Trattoria Tristesse
Fra toppscore til kollaps på Trattoria Popolare.

Trattoria Popolare
For drøye ti år siden åpnet den folkelige trattoriaen i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri like ved legevakten i Oslo. Menyen er oversiktlig og enkel, med alt fra italienske forretter og salater til pasta og suppe. Skal du ha pizza, må du velge en annen italiener i byen. Og det bør du kanskje uansett. Elendig service og intetsigende mat.
Terningkast 2
Sted: Trondheimsveien 2.
Pris lunsjretter: 169–199 kroner.
Tid før maten kom: 11 minutter.
Besøkt: 15. mars 2022.
Duoen gleder seg. De gode lunsjopplevelsene har tidligere stått i kø hos den velrenommerte italieneren på Schous plass. De entrer det flotte lokalet, spriter hendene og legger merke til at det er nesten folketomt innendørs. Et par vennegjenger og noen unge mødre i barselpermisjon med sine søte avkom på fanget er alt. Long og Short velger seg et vindusbord med kremutsikt til Akerselva og legevakten.
En mutt servitør gir dem hver sin meny og snur på hælen. Da Short hever stemmen og spør hva som skjuler seg bak «Dagens pasta», sier hun noe som hverken Long eller Short forstår. De spør igjen, og nærmest motvillig forteller hun at det er bucatini – en type hul pasta som er tykkere enn vanlig spaghetti – tomatsaus og bacon.
– Jøss, har hun stått opp med feil ben? Der var det ikke mye hjelp å hente, sier Long og rister oppgitt på hodet.
– Og handler ikke en av de første timene på grunnleggende servitøropplæring om å ta imot drikkebestilling, undrer Short og skjenker to glass med vann fra en glassflaske som står på bordet.
Sjarm som en QR-kode
Begge er sultne, så de enes om å dele en forrett. Valget står mellom et utvalg av spekemat og oster eller husets utvalg av italienske forretter. De overlater beslutningen til servitøren.
– Velg antipasti, det andre alternativet er bare spekemat og ost, sier hun.
De gjør som de blir oppfordret til og Short understreker at de begynner med den, så bestemmer de seg for hovedrett etter hvert.
Litt for kort tid senere kommer servitøren bort igjen og spør utålmodig om de nå har bestemt seg. Short gjentar at de ønsker å begynne med forretten og skjenker demonstrativt opp nok et glass vann. Det ringer ingen bjeller hos servitøren. Da hun igjen velger å forlate bordet, hever Short stemmen og lurer på om det er mulig å bestille noe å drikke, hvilket viser seg mulig. Igjen ønsker hun å vite hva Lunsjguidens utsendte skal ha til hovedrett.
– Hun har like mye sjarm som en QR-kode, sier Long og leser gjennom alternativene på spisekartet. Hun utelukker straks gresk salat, men er innom vitello tonnato før hun havner på dagens pasta. Mest fordi hun er nysgjerrig.
Short har ved flere anledninger spist Trattoria Popolares oksehaleravioli med stort hell, men prøver noe nytt denne gangen og bestiller tagliatelle med ragu av svin og storfe.
Lysebrun pasta og mørkebrun ragu
Antipastaen dukker opp etter elleve minutter. Det er små tallerkener med diverse småretter. Igjen sliter duoen med å høre og forstå hva de får servert, men Long konsentrerer seg ytterligere og fanger opp caprese, artisjokk, spekemat, oliven og et par retter til.
– Med unntak av skinken og pølseskivene, synes jeg ikke det er noe som utmerker seg her. Heller ikke auberginesalaten. Og jeg er glad i aubergine, sier Long.
Short innrømmer at det ferske brødet dyppet i olivenolje og balsamico så langt er lunsjens høydepunkt.
Så dukker hovedrettene opp. På farge ser de prikk like ut; som om kjøkkenet har brukt et rødbrunt filter for å trylle frem lysebrun pasta og litt mørkere brun ragu.
– Pastaen smaker godt, sausen smaker så intetsigende at den ville vært en vinner i barnebursdag. Jeg har egentlig ikke noe mer å si om den. Den er umulig å mislike, men intet å elske, sier Short, usedvanlig ordknapp til henne å være.
Long bruker noen flere ord, men konklusjonen er strengt tatt den samme.
– Rett og slett kjedelig. Hva er det som har skjedd på kjøkkenet her? Det var jo så bra tidligere. Kanskje kokkene har «coronasluttet»? Man hører jo at restaurantene sliter med å rekruttere nye mennesker etter pandemien.
– Jeg har mislikt bestilling med QR-kode på det sterkeste, men denne gangen ville det nesten vært en fordel. Jeg har sjelden sett mindre entusiasme på en restaurant av dette kaliberet, sier Short før de to igjen blir sittende en evighet bare for å oppleve at servitøren ikke spør om de ønsker dessert eller påfyll av noe slag. Men da de endelig får kontakt og ber om regningen, er hun irriterende raskt på pletten.