<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Finnes det natur Norsk Bergindustri ikke vil ofre?

Bare to land i verden planlegger og tillater gruveprosjekter med sjødeponi. Det er Norge og Papua Ny Guinea, skriver Sigrid Hoddevik Losnegård og Mali Børset i Natur og Ungdom.

    Publisert 13. feb. 2023 kl. 15.10
    Lesetid: 3 minutter
    Artikkellengde er 730 ord
    OMSTRIDT: Nordic Mining vil dumpe gruveavfall fra sitt prosjekt i Engebøfjellet her i Førdefjorden. Foto: NTB

    9. februar spør generalsekretær Anita Helene Hall i Norsk Bergindustri om det «finnes et gruveprosjekt som Natur og Ungdom vil stille seg bak?». Vi ønsker å belyse at Natur og Ungdom ikke setter seg på bakbeina i debatten om norsk mineralutvinning, men at vi ønsker at utviklingen til den norske gruveindustrien skjer på riktige premisser. Altså, med minst mulig naturinngrep, og størst mulig ressursutnyttelse.

    Sigrid Hoddevik Losnegård. Foto: Isabelle Dorothy Fuglevig Poole
    Mali Børset. Foto: Natur og Ungdom

    I sitt innlegg beskylder Hall oss for å lyve om hvilket hva titandioksiden fra Engebøfjellet skal brukes til. Det er Kronos Titan som er oppkjøper av rutilen til Nordic Mining, et selskap som produserer pigment til bruk i glass, keramikk, og maling. Vi er derimot nysgjerrige på hva Hall, og resten av Norsk Bergverksindustri mener når de gang på gang sikter til de «samfunnskritiske formålene» rutilen skal brukes til.

    Videre skriver Hall at «omfattende utredninger, tester og erfaringer sier at påvirkningene vil være begrensende». Problemet er at det er utredninger kjøpt og betalt av selskapet selv som viser til dette. Utredninger gjort av Havforskningsinstituttet, som er verdensledende på sitt fagfelt, sier det motsatte. Instituttet skriver blant annet at «dumping av store mengder sand og masser vil ha stor effekt på dyrelivet på/i havbunnen, og kan i verste fall utradere eksisterende økosystem i området for selve sjødeponiet. I tillegg viser de til at «finpartiklet avfall kan bli spredd med strømmen og påvirke et mye større område». Derfor tar Hall feil når hun påstår at kun 5 prosent av havbunnen vil bli påvirket.

    Hall tar også feil når hun påstår at erfaringer fra tidligere sjødeponier viser at livet kommer tilbake til fjorden. Det tar enormt lang tid før man ser forbedringer på havbunnen. I Jøssingfjorden fikk gruveselskapet Titania deponere avfall frem til 1984, men 40 år senere ser havbunnen fremdeles tilnærmet lik ut som den gang. Det er god grunn til å tro at det samme vil skje i Førdefjorden.

    Hall har ingen eksempler på land eller autoritære regimer som vil ta over produksjonen på titandioksid

    Det er naivt å tro at norske myndigheter stiller strenge krav til ivaretakelse av miljø og klima. Det er enda mer naivt å tro at belastningen på klima, samfunn og natur er vesentlig mindre ved utvinning i Norge enn i mange andre steder i verden. Det finnes kun to land i verden som fremdeles planlegger og tillater nye gruveprosjekter med sjødeponi – Norge og Papua Ny Guinea. Land som Chile og Tyrkia, som er land vi tradisjonelt ikke liker å sammenligne oss med, har allerede satt en sluttdato for sine deponiprosjekter.

    Vi gjør oss ikke sårbare ved å si nei til Nordic Minings gruveprosjekt. Det er et utdatert og vestlig syn på den norske industrien som den beste og mest miljøvennlige, noe som ofte er langt fra sannheten. Hall har ingen eksempler på land eller autoritære regimer som vil ta over produksjonen på titandioksid. Denne holdningen i seg selv brukes som et pressmiddel mot norsk natur hver dag, fordi vi har øynene lukket for hva som egentlig skjer i vårt eget land.

    Klima og miljø går hånd i hånd, og for å løse klimakrisen må vi prioritere hvilke inngrep som er nødvendige for det grønne skiftet. Nordic Mining opererer med større naturinngrep enn nødvendig. Planene om åpent dagbrudd og å dumpe alt gruveavfallet i en ren laksefjord, er et resultat av at gruveselskapet vil tjene mest mulig penger, så fort som mulig, på billigst mulig måte. Det er ikke, og vil aldri være, et tiltak opp mot det grønne skiftet.

    Det burde finnes gruveprosjekter vi i Natur og Ungdom kan si ja til. Problemet er at næringen selv oftest lanserer de prosjektene vi ikke kan akseptere. Nordic Minings prosjekt er et godt eksempel på dette.

    Sigrid Hoddevik Losnegård

    Mali Børset

    Sentralstyremedlemmer i Natur og Ungdom