Rollen i Nattsvermeren gjorde Hopkins til en av Hollywoods mest ettertraktede skuespillere. Mesterregissører som Steven Spielberg, Oliver Stone og Francis Ford Coppola ivret etter å jobbe med den nybakte Oscar-vinneren.
– Telefonen ringte hele tiden, forteller skuespilleren, som fikk roller i andre 90-tallsklassikere som Resten av dagen, Tilbake til Howards End, Bram Stoker's Dracula, Nixon, Picassos kvinner og The Mask of Zorro.
Hopkins legger ikke skjul på at han har mange favorittroller.
– Ved siden av Nattsvermeren, så står «Resten av dagen» veldig høyt hos meg. Dette er et mektig og rørende drama som står seg godt. Det er også mange nyere filmer jeg setter stor pris på. Jeg vil trekke frem King Lear, hvor jeg spilte mot Emma Thompson og Jim Carter, og The Dresser med Ian McKellen – som jeg utrolig nok aldri hadde jobbet med. Ian er en skuespiller av rang! Også så god humor han har, sier han, før han fortsetter:
– For noen år tilbake spilte jeg pave Benedikt 16 i The Two Popes. Jonathan Pryce gestaltet pave Frans. Dette var en storartet opplevelse. Når jeg ser tilbake på karrieren min, er jeg heldig som har fått lov til å jobbe med så mange flinke folk.
De siste årene har han gjort alt annet enn å ligge på latsiden. Han har blant annet vært med i flere Marvel-filmer og i flere sesonger av HBO-serien Westworld. I en alder av 83 år er han aktiv som aldri før.
– Rollen min i The Father er også et stort høydepunkt, det er kanskje min favorittfilm. Det er fordi at filmens budskap er så viktig, sier han og utdyper:
FRYKTINNGYTENDE: Hopkins tolkning av Hannibal Lecter står igjen som en av filmhistoriens mest minneverdige skurker. Foto: Orion Pictures
– Det var en ganske kompakt produksjon. Filmen ble i sin helhet spilt inn i et lite studio i London. Staben, som for øvrig ikke var særlig stor, hadde bygget opp leiligheten hvor store deler av handlingen foregår. Jeg spilte mot noen fantastiske skuespillere, deriblant fantastiske Olivia Colman. Det var ganske befriende å spille inn denne filmen, mener han.
Hopkins sier han kjenner seg igjen i rollen.
– Vi har alle lest om Alzheimer og demens, og stadig flere opplever at en av sine nærmeste får det. For noen år tilbake fikk en nær venn av meg demens. Det er noe som gikk veldig inn på meg. Jeg synes det var forferdelig trist å se denne personen gradvis glemme mer og mer. Han nærmest forsvant i sin egen verden.
Veteranskuespilleren vant nylig en BAFTA - britenes svar på Oscar - for sin sterke prestasjon. Han sier at han er veldig takknemlig for all den positive omtalen fra bransjekollegaer og publikum. Men han bedyrer at rollen som dement ikke var vanskelig å spille.
– Det er det en enkel forklaring på: manuset. The Father er et av de beste manusene jeg noensinne har lest. Det var både troverdig, innholdsrikt og svært nyansert. Alt var det. Og det gjør jobben til meg som skuespiller så mye lettere. Det eneste jeg trengte å gjøre var å pugge replikkene, hevder han og får hele skuespilleryrket til å virke så lett.
« Jeg er nysgjerrig av natur og liker å lære meg nye ting. Alderen er ingen hindring » Anthony Hopkins
Han vet at det han sier høres banalt ut. Men han mener det han sier.
– Med et godt manus er det nesten umulig å spille dårlig. No acting required, sier han på sitt sedvanlige britiske vis.
– Relaterer du deg til rollen på noen som helst måte?
– Det må jo være alderen da. Han er i likhet med meg en gammel mann, sier han med et stort smil om munnen.
Etter en liten tenkepause sier han:
– Han er en ensom person. Jeg anser meg ikke selv som ensom, men i likhet med alle andre har jeg kjent på ensomheten og stillheten under pandemien. Ensomheten har vært ekstra krevende for de eldre. Jeg tenker i grunn lite på alderen min, og jeg føler meg heller ikke særlig gammel. Det er i grunn mange fordeler med å bli eldre.
ØYDEPUNKT: I Netflix-produksjonen The Two Popes portretterte Hopkins ingen ringere enn pave Benedikt XVI – en rolle han ble Oscar-nominert for. Foto: Netflix
Hollywood-stjernen mener at han har blitt et bedre menneskene med årene
– Jeg har blitt klokere, mer filosofisk og mindre forhåndsdømmende. Da jeg var yngre kunne jeg lett bli irritert av andre. Det var ikke måte på hvor irriterende andre mennesker kunne være! I dag har jeg et helt annet syn på livet og andre mennesker. Men jeg har måttet jobbe hardt for å bli mer åpen. Vi mennesker har jo tross alt våre egne preferanser og liker bestemte ting, påpeker han.
Hopkins fremstår i intervjuet som usedvanlig blid og livsglad, men han har ikke alltid vært sånn, forteller han åpenhjertig.
– Jeg har slitt med depresjon. Riktignok ikke den alvorligste formen for depresjon og jeg kom meg ut av det. I løpet av det siste året har jeg tenkt en del på alle de som sliter med psyken.
Jeg føler virkelig med dem. De pårørende sier ofte «du må bare bli bedre og glemme alt, så blir du kvitt det!». Men så enkelt er det dessverre ikke. En nær venn av meg hadde selvmordstanker. Det var forferdelig å se en bestevenn i denne tilstanden. Depresjon er som en sakte død. Han er heldigvis helt frisk i dag og lykkelig gift, sier han.
Han gleder seg nå til å ta fatt på nye prosjekter - men først skal han nyte livet.
– Jeg er nysgjerrig av natur og liker å lære meg nye ting. Alderen er ingen hindring, sier han oppglødd.
