<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
+ mer
HALVGREIT: Rent Mel i Prinsens gate disker opp med både boller og pizza, men hverken eller imponerer Long og Short på novemberlunsj.  Foto: Iván Kverme

Lunsjguiden: Skiller ikke klinten fra hveten

Både pizza og miljø kommer til kort når lunsjduoen svipper innom Rent Mel for å sjekke bøkene.

Publisert 6. des. 2019 kl. 19.55
Oppdatert 6. des. 2019 klokken 19.58
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 848 ord

– Bor dere på hotellet? sier damen bak kassen, på noe som minner om italiensk dialekt. 

Aha. Det forklarer den lange køen foran lunsjduoen. 

En gjeng businessdamer henter lunsj og kaffe på kanne til tyve personer ventende i spenning på innsiden av et eller annet møterom, og damene påpeker at de angivelig fikk for lite kaffe i første omgang. Long og Short så ikke den skjulte inngangen til hotellet Citybox som ligger vegg-i-vegg, bakerst i lokalet. 

Rent Mel Bakeri og Pizzeria

 

Miskmask av skandinavisk og italiensk tilbud, tilknyttet hotellet Citybox Oslo. Bestilling av maten gjøres ved disken og forvent et par minutter i kø. Det er populært, men litt uforståelig hvorfor. Helt OK pizza, og litt for kjedelige bakevarer. Greit sted å stoppe innom om du ikke har for dårlig tid.

Sted: Prinsens gate 6A

Pris lunsjretter: 155 - 209 kr

Tid før maten kom: 15 minutter

Besøkt: 26.11.19

Terningkast: 3

– Nei, men vi vil gjerne bestille for det, sier Long, sulten på en av pizzaene som i kafésedvane er listet opp på krittavlen over disken. 

Rent Mel er ikke ny i gamet. Siden 2015 har de servert både pizza og skoleboller på flere lokasjoner i hovedstaden – en kombinasjon andre spisesteder har prøvd seg på med varierende hell. 

Antatt italiensk

Lunsjguidens storspisere bestiller hver sin italienske stenovnspizza i håp om å bringe middelhavsvibber til den dunkle og våte novemberdagen i Prinsens gate 6A. Utenfor går 12-trikken stadig opp og ned mellom Oslogryta og fordums Frogner. 

POPPIS I KØEN: Under lunsjduens visitt måtte de belage seg på et par minutter i kø for å kunne bestille. Foto: Iván Kverme

– Jeg har kjørt forbi med trikken så mange ganger og kikket på alle som har fått rykende fersk pizza servert der de sitter og blomstrer i vinduskarmen. Endelig er jeg med i klubben, sier frognerfruen Long. 

Inn den riktige døren kommer tre lett synlige ingeniører ikledd oransje refleksjakker slengt over sin ellers så sivile bekledning. Det oser av studiepoeng i brobrygging (nivå 2), HMS-kritikk og laxe dresskoder på kontoret. Det er tilsynelatende alltid prospekter og prosjekter i dette strøket. 

På resten av bordene sitter en blanding av unge fyrer med Patagonia-vester, med nesen nedgravd i PC-skjermer, kombinert med det sedvanlige mor-og-datter-ensemble i kaffeslabberas. Sistnevnte antar lunsjduoen at er på besøk i byen. Inventar og klientell er preget av en finurlig sammensetning. 

« Har du bare fråtset pizza fra mammas stekeovn tidligere, eventuelt på Egon, da er nok dette blant de bedre pizzaene du har smakt. »
Long

Som innramming har de kremfargede veggene håndmalte blomster og dyr, men ellers ser den selverklærte pizzeriaen ut som en hvilken som helst annen forglemt kafé. Middels koselig. Middels fint. Ikke noe utenom det vanlige. 

– Litt kitsch. Som å leve i et maleri av Marianne Aulie, ramler det ut av Short. 

Og dessverre gjelder det også maten. 

HÅRETE GRIS: Interiøret harmonerer ikke i lunsjduoens øyne. Foto: Iván Kverme

Etter 15 minutter kommer den småblide, og kanskje italienske, servitøren med to store pizzaer. «Parma» og...  

– «Pablo», hjelper Short til i det servitøren stopper opp. 

– Det ser jo ut som en skikkelig italiensk steinovnspizza, fortsetter han i det de to igjen har bordet for seg selv. 

– Jeg gleder meg til å se om denne kan måle seg med mammas hvite pizzasaus, svarer Long ivrig. 

De to kaster seg over pizzaene, mens det nippes slavisk til italiensk brus og Tøyen-cola. Ifølge den passe lange drikkemenyen er alt økologisk, bortsett fra sistnevnte. Det gjør ikke Short noe. Pizzabunnen er på sin side sprø og passe tynn, etter god italiensk stil – i det minste slik nordmenn tror en italiensk pizza skal være. De lærde strides dog om hvorvidt osten var smakfull eller ei. 

RENT ITALIENSK: Rent Mel tilbyr et utvalg italienske retter til lunsj, men det mangler litt schwung. Foto: Iván Kverme

– Tomatsausen min var imidlertid supergod, men det var egentlig altfor lite saus, sier Short. 

– Min manglet rett og slett litt futt. Det er liten kobling mellom bunn og fyll. Tørt, påpeker Long og skraper asjetten etter tomatrester. 

Summa Summarum

Lunsjkameratene prøver lykken videre med desserten, og returnerer pliktoppfyllende til køen foran disken. Og bestiller to cookies med sjokolade og mandler til kaffen. 

Dessverre lever heller ikke bakevarene helt opp til forventningene. Selv om det faller innenfor kategorien «akseptabelt» påvises cookiene å være litt for tørre. De hadde ikke helt funnet ekvilibrium mellom krisp og saftig. Men kaffen var god. Og bønnene kan du kjøpe med deg hjem om ønskelig. 

Det gjøres kort prosess. Atmosfæren innbyr ikke de to til å sitte lenger enn de må. Litt som at en ikke sitter igjen i venterommet på bilverkstedet når jobben er ferdig – til tross for at de har gratis kaffe og midtsider. 

Long oppsummerer. 

– Har du bare fråtset pizza fra mammas stekeovn tidligere, eventuelt på Egon, da er nok dette blant de bedre pizzaene du har smakt. Men hvis du har spist utsøkt pizza før, da når nok ikke dette helt opp til skyene.

Navnet skal de derimot ha kudos for. Det er viktig med rent mel i posen med beliggenhet så nærme både sentralbank og festning. 

– Jeg går heller på Brun & Blid for å få middelhavsstemningen i novembersluddet, melder Short abrupt. 

Lunsjguide, Rent Mel, Prinsens gate Foto: Iván Kverme