<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

WWF misforstår satsingen på maritime mineraler

Det er gruvedriftsnæringen som tjener på WWFs motstand mot maritim mineralutvinning – ikke naturen, hevder Andreas Svanlund i Seabed Solutions.

    Publisert 5. jan. 2023 kl. 10.14
    Oppdatert 26. jan. 2023 klokken 12.47
    Lesetid: 3 minutter
    Artikkellengde er 537 ord
    BEDRE UNDER VANN? Basert på erfaringene fra landbasert gruvedrift, forstår man WWFs frykt. Dyphavet huser livsformer vi vet lite om, skriver Andreas Svanlund (t.h.), her sammen med daglig leder i Seabed Solutions, Christian Aas. Foto: Eivind Yggeseth

    Ved å etablere en maritim mineralindustri ønsker Norge å revolusjonere hvordan mineraler utvinnes. Revolusjoner er aldri populært blant makthaverne, og det WWF ikke forstår, er at Norge med sin maritime mineralsatsning ikke går i ledtog med gruveindustrien, men går imot den.

    Gruvedrift forårsaker store ødeleggelser på natur og dyreliv. Hovedproblemet er de enorme mengdene med overskuddsavfall. Selv i USA, som er en liten mineralprodusent, er overskuddsavfallet fra gruvedrift ni ganger høyere enn den samlede mengden forbruksavfall.

    Gruvenæringen forbruker i tillegg store mengder ferskvann, og med global temperaturøkning blir vann en mer kritisk ressurs. 50 prosent av dagens litium og kobberproduksjon skjer i områder med høy vannmangel. Hvis temperaturen øker, vil vannmangel få store konsekvenser for naturen og dyrelivet i disse områdene.

    På grunn av den høye mineralkonsentrasjonen i utdødde vulkanske områder, kan man hente opp store mengder mineraler med et minimalt uttak av overskuddsmasse og uten forbruk av ferskvann

    Den eneste løsningen på klimakrisen er å redusere CO2-forbruket, og siden 10 prosent av verdens CO2 -forbruk kommer fra gruvedrift, kan vi ikke knuse stein som vi som ikke trenger.

    Det fremtidige behovet for litium estimeres til 42 ganger dagens produksjon, og innen 2040 må vi utvinne like mye kobber som de siste 5.000 årene. Samtidig faller malmkvaliteten i verdens mest produktive gruver og er redusert med 30 prosent de siste 15 årene. Dette har økt forbruket av vann, overskuddsmassen og tapet av natur.

    Basert på erfaringene fra landbasert gruvedrift, forstår man WWFs frykt. Dyphavet huser livsformer vi vet lite om. Men heldigvis er hovedkonsentrasjonen av disse i områder uegnet for mineralutvinning.

    90 prosent av verdens vulkanske aktivitet, med tilhørende mineralavleiringer, er i dyphavet. På grunn av den høye mineralkonsentrasjonen i utdødde vulkanske områder, kan man hente opp store mengder mineraler med et minimalt uttak av overskuddsmasse og uten forbruk av ferskvann.

    Norge har verdens mest kompetente maritime olje- og gassnæring. Deler av denne industrien ønsker gjennom «nøkkelhullsoperasjoner» å bidra til at verden dekker sitt mineralbehov. Men det vil være motstand.

    Volvo, BMW, Volkswagen og Samsung, som alle har inngått langtidskontrakter med kinesiske mineralselskaper, er også mot marin mineralutvinning

    Gruvedriftsnæringen har stor politisk og industriell innflytelse. Dette gjenspeiler seg blant motstandere av havbunnsmineraler.

    Australia, med en sterk nasjonal gruveindustri og ingen ressurser i dyphavet, er motstander av havbunnsmineraler. Det er også Chile, verdens største produsent av kobber, og Frankrike med flere hundre gruver innenfor sin jurisdiksjon. Tyskland, en av verdens ledende produsenter av utstyr for gruvedrift på land, er også mot en maritim mineralsatsning.

    Volvo, BMW, Volkswagen og Samsung, som alle har inngått langtidskontrakter med kinesiske mineralselskaper, er også mot marin mineralutvinning.

    Ebbe Hartz, som er sjefgeolog i Aker BP, har, basert på forskningsdata utgitt av Oljedirektoratet, gjort beregninger som viser at en enkelt gruve på havbunnen, på størrelse med et par fotballbaner, vil gjøre Norge selvforsynt av en rekke viktige mineraler, og for enkelte mineraler dekke hele den globale etterspørselen. For noen gir dette håp om en grønn fremtid, mens for andre er det skremmende.

    Og her må WWF trå forsiktig, for de som tjener på deres motstand er gruvedriftsnæringen og selskapene som støtter opp under den, og slett ikke naturen.

    Andreas Svanlund

    Forretningsutvikler i Seabed Solutions og styremedlem i Xbed