en egen Bruvik-protoype. Den viste han på en norsk pressemesse med en forhandler i 2009. 

NYESTE: Bruviks nyeste modell ble lansert i fjor. Senja GMT har en kasse i stål og urverk fra ETA med GMT-funksjon. Klokken er produsert i Sveits og koster 20.000 kroner. Foto: Bruvik

– Der fikk jeg nesten all oppmerksomheten. Men jeg hadde også svidd av nesten 300.000 kroner av mine egne sparepenger. Plutselig fikk jeg forhandlere og stilte opp på frokost-TV. Da måtte jeg sette i gang produksjon. 

Virkelighet

Slagordet var «Wear a piece of Norway.» Innpakningen spilte på norsk natur. Aller første klokke ble levert til kunde rett før jul samme år. Med en god start sluttet han i jobben som fysioterapaut og gikk all in i Bruvik.

– Noen trodde nok først at det skulle være en døgnflue. Men da jeg lanserte en damevariant av klokken solgte vi nesten mer enn herrevariantene. Og modellen «Fjord» gjorde virkelig en forskjell. 

I den klokken hadde Bruvik innkapslet en dråpe norsk fjellvann. Den litt mindre varianten «Lady Fjord» i roségull vant andreplass i en europeisk klokkekonkurranse i kategorien dameklokker under 100.000 kroner. 

– Det viste at selv det kresne internasjonale markedet anerkjente at vi hadde laget noe helt eget og at DNA-et viste seg i produktet. Det er fortsatt noe av det største som har skjedd meg så langt. 

PÅ TUR I NORSK NATUR: Rune Bruvik står bak merket Bruvik. Her er han på tur til Senja i sammenheng med lanseringen av klokken under samme navn. Foto: Bruvik

Bruvik er i dag et one-man-show. Han er altså eneste ansatte. Ifølge gründeren selges det årlig mellom 400 og 500 klokker. Totalt skal det finnes rundt 4.800 Bruvik-klokker ute i verden.

Norsk på norsk

– Hva er et norsk klokkemerke for deg?

– Danskene har som oftest ganske tydelige designtrekk. Dansk design er innarbeidet. Nordmenn har ikke den tradisjonen, og det er vanskelig å definere et typisk norsk design. For min del handler alt om å ha et eget univers. Et eget konsept. En bit av Norge som man tar inn i klokkeverden. Jeg tror ikke vi har en felles plattform som andre land kunne lent seg mot. Det gjør kanskje at man må være enda mer kreativ. Og det er ganske utfordrende å finne noe som både er forståelig og kan overføres til design på en troverdig måte. 

– Føler du noen entusiaster da synes det kan bli litt mye «storytelling»?

VANNTETT: I en av sine første klokker puttet Bruvik inn det som bokstavelig talt var norske ingredienser. Foto: Bruvik

– Ja. Men så lenge nøkkelpunktene henger helt spesifikt sammen med detaljer som man snakker om rundt produkter mener jeg det er innafor. Om du derimot bare snakker om inspirasjon fra fjord og fjell, men kun viser til en generisk klokke folk har sett tusen ganger før, da er det ikke like lett, argumenterer Bruvik. 

Mange av merkene har altså den norske historien, et univers og design å lene seg på. Men ingen lager urverkene selv. Der tar de fleste fatt i sveitserne. 

– Jeg har flere ganger fått spørsmål om hvorfor man ikke produserer urverk i Norge. Men det er litt vanskelig å forklare hvor mye det faktisk ville ha kostet. For ikke å snakke om hvor mye selv sveitserne sliter for å gjøre det hjemme hos seg selv. 

ET MØTE: Det er snart ti år siden Martin Trøhaugen kom med sin første klokkeskisse til urmaker Espen Saastad. Nå har Trøhaugen eget klokkemerke. Foto: Eivind Yggeseth

Porsgrunn, kl. 11:10

Ferden går videre. Et par år etter at Bruvik lette etter produsenter i Sveits var det en annen nordmann som også gikk med klokkeidé i magen. For snart ti år siden drodlet Martin Trøhaugen (32) en tegning av drømmeklokken. Den skulle være stor. Men også ryddig, uten masse rotete detaljer. 

– Jeg hadde tegnet klokker siden ungdomsskolen. 

Trøhaugen, forøvrig fra Lørenskog, viste skissene til en urmaker i Oslo. Urmakeren var Espen Saastad. Tidligere hadde han gründet merket Alf Lie (som han senere solgte seg helt ut av i 2015). Ved ren tilfeldighet hadde Trøhaugen altså møtt en av de med mest erfaring innenfor feltet her til lands. 

Kanskje så Saastad noe av seg selv i den unge karen med skisse i hånd.

– Den første klokken jeg designet var også ganske særegen. Mange sa den var rar. Derfor følte ikke jeg at jeg kunne dømme Martins idé, sier han.

FRA SKISSE TIL STÅL: Her kan du se noen av Trøhaugens første skisser til sin norske klokke. Klokken som ligger på bordet er den første ferdige modellen i 40 mm. Foto: Eivind Yggeseth

De to fikk etter hvert tannhjulene i gang. 

– Mange tenker at det kanskje er enkelt å utvikle en klokke. Å nei. Det er flerfoldige elementer. Ikke bare skal du lage en klokke. Du må lage mange verktøy og verktøyholdere selv, sier Saastad.

Han er tredje generasjons urmaker. 

– Vi gikk gjennom Martins tegninger for å se hva vi kunne gjøre. I verkstedet mitt lagde vi først prototyper i messing, et metall som er lettere å bearbeide enn stål. 

I Porsgrunn sitter Saastad på det han selv omtaler som noe av det mest avanserte klokkeproduksjonsutstyret i Skandinavia. Der tok han fatt i å hjelpe Trøhaugen, som til vanlig er IT-mann, i gang. De to viser oss rundt. 

STARTBLOKK: Urkassen starter som en blokk rustfritt stål, før Saastad kjører flerfoldige operasjon i CNC-maskinen. Foto: Eivind Yggeseth

– Jeg trodde ærlig talt at mitt design skulle være enkelt å sette igang. Det viste seg ikke å være slik, sier Trøhaugen og peker på en av hans første tegninger gjort med penn og papir. 

Flere detaljer måtte endres før de i det hele tatt kunne begynne å frese og pusse. Veien fra tegning til ferdig klokke i hånden er ikke nødvendigvis lett. Ei heller lite kapitalkrevende. Spør du de selv var ikke alt i boks før i fjor. 50 klokker er produsert. Omtrent halvparten skal være solgt. 

Prototypingen og utvikling er gjort av Saastad, i en sidegate i sentrum av Porsgrunn, et steinkast unna hans forretning. Saastad plottet ut tegningene i CAD. De første kassene ble frest ut av urmakeren selv i verkstedets fasjonable CNC-maskin. På prototypen har han også blånert skruene som funker som timeindikatorer. Og ikke minst laget skiven. 

DET FERDIGE PRODUKTET: Dagens utgave av Liger-klokken. Foto: Eivind Yggeseth

– Mye av det arbeides gjøres for hånd og tar tid, sier Saastad i det han tar oss igjennom de forskjellige områdene i lokalet. 

Pussemaskiner står oppstilt ved store glassvinduer. En høy urmakerbenk i tre er flankert av store dataskjermer. En maskin sandblåser. En annen polerer. 

På de fleste flater ligger mikromekaniske deler. Halvveis utfreste urkasser. Og andre finurligheter som kun de som er utdannet innenfor faget kan identifisere. 

Sveitsisk urverk

Liger-klokkene kommer for tiden i to utgaver. En veldig stor, med diameter på 50 mm (det er 3 mm større enn industristandarden for «stor klokke»: Panerai), samt en mindre utgave i 40 mm. Begge koster 25.000 kroner. Urverket er sveitsisk, fra Swatch Groups ETA. Selv om prototype og utvikling er gjort i Norge er det dog ikke ensbetydende med at alle deler blir laget i Norge. 

JAKTER «NORWEGIAN MADE»: Trøhaugen forteller at han drømmer om et dedikert produksjonslokale i Oslo for sitt klokkemerke Liger. På armen har han sin største modell, med en diameter på 50 mm. Foto: Eivind Yggeseth

– Ettersom at det ikke er satt noen standard for hva «Norwegian made» innebærer, har jeg valgt å følge samme standard som «Swiss made». 60 prosent av produksjonskostnaden skal dermed holdes her til lands. Det vil si at noen deler kan være produsert utenfra, men at hovedvekten av arbeidet blir lagt ned her, sier Trøhaugen. 

Liger Watches

Startet av Martin Trøhaugen (32) fra Lørenskog. Drives ved siden av fulltidsjobb innen IT. Utvikling gjort hos urmaker Espen Saastad i Porsgrunn. Monteres på samme sted. 

Størrelse: 50 eller 40 mm.

Urverk: ETA 2824 (sveitsisk).

Vannresistens: 30 meter.

Pris: 25.000 kroner. 

– Skal du gjøre alt selv er det morsomt, men man må jo prøve å gjøre noen penger på dette også. Etter at vi hadde gjort ferdig protoyper her, kunne vi fått noen av delene, for eksempel skivene, produsert andre steder, sier Saastad. 

FRA PRODUKSJONSLOKALENE: Alle Liger-klokkene monteres på Saastads verksted i Porsgrunn. <strong>Foto: Eivind Yggeseth</strong> (1 / 4)
FRA PRODUKSJONSLOKALENE: Alle Liger-klokkene monteres på Saastads verksted i Porsgrunn. Foto: Eivind Yggeseth

For prototypene var urkasse, urverksholder og urskive produsert i verkstedet i Porsgrunn. Der monteres alle klokke, men noen av delene kan altså komme fra andre steder i verden.

– Sånn kostnadsmessig lønner det seg ikke at jeg skal stå her å lage alt selv, poengterer urmaker Saastad, som etter at han mistet forhandler-statusen på Rolex har måttet legge fokuset på andre prosjekter. 

– Selv om jeg drømmer om å leie et lokale i Oslo og produsere mye der, kommenterer Trøhaugen muntert. 

– Det er jo et håp om å holde deler av produksjonen i Norge, fortsetter karen bak Liger. 

KLOKKEVETERAN: Urmaker Espen Saastad har lang fartstid innenfor bransjen, blant annet gjennom Alf Lie og egen urmakerforretning. Han har hjulpet Trøhaugen, som selv ikke er urmaker, gjennom prototyping og produksjon av Liger-klokkene. Foto: Eivind Yggeseth

– Stor, men elegant

Der mange andre av de norske klokkemerkene velger å hente designinspirasjon fra Norge og bygge det inn i merkevaren, valgte Trøhaugen å droppe alt det når han skulle mekke Liger.

– Å gjøre en større del av arbeidet med utvikling i Norge er et valg man tar. Jeg har ikke lagt meg opp i å knytte designet til en bil eller en dyp fjord for eksempel. Eller en annen story. Designet er min greie – noe jeg likte selv.  Og jeg anser det som et godt stykke kvalitetsmessig arbeid, argumenterer Trøhaugen. 

Navnet Liger kommer fra den menneskeskapte hybriden mellom tiger og løve. 

– Stor, men elegant, sier Trøhaugen. 

SISTE FINISJ: Trøhaugens egne bilder fra produksjonen. Her gis urkassen en børstet finisj på en slipemaskin. Foto: Liger Watches

Han plukker opp en klokke fra kofferten han som oftest reiser rundt med. Der har han et par ferdige klokker å vise potensielle kunder. Urskivene er enten sorte eller hvite, i høyglans. Skruer fungerer som timesindikatorer. Kassen har en karakteristisk form – den fremstår som både firkantet og rund på samme tid – og sitter nokså høyt på håndleddet. Selv om remfestene er relativt korte er versjonen i 50 mm utvilsomt laget for de med mer kraftige håndledd.  

– Skal man ha en stor klokke må man ofte ta til takke med noe med masse detaljer. Og vil du ha en clean klokke er det ofte en liten dressmodell, fortsetter klokkegründeren om designetoset bak Liger. 

SKISSER: Tidlige tegninger fra før urkassen ble ferdig utviklet. Foto: Eivind Yggeseth

Hva kvalifiserer til «SWISS»?

Selv om det oppgis at en klokke er laget i Sveits betyr ikke det at hundre prosent av delene har samme opprinnelsesland. Hva som kan markeres som «Swiss» og «Swiss movement» er regulert av føderal sveitsisk lov. 

Slik er regelen for klokker, noe forenklet: For å møte kravene må urverket være sveitsisk, urverket må være montert i urkassen i Sveits, den ferdige klokken må være testet/inspisert i Sveits og minst 60 prosent av produksjonskostnadene må være generert i Sveits. 

COSC

På Braut Haaland og soldaters håndledd

Til hovedstaden. 

Det siste året har enda et nytt norsk klokkemerke dukket opp. Flere har lagt merke til det. Ikke nødvendigvis så mye det sivile publikum (dog med ett unntak, men det kommer vi tilbake til senere). Primært i militære kretser har de blåst seg opp. 

Bak Micromilspec står nordmannen Henrik Rye, som tidligere har startet klokkemerket Brathwait. Den gang var det moteklokker produsert i Kina. Nå har han puttet kreftene i å lage skreddersydde klokker – satt sammen i Sveits – for norske og utenlandske forsvarsavdelinger.

BAK MICROMILSPEC: Anders Drage (til venstre) og Henrik Rye i klokkemerket Micromilspec. Her på kontoret på Majorstuen. Foto: Eivind Yggeseth

En ting legger du umiddelbart merke til hos denne klokke-gründeren. Selv går han ikke med klokke på armen. 

– Fordi jeg tenker på klokker hele dagen uansett, sier Rye fra det lille kontoret på Majorstuen. 

Med seg på laget, på andre siden av bordet, har han Anders Drage. Den sorte kontorinnredningen er som deres klokker – satt sammen i Sveits. 

Micromilspec har gått i pluss siden de mottok første bestilling, proklamerer Rye. Nå er de to fulltids ansatte og har levert sin tusende klokke. På kundelisten? Blant andre Telemark Bataljon.

Mekaniske klokker for militære avdelinger? Er ikke det litt gammeldags, spør du kanskje deg selv. Det er ikke helt søkt.

– Mange produsenter starter i det militære. Men da kun for kommersielle grunner til å selge mer av det samme produktet til sivile etterpå.

FIKS FERDIG: Micromilspec selger klokker primært til medlemmer av militære avdelinger. Her er en av deres tidligste klokker, gjort for 330-skvadronen. Foto: Eivind Yggeseth

Våpenskjold og stempler

Rye forteller at når dagens militære avdelinger er på utkikk etter en avdelingsklokke er det ikke nødvendigvis som en del av deres taktiske utstyr. Mer for samhold, som en markering, heder og minne. 

– Da ender de vanligvis opp med å kjøpe en standardutgave av en kjent modell fra et kjent merke, hvor de har fått stemplet sitt våpenskjold på urskiven eller inngravert på baklokket uten videre modifikasjoner, dog til en høyere pris.

Micromilspec

Klokkene lages på spesifikasjon, men her er noen fellesnevnere:

Materiale: Kasse i stål eller karbon.

Diameter: 42 mm.

Vannresistens: 100 meter.

Urverk: Sellita SW-200, ETA 2824 eller Vaucher-verket 3022 (kronograf).

Prisene starter på noe under 10.000 kroner, men klokkene er normalt ikke til salgs for sivile. 

Micromilspec foreslår å gå hakket lenger.

– Vårt mål er at hver klokke skal fortelle en historie som er både spesifikk og relevant for brukeren. Slik at du kan ha et personlig forhold til delene og klokken. Ikke omvendt og at du kjøper en generisk klokke som du så skaper et forhold til senere. Vi produserer ingenting uten et personlig forhold.

MANGE MULIGHETER: Hver klokkemodell er designet etter kundens ønsker. Detaljene kan være våpenskjold, insignia og andre kjennemerker. Foto: Eivind Yggeseth

Utviklingen gjøres hos partnere i Sveits. Designet tar de for seg i Norge. Når en avdeling tar kontakt reiser Rye og Drage som oftest til basen de holder til ved; nå under corona primært på Teams. 

Ledelsen hos oppdragsgiverne er med på å utvikle og godkjenne produktene, forteller Rye. Sammen går de gjennom historie, kultur og andre elementer de ønsker å fange opp i klokken.

– Vi har tilgang til egne maskiner, teknikker og eksperter som vi jobber fast med i Sveits. Når vi leverer de heftigste klokkene er det med urverk fra Vaucher, som også leverer til Richard Mille og Audemars Piguet.

Den sveitsiske produsenten Richard Mille selger de fleste av sine klokker godt over millionen. Den norske skiskytteren Johannes Thingnes Bø har eksempelvis en egen spesialutgave fra denne produsenten.

I DETALJENE: Her er en av Micromilspecs urskiver, spesifikt modellen produsert for Panserbataljonen. Mønsteret på skiven tar inspirasjon for kampvognen CV90s belter. Foto: Eivind Yggeseth
SKAL TESTES: Micromilspec forteller at de har en del klokker ute på lån til potensielle kunder, samt hos personer de ønsker at skal teste klokkene i hardføre miljøer. Foto: Eivind Yggeseth

Den jevne Micromilspec-klokken koster dog noe under 10.000 kroner, da med urverk fra Sellita og urkasse i stål. De i den aktuelle avdelingen som ønsker klokken både forhåndsbestiller og kjøper klokken privat.

Ut av landet

Til tross for at 2020 var Micromilspecs første fulle år i business har det kommet flere henvendelser fra det store utland.

– Før var det folk som tok kontakt med oss annenhver måned. Så hver måned. Nå kommer det nye prosjekter inn hver uke. Vi lanserte nettopp et prosjekt i USA, to i Canada og vi er også i oppstartsfasen med et i Australia.

– Den i Canada er spesielt morsom. Der hadde avdelingen vært i prat med en annen stor og kjent sveitsisk produsenten i fjor. Men da fikk de nei av de militære sjefene. Til vårt forslag sa de derimot ja, fortsetter Rye engasjert.  

Foto: Eivind Yggeseth

Sånn får de konkurrert med de store spillerne.

– Vi kan ikke direkte konkurrere med en Rolex eller Patek Philippe på merkevare eller historie, men når klokken er personlig for deg får du nok mer lyst til å ta den på deg i flere tilfeller.

Noen kunder kjøper klokken som et minne og bruker den aldri. Andre bruker den på oppdrag, ifølge Rye. Men mest for det sivile hverdagsliv og kanskje til finstasen.

Nylig har de også høstet oppmerksomhet utenfor den militære verden. De forteller at en av Ryes ansatte fikk kontakt med støtteapparatet til fotballspilleren Erling Braut Haaland. Nå har Dortmund-spissen en spesialbestilt klokke under produksjon, med kronografurverk fra Vaucher, kasse i karbon og forventet levering før jul.

PÅ KONTORET: Henrik Rye (til venstre) har startet klokkemerke før. Da var det Brathwait, som nå driftes fra USA. Foto: Eivind Yggeseth

Hva synes klokkeentusiastene?

Fra Oslo til internett. Det siste året er det nettopp der at enda flere norske klokkeentusiaster har samlet seg for å dele sin passion for mikromekanikk og klokkekunst. Morten Paulsen er kreativ leder og moderator på Facebook-forumet Klokkeriet, med 68.000 medlemmer. 

– Tror du nordmenn er litt mer kritiske til norske klokkemerker enn ovenfor merker fra eksempelvis Sveits og Japan?

– Det er litt både og. Det er en voksende entusiastgruppe for de fleste norske merkene. Vi ser ganske bra oppslutning i bildetråder. Spesielt for Radium, Bruvik og Von Doren. Men både gamle og nye merker har virkelig fått fart på seg. Eksempelvis Valhalla of Norway, Cursus Watch Co og Bragdur, sier Paulsen. 

KLOKKERIET: Morten Paulsen er moderator og kreativ leder i Facebook-gruppen dedikert til klokker, med nesten 70.000 medlemmer. Foto: Privat

– Nå er det flere norske merker som gjør en skikkelig jobb, men de må jobbe hardere for respekten fra samlere som tidlig bare holdt seg til etablerte merker, fortsetter han. 

Øyvind Von Doren Asbjørnsens sjakktrekk

Til tross for mange norske klokkemerker finner du de færreste hos norske urmakerforretninger. 

Forlegger og filmskaper Øyvind Von Doren Asbjørnsen omgikk i 2017 den utfordringen ved å åpne egen butikk – allerede året etter at han startet sitt eget klokkemerke: Von Doren. 

– En livslang drøm, innleder Asbjørnsen, som lenge hadde samlet på klokker. 

Nå er butikken på prominent adresse i Frognerveien. Og 2020 var det første året han endelig gikk i pluss. 

PÅ FROGNER: Øyvind Von Doren Asbjørnsen startet både klokkemerke og klokkebutikk. Foto: Nicolai Giil

Von Dorens skapelser – og universet rundt – henter inspirasjon fra norsk historie. Strabasiøse ferder over Atlanterhavet i finurlige farkoster. Skattejakt. Og sjakk – Magnus Carlsen er en av de med deres klokker på håndleddet. 

Von Doren

Grunnlagt av Øyvind Von Doren Asbjørnsen i 2016. Selger klokker fra 2.248 til 18.900 kroner. De rimeligere kvartsmodellene er produsert i Asia (dog med sveitsisk urverk). De mekaniske modellene bærer «Swiss Made» på skiven. 

Som filmskaper står Asbjørnsen blant annet bak dokumentaren «Prinsen av sjakk» (2005) og «Magnus» (2016), om sjakktalentet Magnus Carlsen. 

Her gjøres også designarbeid i Norge. Blant annet sammen med Inventas og Kind Norway, ifølge Asbjørnsen. Selv er han sønn av Ålesund og krydrer det hele med personlig fascinasjon for historie. 

ÅPNET BUTIKK: Asbjørnsen utenfor sjappa på Forgner. Butikken åpnet han året etter klokkemerket ble startet. Foto: Nicolai Giil

– Alle klokkene våre har sveitsiske urverk. Forskjellen ligger i at de mekaniske klokkene bygges i Sveits, mens modellene med kvartsverk produseres i Asia, sier Asbjørnsen. 

Han sitter bak disken i den lille butikken på Frogner. På utsiden flagges det med «TaxFree» for turistene som vanligvis spankulerer fra sentrum til Frognerparken. Om du selv skulle vært ute en dag og spankulerte på vestkanten skal du ikke se bort i fra at du kan bli passert av en Mini med nummerskiltene «URVERK». Det vil isåfall være Asbjørnsen – sikkert på vei til klokkejobb. 

Inne i butikken viser han nå entusiastisk fram en av sine første klokker: Runde. Det var en relativt enkel kvartsmodell, med timer, minutter og sekunder. Priset til under 3.000 kroner. På baklokket hadde gründeren fått utfold for historiefascinasjonen. 

– Den er utsmykket etter inspirasjon fra myntene som ble funnet på havdypet utenfor øya Runde. I 1725 sank et hollandsk handelsskip der, ikke langt utenfor Ålesund. Skipet var lastet med gullmynter, forteller Asbjørnsen. 

Designetos

En av modellene han er aller mest stolt av er Grandmaster. Den har et såkalt «open heart», hvilket betyr at urskiven har en utskjæring som gir innsyn til klokkens hjerte: balansen. 

– Jeg liker å legge et hint av vintage i designet. Inspirert av fortiden – for fremtiden.

URÆD: Klokken Von Doren lanserte på Kickstarter solgte fort inn til målet. Her er utgaven med norsk datohjul. Foto: Nicolai Giil

Tar du en titt på informasjonspamfletten for Grandmaster II er storyen rundt klar. Sjakk. Det er ikke så rart om du tar en nærmere titt på hva Asbjørnsen har gjort tidligere. To av hans filmer er dokumentarene Prinsen av sjakk fra 2006 og Magnus fra 2006 – om Magnus Carlsen. 

– Folk er nysgjerrige på skandinavisk design. Samtidig er Norge og Sveits litt like. Vi har begge solid økonomi og setter pris på kvalitet. I Norge har vi naturligvis ikke den tradisjonen for urmakeri, men det kan vi jo fort få, mener Asbjørnsen. 

Klokkebusiness 101

Gründeren har brukt flere forskjellige investeringsmetoder for å holde skuta gående i retningen han som grunnlegger ønsker. 

SJAKKINSPIRASJON: Asbjørnsen har vært med på produksjonen av to sjakkfilmer, og klokken «Grandmaster» er bygget rundt sportens univers. Foto: Nicolai Giil

– Det er beinhard jobbing å holde liv i et klokkemerke. Man må komme inn i markedet, og fortsette å lansere nye modeller. Dette er ikke noe «quick money scheme», som kanskje mange tror. 

Startkapitalen i 2016 var det Asbjørnsen selv hadde spart opp etter å ha laget en film og hjulpet til med salget av et forlag – pluss en del av vintagesamlingen. I januar i fjor fikk Von Doren sjøsatt dykkerklokken Uræd via folkefinansieringsplattformen Kickstarter. Der gikk det unna. Etter et kvarter hadde han fått inn forhåndsbestillinger for én million kroner. Etter fire timer var beløpet doblet, i følge Asbjørnsen. 

I år jakter han en målrettet emisjon. Samtidig har han hatt med seg hjelpsomme investorer og styremedlemmer underveis.

– Vi satser stort på utlandet nå, proklamerer klokkemannen som har tro på det asiatiske markedet. 

GRANDMASTER: Utgaven til høyre har såkalt «open heart», med innsyn til balansehjulet. Foto: Nicolai Giil

Uræd var den modellen som pr. dags dato har høstet mest oppmerksomhet, selv etter noen hickups med levering på grunn av pandemien. Men til tross for suksess på Kickstarter skal de nok ikke benytte seg av denne plattformen igjen. 

– Der er det veldig mange andre små klokkemerker av varierende kvalitet for tiden.

I stedet setter han pris på egen nettside, et knippe norske og utenlandske forhandlere og egen butikk. 

ØYE FOR FORBEDRING:  Sjur Stangebye-Hansen ble med i Thomas Cappelen Mallings Radium Instruments i 2019. Da lanserte han et prosjekt for å ta merket til det neste steget. Strategien ble dubbet «Skikk på sjappa med Sjur». Foto: Nicolai Giil

Gutta på Tveita

Radium Instruments er det siste norske klokkemerket som skal besøkes. 

Radium ble grunnlagt av forfatter og filmregissør Thomas Cappelen Malling, som senere fikk Sjur Stangebye-Hansen med på laget. I dag monteres klokkene av urmaker Simen Solvold hos Ur-tjenesten

Radiums univers er basert på ting som krigshistorie (tenk gutta på skauen) og gamle dykkerinstrumenter. Spesifikt tar kassen designinspirasjon fra Panerais tidlige dybdemålere fra 50-tallet. Det vises også i navnene de har døpt deres klokker med. «Milorg». «MoD». «Sabotør». «Kommando». Urskivene bærer karakteristikker som «Oslo prod» og «Norge». I likhet med Micromilspec har de også levert klokker til medlemmer av norske forsvarsavdelinger. 

Men her er de aller fleste kundene eventyrlystne sivilister. 

RØFF: Urkassen er produsert i Oslo og er freset ut i aluminium som så er sandblåst. Radium spiller mye på norsk historie. Kronen er imidlertid italienskprodusert. Foto: Nicolai Giil
PLAIN: Baksiden av klokken er enkelt utformet uten graveringer, i motsetning til de tidligste modellene fra Radium Instruments. Det åpner dog opp for å kunne gravere noe etter personlig ønske. Foto: Nicolai Giil

Urkassene er laget i norsk aluminium og frest ut på Grourud i Oslo. Viserne og urskiven er produsert i Asia. Sistnevnte gravert i Norge. Kronen er fra Italia. Et av urverkene de bruker er et håndopptrukket 6498 med 53 timers gangreserve (spesifikt for modellen MoD), som har vært i produksjon hos ETA og Unitas i mange tiår. Prislappen for hele pakken er 29.990 kroner. Standardklokken Original (med ETA 6497) går for rett under 25.000 kroner.

En bukett med sandblåst aluminium

Når vi entrer den gamle industriblokken på Tveita er karene godt i gang med monteringen av en ny batch klokker som skal ut til kundene. Stangebye-Hansen driver til daglig blomsterbutikk. Nå står han foran en bukett med sandblåst aluminium. 

 – Det virker til at veldig få av nordmennene som starter klokkemerke faktisk er urmakere «by trade». Er det noe grunn til det?

– Vi har ikke tid til sånn, melder Solvold og ler.

BAK VERKTØYET: Simen Solvold i Ur-Tjenesten, assistert av sin lærling Brede Lægreid, monterer klokkene på Tveita. Foto: Nicolai Giil

Mannen bak sterke lys, en høy benk og små verktøyer er utdannet urmaker med fagbrev. Det var Stangebye-Hansen som tok kontakt med Solvold, som en del av prosjektet de kaller «Skikk på sjappa med Sjur». Snart har Radium levert totalt 150 klokker. Men alt har ikke vært en dans på roser. 

– Vi hadde litt problemer med at urkassen og plexiglasset ikke matchet helt i diameter og form. Det gjorde at glasset kunne poppe ut at klokken. Materialtretthet er noe vi har lært mye om, poengterer Stangebye-Hansen. 

Han møtte Cappelen Malling etter at han hadde spesialbestilt en Radium med egne designelementer fra Urmaker Sutterud, som tidligere var den som monterte klokkene. 

– Thomas kom opp til blomsterforretningen min for å ta noen bilder av klokken. Vi pratet lenge om hva som kunne bli gjort videre med Radium. Og jeg sa at jeg kunne bidra. 

Ballen begynte å rulle videre. 

– Vi satte opp et eget produksjonsselskap og begynte å utbedre et par ting ved klokken. For eksempel et nytt baklokk, samt nye baretter som gjør det enklere å bytte rem selv – hvor det ikke er behov for å slå de inn i hylser med hammer, nevner Stangebye-Hansen. 

Han har løst produksjonsproblemer før, men da var det mer rettet mot røkelaks. 

– Den største utfordringen for oss som norsk klokkemerke er å måtte bruke maskiner som ikke er laget spesifikt for klokker, sier han. 

– Hva er det beste ved å ha et norsk klokkemerke?

– Tilbakemeldingene fra kunder. Når du starter noe nytt vil det naturligvis være returer, men våre kunder har vært utrolig støttende når vi har støtt på problemer. Det er kun en person som har spurt om å få pengene tilbake, hvilket han naturligvis fikk. 

Universutdannelse

SNØHVIT: Urmaker Simen Solvold monterer urskive til urverket. Her er en helt ny, hvit modell som merket skal lansere. Foto: Nicolai Giil
Foto: Nicolai Giil

– Når jeg kommer med idéer så er det viktig at de passer i Thomas' univers. Der finnes det egne normer, kultur og så videre. Han har veldig stort fokus på at klokkene og universet rundt skal føles naturlig. 

Snart lanserer de en ny utgave ved navn Snøhvit. Den mener Stangebye-Hansen er litt utenfor hva Radium er i dag. 

– Men noe jeg gjerne ville gjøre. Radium må kunne bli større og favne flere, og vi skal være med på litt trender, som mindre klokker. Samtidig skal vi ikke bort fra leirbålet med våre entusiaster. Det blir ikke moteklokker. Vi vil bare gjøre leirbålet større. 

Foto: Nicolai Giil