Møt fotografen som utforsker forlatte franske slott

– Kineserne bryr seg ikke om slottene. De er bare opptatt av vinrankene og jorda som kan produsere vin. De som har kjøpt opp landområdene her vil bare tjene penger. Derfor står det mange gamle slott helt tomme og forlatte, forklarer Jim Bigey.

Bordeaux, Frankrike via Skype. Bak dataskjermen sitter en 22 år gammel mann som har avsluttet studiene sine og tatt jobb som nattevakt for å realisere sitt eget prosjekt: Dokumentere forlatte steder i verden.

I skrivende stund har han portforbud, og er innelåst foran «google maps» og forskjellige provisorisk GPS-løsninger som han, og en hel subkultur har programmert sammen i løpet av de siste årene. Målet er å ha flest mulig tegnestifter på verdenskartet og bilder av interessante historiske forlatte bygninger.

En svunnen tid. Du har kanskje sett et vakkert bilde dukke opp i feeden på Instagram. Et slott eller en villa i Sør-Europa. Estetikken preges av gamle penger og menneskeskapt fasade som blir spist opp av naturen. Et bilde av en svunnen tid der Europa hadde nok overskudd til å innrede store slott og områder. Her levde småkonger, jarler, og et aristokrati som nå har tatt nye former og vendinger. Ville vekster har tatt over fasader og dagligstuer. Trapper med mose som leder til tomme rom. Kanskje har ingen vært der på hundre år.

– For meg er ikke dette kunst i form av en sang eller et maleri. Dette er noe jeg dokumenterer fordi det kanskje blir borte om noen år. At ting blir ødelagt er en stor del av menneskehetens natur. Jeg synes det er fint å vise hvordan verden en gang har vært, forklarer Bigey.

Subkultur og fenomen

Urban Exloring. Fenomenet handler om mer enn prakt og fasade for de som driver aktivt med denne subkulturen. Det er omlag 50.000 aktive dokumentarister i verden, som reiser rundt etter de mest obskure plassene. Bildet man sitter igjen med har ofte en ferniss av postapokalypse. Årene før den digitale tidsalderen og sosiale medier tok over, var det ofte bilder av katastrofeherjede områder.

I Japan har de et eget ord for fenomenet som heter «haikyo», direkte oversatt «ruiner», som ble dokumentert av nostalgikere som opplevde en rask industrialisering. Japan gikk fra et føydalsamfunn til 1980-tallet på et blunk. Enorme bygg ble bygget – og så forlatt. Estetikken bærer preg av forlatte fornøyelsesparker, butikker og skyskrapere. Forsøket var å «fryse et bilde» av en verden som aldri står stille.

I tidligere sovjet vokste fenomenet med bilder av forlatte områder etter oppløsningen av Sovjetunionen. I USA er bildene av tomme kjøpesentre og forlatte småhus i industribyer som Philadelphia og Detroit blitt publisert over hele verden, via riksdekkende medier. Bildene av en felles konkurs vekket opp sentralnervesystemet til selv den evige optimist. Fenomenet fikk riktig nok aller mest oppmerksomhet da en «Urban Explorer» overrasket hele verden med bilder av en forlatt romstasjon i Kazakhstan hos CNN i 2015.

Romfartøyet ble forlatt, i likhet med ideen om «Frihet, likhet og brorskap», etter oppløsningen. Kun en av rakettene hadde blitt skutt ut, i november 1988. Resten av romstasjonen lå som ny, langt ute i de sentralasiatiske steppene.

Håndskrevne brev av Saddam Hussein

I den digitale tidsalderen har fenomenet vokst og forandret seg. Kommersielle krefter som Red Bull og medier har kastet seg på trenden. På Instagram kan man være vitne til unge menn i urbane byer som utforskere taktopper, aktive skyskrapere og stillaser. I større urbane byer er det blitt kjent som en slags motstandsbevegelse, der fotografer har klatret opp på tårn og ned i tuneller og kloakksystemer for å «hacke» byens infrastruktur.

På private nett-forumer kan man lese om oppdagelsesreisende som har sneket seg inn tuneller i Duisburg i Tyskland for å oppleve en slags eim av restene til Hitler og «Det Tredje Riket».

Andre har kommet over håndskrevne brev av Saddam Hussein.

«Urban Exploring» er en slags blanding av arkeologi og turisme. En slags ekvivalent for de som ikke synes det er nok å fotografere seg selv foran Eiffeltårnet med en smeltende is i hånda.

– Jeg har vært på steder som de fleste arkeologer bare kan drømme om å se. Jeg har alltid ønsket å jobbe som arkeolog og med kunst. Det handler om hva mennesker har bygget og hvorfor de har bygget det, utdyper Jim Bigey

22 år gamle Jim Bigey er langt på vei den mest profilerte eller vågale dokumentaristen. For han handler det om historie og skjønnhet. På Instagram er trenden lik. En svunnen tid og vakre bilder som portretterer noe som er tapt.

– I Frankrike er det moderne slott som er blitt kjøpt opp av rike investorer. Der er det masse kunst. Interiøret i disse slottene kan være verdt millioner av kroner. Det er en helt ny mentalitet i Bourdaux. De bryr seg ikke om slottene. De gamle pengene er ikke her lenger.

Bigey skyter inn:

– Spania er et veldig interessant reisemål, fordi det er gamle slott fra Francos tid der. I Italia er det mange slott i rurale byer som nesten står helt tomme. Der er det mye gammelt aristokrati som er helt forlatt.

Holder adressene for seg selv

Ukens ekspedisjon er umiddelbart avlyst for Bigey. Etter mange timers arbeid foran kart og registre av eiendommer i Frankrike, var bilen pakket og klar. Ofte varer ekspedisjonene i en uke eller mer. Soveposer, skift, gode sko og kilovis med fotoutstyr. Dronekameraet revolusjonert fotomulighetene.

Slottene, områdene og adressen holder de for seg selv, og det er vanlig kutyme å ikke dele annet enn fotografiene. De reiser ofte flere sammen, slik at de kan ta hjelpe hverandre om det skulle skje noe. Dette er en livsstil som ikke er helt uten risiko, selv ikke langs herregårder i Bourdeaux.

– Det er kun ett sted jeg aldri kommer til å dra tilbake til. Etter å ha drømt om å besøke dette slottet i flere måneder, endte det i katastrofe. Først ble vi jaktet på av hunder, og til slutt skutt etter med hagle av arbeiderne.

Etter å endelig funnet det historiske middelalderslottet, ble han møtt med et kobbel av hunder som bet seg fast. På flukten tilbake til bilen ble det avfyrt skudd fra lokale arbeidere som tok de til fange. Etter å ha blitt kidnappet og kjørt 20 km inn i skogen, måtte de gå seks timer i villrede, uten utstyr for å finne tilbake bilen midt på natten. Arbeiderne skjønte ikke at det var slottet ville se på. Vinranker i Bourdaux er fremdeles kjær eiendom.

– Jeg har hatt noen rare opplevelser. Plutselig følte jeg at jeg gjorde noe ulovlig. Etterpå gikk jeg til innkjøp av en drone, slik at jeg kunne stå mange meter unna.

«Hva gjør jeg i denne stuen her egentlig?»

Det er kanskje litt barnslig å organisere utflukter til andres hjem. Forlatte eller ikke. De gjør en rekke forhåndsregler, vet hvem som eier eiendommen, men allikevel er man aldri helt sikker. På ett eller annet tidspunkt kan man kanskje spørre seg selv «hva gjør jeg i denne stuen her egentlig?».

– Jeg husker fremdeles det første gangen jeg dro på et forlatt slott som 16 åring. Jeg husker kicket. Wow – jeg gjør noe ulovlig. Nå handler det mye mer om estetikken og historien til disse stedene.

– I en verden som beveger seg raskt og alltid er i forandring, er det interessant å dokumentere kaoset.

Mens Bigey sitter hjemme med portforbud i Frankrike, er det endelig blitt vår i Oslo. Det er noe surrealistisk ved å se solen våkne opp og høre fuglene kvitre mens man vet at det er et dødelig virus i luften. Skuet er riktig nok vakkert, men skjuler en ukjent og skummel fremtid. Som Bigey sier:

– Alt er stille, der naturen har tatt over alt. Alt er forlatt og man er alene i verden.