En signalrød ball fyker gjennom luften forbi et titalls kameralinser.
Det hamrer frenetisk i utløsere i det seks ryttere kommer galopperende etter.
Det dundrer i hover og snøen spruter, før alt stoppes momentant i det to ryttere krasjer. Den ene stuper mot bakken til høylytte stønn fra publikum.
Speakeren babler i vei på Queen's English og beroliger publikum om at alt står bra til med både hest og rytter.
Spanske hester på frossen innsjø
Klokken har bare så vidt passert tolv. Solen steker og pausesignalet glir over i dundrende, elektronisk musikk som setter fart på de 10.000 feststemte tilskuerne.
Det er siste helg i januar, gradestokken har falt fra minus tyve til behagelige to blå og renters renter er på plass for å overvære Snow Polo World Cup i St. Moritz – kanskje verdens mest ekstravagante sportsarrangement for og med klodens én-prosentere.
Nysnøen knaker og himmelen er like blå, men utenom det er det lite som minner om norske skisportsrenn med dugnadskaffe, vafler og premier til alle.
Cubansk sigarrøyk og eimen av champagne stiger opp fra tribunen. En gruppe hese formuesforvaltere fra Deutsche ler hjertelig i det de tyller i seg dagens tredje glass musserende etter gårsdagens sponsormiddag. To kids i full Gucci trekker mor i pelskåpen desperat etter oppmerksomhet.
Glem Fyre festival. Dette er definisjonen på et ekte rikmannsparty. Et arrangement som leverer det de lover og som har ønsket gjestene velkommen i 35 år på rad.
– Poloen er egentlig bare en vits, men det er jævla gøy dette her, sier en russisk tilskuer på tribunen som deler sitt syn på hva snøpolo i St. Moritz er.
Russeren er her for andre gang med familien, og har på vei gjennom byen tømt den lokale Bogner-butikken for alt av tekniske skiklær. På alle kanter oppfyller de tilstedeværende klisjeene om hvordan du tror de aller rikeste leker.
Ny penger og gamle penger
Glem Hafjell, Geilo og norske spradebasser som trosser janteloven i fuskepels. Minst halvannen minkfarm har gått med til å kle VIP-tribunen, med sporadiske innslag av russisk sobelpels og kamelhårsfrakker.
Det er gamle penger, nye penger, skitne penger og opportunister ute etter å tjene penger.
Det er «fat cat»-galore, og de kommer trekkende fra London, Dubai, Sarajevo, Moskva og Monaco. En stor del av dem ved hjelp av egen flymaskin. Dinara Dosavjleva, en serbisk jente med større interesse for hest enn bobler, oppsummerer omgivelsene med tre ord.
– Snøpolo i St. Moritz er vakkert, chic og glamorøst, sier hun.
Alpeturismens krybbe
St. Moritz har alltid vært de rike og kongeliges lekeplass.
Siden Caspar Badrutt i 1853 inngikk et veddemål med britiske adelige om at også vinter i alpene var verdt turen, bygget destinasjonens mest kjente hotell, Badrutt’s Palace Hotel, og kickstartet skiturismen i alpene slik vi kjenner den.
St. Moritz er synonymt med luksushoteller, akerennet Cresta Run og lekeplassen til Italias svar på John F. Kennedy, playboyen Gianni Agnelli.
I byens trange gater ligger galleriene, luksusbutikkene og delikatesser tett i tett. Men akkurat denne helgen i slutten av januar handler det meste om hva som foregår nede på isen, og St. Moritz omdefinerer oppskriften på hva en god helg er.
Mens charterturismen tenker penger, pass og p-piller gir St. Moritz en ny dimensjon til de tre p-ene: Polo, pels og privatjet.
Direktøren for arrangementet, Reto Gaudenzi, gliser.
Den høyreiste sveitseren iført arrangementets sølvgrå boblejakke, hornbriller og en bart av børstet stål spytter PR-fraser som om han ikke har gjort annet.
– Vi drømte om at det skulle bli like bra som i fjor, men årets utgave er enda bedre. Været er fantastisk, sporten er fantastisk og det er fullt av folk her, sier han.
100 millioner i inntekter
Arrangementet drar i år inn nær 100 millioner kroner i driftsinntekter, og utgjør ifølge sjefen et betydelig økonomisk bidrag til byen.
I Davos endte tilsvarende arrangement hos bostyrer. Og selv i en verden med stadig mer obskure rikmannssporter og one-up-faktoren er grenseløs, mener han St. Moritz’ snøpolo er noe for seg selv.
Stort mye bedre enn 18.000 av verdens aller rikeste samlet på en frossen innsjø i tre dager for å nyte fest, hestesport og biler blir det ikke.
Fire lag spiller om heder og penger denne helgen: Cartier, Maserati, Aserbajdsjan – Land of fire og St. Moritz’ lokale pololag, Badrutt’s Palace Hotel.
På banen er det åtte spillere til enhver tid. At hver spiller har fløyet eller kjørt fem hester 1.800 meter opp i høyden for to ganger 45 minutter, sier alt om kostnadsnivået.
Snøpolo - slik det spilles
Gaudenzi forteller at bare 40 prosent av gjestene kommer til St. Moritz for å stå på ski. Derfor er det desto viktigere å tilby alternative aktiviteter, også for dem som er mindre interessert i hest.
Mens uinnvidde febrilsk forsøker å forstå hva som skjer på banen, loset gjennom av en pedagogisk engelskmann, raller brisne fremmøtte rundt i Maserati Quatroporter og Levanter på isbanen like ved.
Mellom slagene som utkjempes på hesteryggen, trekker strømmen av tilskuere inn for en pause i VIP-teltet for å fylle på med solfaktor og leskende.
Beluga og franske oster
Blar du opp 5.500 kroner, får du innpass i teltet. Til gjengjeld kan du nyte en bedre lunsj i restauranten innredd klin likt et hageparty på en engelsk herregård i juli. Blant hvite duker sitter alle av betydning i munter passiar over beluga servert av gourmetkokker, sjeldne oster og bøttevis med Perrier-Jouët.
Det er store mager, rødvinsneser og selskinnsfrakker hentet fra settet til Tre nøtter til Askepott. Bilselgere, aserbajdsjanske dansere og skeptiske sikkerhetsfolk.
Innenfor teltdukene kombineres en blanding av salgsboder, bar og restaurant. Det selges privatjeter, laks og organiske ullgensere side om side. Kaffebar, og selvsagt et eget sigarrom. For hygienens skyld er teltets toaletter flislagt.
Det er ikke mange dager siden flere av de besøkende løste verdensproblemer i Davos. Nå er de kommet hit for å senke skuldrene. Leve litt. Og se på polo. Andre, som den russiske herren på tribunen, er kommet for festen.
I tre dager surrer private butlere, sikkerhetsvakter og sjåfører rundt i den lille byen. Mange tar inn på Badrutt’s Palace Hotel, stedet for å se og bli sett. Anstendige alternativer er femstjernershotellene Kulm Hotel, Carlton og det litt mer naturnære Hotel Kronenhof.
For et kobbel luksusmerker og tjenestetilbydere er dette også det mest naturlige sted i verden å deponere en del av markedsføringsbudsjettet. Ett av dem er privatjetselskapet Netjets, hvis jobb er å frakte kundene hit og mingle i håp om å rekruttere noen nye.
Kanskje kan ikke lykke kjøpes for penger, men at penger kan få deg dit du vil, når du vil, nesten så fort du vil, er ubestridelig.
En av Netjets kunder, som til daglig eier og driver et farmasiselskap og en tranfabrikk på Sunnmøre, deler sin argumentasjon for hvorfor han flyr privat.
– Det er veldig mye enklere når jeg skal ta med meg hundene.
For å finne ut mer om dette, har vi haiket med selskapet fra London til Sveits. Spol tilbake til fredag formiddag om bord på en Bombardier Challenger 350.
– Tid er luksus, sier Mario Pacifico, sjef for i Netjets Europa, i det flyet suser inn over vinterkledde sveitsiske fjelltopper.
Kabinens alfa er kledd i italiensk skreddersøm fra topp til tå og raske briller. Han prater og gestikulerer energisk mens han oppholder resten av flyets gjester fra å begynne på sashimi-lunsjen.
Pacifico hevder Netjets deleierskapsmodell først og fremst handler om fornuft. En slags carpooling for dem med de tykkeste lommebøkene og selskaper med høye utgifter til fullflexbilletter.
Bombardier Challenger 350
Regnestykket, gitt at du flyr sammen og ofte, er langt fra tullete, hevder Pacifico. Mange av Netjets kunder er større store selskaper som tidvis flyr hele ledergruppen frem og tilbake mellom land, som gjør kostnadene mer sammenlignbare.
Det er en liten bransje, hvor alle kjenner alle, og hvor jungeltelegrafen er den viktigste rekrutteringskanalen, forteller salgssjefen.
St Moritz, Monaco Grand Prix og PGA-touren er selskapets hjemmebaner. De er der de rike lander, men Champagne-stempelet vil de derimot helst ha seg frabedt.
Synet av rekker med Cessna, Global- og Challenger-jeter som speiler seg i Farnborough Airports Guggenheim-inspirerte terminal danner likevel et bilde fjernt fra charterturister med selskapsdressing og norsk kaffe i bagasjen.
Halvannen time etter at flyet med plass til ti tok av fra London, dupper flynesen ned mellom to store fjellrygger, mot Samedan Airport og det kapteinen beskriver som verdens vakreste innflygning.
Rød løpere, uniformerte sjåfører i gamle Rolls-Royce og en behagelige kjøretur fem minutter fra St. Moritz, er for mange grunn nok til å fly hit privat. Det nærmeste kommersielle alternativet ligger en tre timer unna, i Zürich. Tid er tross alt penger.
Denne helgen handler imidlertid ikke fullt så mye om strategi, M&A og viktige møter. Desto mer handler det om å slippe unna.
Selfies, pels og kultur
Tilbake på isen, i påvente av neste kamp, står Sarah Born ved siden av en tre meter høy forgylt statue av en polospiller og tar selfies. Hun har vært her en rekke ganger med foreldrene gjennom oppveksten. I år har hun returnert med en venninne. På spørsmål om hva hun mener snøpolo i St. Moritz er, ser hun rundt seg og ler.
Konklusjonen er en fest utenom det vanlige.
– Det er en helt egen atmosfære. Det handler mye om å feste og ha det gøy sammen, men det er ikke slik at alle tar seg selv så seriøst. Folk kler seg opp ekstra fordi det er gøy, sier hun og peker på en mann iført en enorm pelslue.
Han heter Jacopo Durazzani, og har tatt antrekket helt ut i år. En av flere kandidater til vinneren årets snodigste hodeplagg.
Born mener mengden polo og pels samlet på ett sted er i overkant, men og at det ligger mye godt arbeid bak et glamorøst ytre.
– Det er mange flinke folk samlet på samme sted. De deler interessen for kunst, musikk, starter nye selskaper og gjør forretning, samtidig som de har det gøy, sier hun.
Erland Ebbersten er kommet hit for moroa. Han er styreformann i Gulf Agency Company, og er den eneste skandinaven å oppdrive denne helgen. Svensken har fløyet opp fra Dubai, og nyter ettermiddagssolen med et glass whisky i den ene hånden og en sigar i den andre.
– Jeg spiller polo selv og er her i forbindelse med min kones bursdag. Det er et herlig arrangement. Særlig for oss som ikke ser snø så ofte, ler han.
Det russiske paret Irina og Gennadi Alferenko er kommet hit vel så mye for det som skjer rundt.
– Det er en god kombinasjon av lokale tiltak, råvarer og talent samlet i en internasjonal setting, sier han.
Deres timeplan er pakket, med galleribesøk og middager i fem dager. Internasjonale navn innen samtidskunst, musikk og kultur vises frem til et kjøpesterkt publikum.
Når poloen er avsluttet for dagen, og solen går ned bak fjelltoppene rundt St. Moritz, våkner byen til liv. Det er ingen snøpolo i St. Moritz uten gallamiddag, black-tie og lange kjoler. Michelin-kokken James Atherton er hentet inn for å imponere et femtitalls Netjets-kunder.
Engelsk biff mørnet i 45 dager og to kokketeam er fløyet inn i forkant.
Skjeve lysestaker i sølv lyser opp ballsalen hvor overklassen siden 1940-årene har festet, godt dokumentert av bilder på hotellets toaletter fra en tid da feiere var underholdning.
Utover kvelden øker stemningen i takt med at vinenpakken blir fortært, og etter noen timer glir selskapet over i røykesalongen hvor blir tydelig at det er en korrelasjon mellom ekte pels og justerte fjes.
Nattetimene skal aller helst tilbringes på Dracula Club, en privat gentlemansklubb som hevder å være kjent for sine spektakulære, eksklusive fester siden 1970-tallet.
Klubber som Dracula må og ta sin del av skylden for at skisenteret i St. Moritz er tomt for mennesker før klokken er ett.
Snøpoloens siste dag overværes i bakrus. Det settes punktum for turneringen med finale mellom Badrutt’s Palace Hotel og Maserati, der vinneren tar hjem det ettertraktede Cartier-trofeet. Resten fyller flyene med helgens investeringer, bikkjer og minner fra en heseblesende helg som har slått alle tidligere besøksrekorder.
Og selvsagt er det på sin plass med litt veldedighet.
For Irina og Gennadi Alferenko har årets snøpoloarrangement gitt mersmak. Planen er komme tilbake neste år og gi penger til lokale stiftelser, organisere klassiske konserter og kunstarrangementer.
St. Moritz verdenscup-arrangement er ubegrenset luksus. Det er et arrangement som hates av klimaforkjempere og pelsdyrvenner, og elskes av lorder og oljebaroner. Men som Sarah Born oppsummerer i all korthet:
– Det bør ikke være sånn at man alltid må holde tilbake. Man må få lov til å leve litt.
Denne saken ble publisert i Finansavisen Premium i februar 2019.
