Delen av Spania du skal reise til neste gang

Selv for verdensvante er den mest nordlige delen av Spania relativt ukjent terreng. Det er et område som står høyt på manges lister, men som fremdeles er urealisert, noe som umiddelbart poengteres av Bilbaos underdimensjonerte flyplass. 

I flere tiår har Baskerland vært i skyggen av de store europeiske reisedestinasjonene, og det er først de senere årene at regionen har bygget opp en anstendig turisme. Nå kommer de til gjengjeld i horder. 

Inneklemt i et trangt sete i et av Europas mest bedrøvlige flyselskap løper fantasien løpsk om hvorfor dette er blitt kulturelitens nye yndling. 

Stereotypiene er en god blanding av separatister i mørke bakgater, voldsomme Biscayabukta med bølger som slår mot høye klipper, tungindustri, kilometer med vinranker og Europas høyeste tetthet av Michelin-stjerner. 

Hvorfor de drar hit er spørsmålet, og fem dager i baksetet av en Mercedes gjennom det baskiske landskapet forsøker vi å få svar på hva som gjør regionen så aktuell nå. 

Hvor mat er religion

Baskerland er, om du spør en lokal, ikke ansett som en del av Spania, og de forutinntatte ideene du pakket i bagasjen blir raskt både avkreftet og bekreftet: Baskere er ikke terrorister. Fotball er befolkningens store lidenskap. Guggenheim-museet er turistenes lidenskap og mat er religion. 

Og det er først og fremst de to sistnevnte som de seneste årene har trukket nordmenn til Baskerlands tre store byer, Bilbao, San Sebastian og Vitoria-Gasteiz – på jakt etter de gode matopplevelsene. 

Den første byen Mercedesen ruller inn i er San Sebastian. En kystby nordøst i regionens mest kuperte landskap, kjent for gode surfemuligheter, ost, vin- og siderproduksjon. Byen og området er nært forbundet med, og ikke ulikt, Fransk-Baskerland med sitt mer kjente, sørvestlige vinområde. 

Vitoria-Gasteiz er det politiske hovedsetet, ligger nærmest Madrid og er et tørrere og flatere landskap med jordbruk og vinproduksjon. Bilbao er dit eliten drar, en by som står midt i en voldsom overgang fra nedslitt industriby, til et sentrum for feinschmeckere fra den europeiske kunst- og matsfæren. 

Du forstår raskt hvorfor turistene kommer. San Sebastian er på størrelse med Trondheim, men har i dag 18 Michelin-stjerner. Halvannen times kjøretur unna ligger Bilbao.

Den korte avstanden mellom de gode og de helt spektakulære spisestedene har tiltrukket internasjonale «foodies», fintfolk og forretningsreisende. Merverdien er at du trygt kan bekrefte overfor venneparet på flighten på Bogstad at, joda, selvsagt har dere vært på Guggenheim i år. 

Men sett bort fra statusen veimatguiden har gitt Euskadi, som baskerland heter lokalt, er det og et område som har forbausende mange likhetstrekk med Norge. 

Grønt og kupert

Baskerland har vært og er til dels et fiskeri- og hvalfangstfolk med en et særegent språk og sterk kulturtilhørighet. Frem til 2015 fantes det, ifølge den lokale guiden, en lov på Island som sa at du kunne ta livet av baskiske fiskere som beveget seg inn i Islandsk farvann, som følge av overfiske utenfor Spanias kyst. 

Landskapet i nord er grønt, kupert og det regner mye i løpet av året. Lenger sør er landskapet flatere, tørrere og preget av jordbruksnæringer. De voldsomme bølgene som skyller inn fra Biscaya-bukta gjør strendene langs kysten til en populær surfedestinasjon og feriested om sommeren. For baskere flest, handler imidlertid livet om aller mest om god mat i godt selskap til flest mulig tider. 

– Det helt spesielle er hvordan de ser på mat og hvordan man møter andre mennesker over et måltid, sier Gabriella Renielli de Aguirre. 

De Aguierre er oppvokst i hedgefond-favoritten Connecticut utenfor New York, og er datter av en teaterdirektør på Broadway. For seksten år siden byttet hun imidlertid ut overklasselivet i storbyen, og bosatte seg i San Sebastian for å jobbe med baskisk matkultur. 

I dag holder hun kokkekurs for utenlandske turister, tar dem med på turer og kjenner nær sagt alle Michelin-kokkene i landet. 

– Baskerne har høy livskvalitet. Det er et land og en kultur hvor alle kjenner alle, og hvor man setter pris på den tiden man er sammen, forklarer hun. 

Hun overraskes fremdeles, selv etter halvannet tiår, av måten baskere forholder seg til hverandre. 

– De har egne klubber hvor de møtes og prater en gang eller to i uken. Alle vet hva du heter, men ingen vet hva du jobber med. Du snakker ikke om jobb eller sosial status. I stedet handler alt om mat og relasjoner, sier hun, noe den baskiske guiden bekrefter. 

Det baskerne er spesielt kjent for er «pinxtos», eller kalde småretter tilgjengelig over alt når som helst på døgnet. «Pinxtos-torsdag» er en kveld i uken studenter, gamle og unge drar ut på kveldstid og går fra pub til pub for et glass vin og småretter. 

Det kan oppfattes som en lørdag på byen, men rundt midnatt dabber det av og de fleste går hjem. Regionen kan også skilte med arkitektoniske perler fra middelalderen, Spansk storhetstid og moderne industrialisme. 

I flere tiår var regionen dominert av tungindustri, deriblant metallurgi, men som følge av nedgangstider på 1980-tallet, gikk baskerne inn for å snu næringssatsingen over mot en tjeneste- og serviceøkonomi. Fremdeles er produksjon av industriverktøy, trikker og tog en av de største næringene i landet. 

Anses som avgjørende for landets økning i turisme

Bilbao er det fremste eksempelet på denne utviklingen, fra å være den industrielle kjernen og største havnen i regionen, til i 2019 å bli et kulturelt sentrum på høyde med andre europeiske storbyer. Godt hjulpet av Guggenheim-museet, som i økonomiske rapporter anses som avgjørende for landets økning i turisme og brutto nasjonalprodukt de seneste årene. Som et slags baskisk Eiffel-tårn. 

På seiltur inn munningen av elvedeltaet som renner ut i Bilbao står det heisekraner over alt. I dag renoveres gamle fabrikkbygg og områder som tidligere huset smelteverk om til hippe boligstrøk for en yngre generasjon. Og med dem kommer et upscale restaurant og kulturliv. Det er likevel noe uslepent og lite pretensiøst over baskernes holdning til mat, til tross for det høyeste antallet stjerner pr. innbygger i Europa. 

I Bilbao forklarer Alvaro Garrida tanken bak restauranten Mina, som har én stjerne i Michelin-guiden. 

– Det handler egentlig om å gi et løft til nærområdet, basert på gode, lokale råvarer til en overkommelig pris, sier Garrida. Han har i likhet med andre restauranter merket en økt interesse etter at han fikk stjerne i margen. 

– Det er klart at det blir langt større interesse utenfra, men vi endrer oss ikke av den grunn. Skal du holde et høyt nivå i dag må du jobbe hardt og stadig utfordre deg selv med nye smaker, sier han. 

Prisspekteret ligger mellom 750 til 1.250 kroner for en full smaksmeny, og er som mat ellers, moderat priset. 

Samtidig finnes det langt mer kostbare etablissementer for dem som ønsker det ypperste innen kulinariske opplevelser, og enhver som besøker de baskiske byene bør ta turen innom de lokale fiskemarkedene. Som fiskerinasjon er sjømat en stor del av baskernes matkultur, og regionens fiskemarkeder er institusjoner som får nordiske mathaller til å blekne. 

En mindre lystig side av historien

Baskernes historie er både interessant og problemfylt, preget av en ekstremt sterk selvråderett. 

De seneste årene har det vært opptøyer i Catalonia, en av de rikeste regionene og nærmeste handelspartneren med Baskerland, som også deler et ønske om løsrivelse fra hovedstaden. 

Forskjellen, ifølge guiden, er en grunnlovsbestemt fordeling arrangert etter Francos fall som ga Baskerne råderett over egen økonomi, mot å betale en andel til statsapparatet i Madrid. 

Catalonia valgte derimot en avtale om å styres fra Madrid, mot at staten finansierer alle tjenester, men ønsker seg en lignende løsning til den baskerne har. En mindre lystig side av historien, og som har gitt baskerne et negativt rykte, er uroen rundt separatistgruppen ETA. Mellom 1968 og 2010 drepte terrorgruppen 829 mennesker, deriblant 340 sivile i en rekke angrep, ifølge offentlige tall. 

Det er derimot lite å frykte i dag, ettersom gemyttene er roet og gruppen har beveget seg bort fra voldelige sammenstøt. Sett bort fra det politiske og de store byene, byr Baskerlands landsbygd på langt mer enn restauranter. I kjernen av baskisk matkultur ligger vin, og i områdene lenger sør ligger kjente vinprodusenter som Marques de Riscal, som årlig produserer 5,5 millioner flasker vin, deriblant en av verdens mest populære rioja-viner – Marques de Riscal Reserva. 

En av årsakene til vingårdens popularitet er det estetisk mildt sagt malplasserte Hotel Marqués de Riscal, designet av Frank Gehry, som også tegnet Guggenheim. 

Hotellet har bidratt til at vingården, som er kjent for sin klassiske Rioja-smakskombinasjon av mørke frukter, vanilje og et hint av tobakk, årlig besøkes av 22.000 mennesker. 

Hotellet kan skilte med fem stjerner, og er en del av Grand Luxury Hotels Group. 

– Alle trodde det var en spinnvill idé å plassere et luksushotell midt ute på landsbygda. Men litt etter litt kom turistene, og i dag ser du stadig flere gjør det samme, sier guiden Txaro Mardaratz. 

I området finnes også en rekke andre produsenter verdt et besøk, som familiebedriften Luis Cañas. 

I motsetning til det mer industrielle Marques de Riscal er gården mindre, mer personlig og du får innsikt i hvordan familiebedriften har holdt vinproduksjon i hevd gjennom generasjoner. Andre steder verdt å besøke i området er den naturlige saltkilden i Añana, og strategisk viktige middelalderbyer hvor du kan gå handle friske grønnsaker og lokal vin i trange brostenslagte gater. 

Det er en region i rivende utvikling. Bylivet, restaurantene og kulturtilbudet Bilbao og San Sebastian byr på er mer enn nok å fordøye for en helg, men dersom du vil se hvor råvarene og spesielt hvordan vinen lages, er en leiebil eller sjåfør absolutt å anbefale. 

Enten du er ung eller godt voksen er sannsynligheten uansett stor for at Baskerland har noe for alle.

Denne saken ble først publisert januar 2019.