<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Foto: Eivind Yggeseth

Skiskoens historie på tre minutter

En superkort innføring i alpinstøvelens historie.

Publisert 24. mars 2022 kl. 16.27
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 436 ord

Til å begynne med var skiskoen i sin enkleste form en helt enkle sko eller samiske mokkasiner spent fast med en stropp. For å sikre bedre grep valgte samene å forhøye læret i fronten med en vertikalvendt tupp slik at skoen ikke skulle skli ut av bindingen.

Med tiden ble skikjøring en sport mer enn kun en nødvendighet, og med det kom også kravet til kraftigere bindinger og stivere sko.

Helstroppen som stabiliserte skoen ble frontet av skisportens far, Sondre Norheim, mens Nansen kombinerte samenes opphøyde tupp med helstropp for stabilitet på vei over Grønland i 1888.

Lærsko med lisser

Frem til 1900 hadde de fleste klatrere og skientusiaster bestilt håndsydde sko fra lokale håndverkere. Masseproduksjon av vanlige sko kom med industrielle syteknikker oppfunnet av Charles Goodyear og Jan Matzeliger, som førte til en revolusjon innen skoproduksjon. Nye fabrikker åpnet over hele Europa og rundt århundreskiftet kom de første maskinproduserte skiskoene på markedet.

Frem til rundt 1920-tallet besto skisko i all hovedsak av lærsko med lisser og en stivere såle. I 1932 lanserte det sveitsiske skiesset Guido Reuge kabelbindingen, kalt Kandahar, som ble til en serie alpinski. 

Omtrent samtidig ble ski med stålkanter lansert, som ga mer kontroll i bratte fjell og isete underlag.

Bindingene gikk imidlertid hardt ut over de myke lærskoene, og etter hvert kom nye sko ut med stivere konstruksjon.

Sveitsisk patent

Etter andre verdenskrig kom de første utgavene av tolagsstøvelen, med en innerstøvel og et ytre skall. Nordica kommersialiserte skoen, markedsførte den og satte den på bena til Zeno Colò i 1950, som samme år vant to verdensmesterskap i Aspen satte det italienske selskapet på kartet.

Skoene var fortsatt dårlig isolert, ikke vanntette og ble mykere etter noen sesonger i bruk. Det skyldtes i stor grad bindingene. Dette endret seg med den sveitsiske syklisten og stuntmannen Hans Martins patenterte hengsel-binding ,som kunne løsnes for klatring og festes under nedkjøringer, men som også egnet seg til å lukke stivere sko.

Kombinasjonen av den nye bindingen, plasthæl og vanntett polyuretan med stadig forbedrede materialer, økte komforten og ytelsen på skoene.

Plastens inntog

Den virkelig store skiftet kom imidlertid da Lange i 1966 introduserte slalomstøvler i plast. Den nye skisskoen ga produsenten et ras av OL-medaljer og det tok ikke lang tid før konkurrentene fulgte etter.

Franskmennene videreutviklet skoen til å inkludere fleksibilitet, og på 1970-tallet kom Nordica med en innersko som kunne tilpasses det ytre plastskallet.

Med standardiseringen av sålen fikk produsentene av bindinger faste mål og materialer å forholde seg til, drevet frem av organisasjoner som pushet på for et felles sett designprinsipper.

Standardiseringen av skiskoen førte til at antallet ankelskader ble redusert med 90 prosent.